© Svein Finneide/Getty Images

Tove Nilsen: Venninner for alltid

Noen vennskap består – som Toves forhold til venninnen som hun vokste opp som skyskraperengel sammen med i en av høyblokkene på Bøler i Oslo. Noe fint, viktig og helt naturlig er der fortsatt når de møtes.

7. juni 2019 av Tove Nilsen

Det var en av dagene som varslet at våren var i ferd med å få overtaket, kjøttmeisene sang som gale og noen av de modigste skoleungdommene hadde iført seg shorts. Jeg var på vei inn i et handlesenter med tusen ting i tankene: Dagens middag, morgendagens plikter, neste ukes arbeidsoppgaver, mailer og brev jeg burde svare på, regninger jeg burde betale.

Jeg nøyde meg ikke med det som var innenfor rekkevidde, jeg gikk til og med og tenkte på boka jeg har planlagt å skrive etter den som først skal komme ut i 2020. Her var det ikke snakk om Carpe Diem, jeg var på full fart inn i 2022 og kjente stresshormonene bygge seg opp til utmattende nivå. 

Egentlig er det utrolig hvordan et menneskehode kan plage seg selv med alt man bør og ikke bør. Burde jeg ikke melde meg på et treningssenter igjen? Burde jeg ikke få malt de slitte stueveggene nå som det skarpe lyset slår inn? Burde jeg ikke endelig kjøpe meg en smarttelefon? Det var det siste jeg rakk å tenke, før den gamle Nokiaen ringte i lomma. På displayet sto navnet til venninnen jeg har kjent lengst. 

– Hei hei, begynte jeg muntert. 

– Hei, det er noe jeg må fortelle deg, sa hun, ikke fullt så muntert. 

– Hva er galt?

– Jeg har brukket armen. 

– Å nei! Hvordan skjedde det? 

– Jeg vet nesten ikke, det gikk så fort, men jeg snublet i en sprekk i asfalten. – Har du veldig vondt?

 – Jeg kjenner det jo, men det verste er at jeg ikke klarer de enkleste ting. Den hånden som ikke er brukket har jeg noen problemer med fra før, det vet du jo. 

Klart jeg vet det, tenkte jeg, og tok inn opplysningene om at mannen hennes måtte på en jobbreise. Da ville hun bli alene, uten mulighet til så mye som å skjære en brødskive. Mens jeg lyttet til bekymringene rundt at de enkleste hverdagssysler plutselig framsto uoverkommelige, dro tankene tilbake i tid. 

Hun hadde angoragenser og foldeskjørt. Jeg hadde matroskjole med fløyte i snor. – Vil du komme inn og leke med meg? – Ja, svarte jeg, uten å nøle.

© Getty Images

Vi var fem år og skulle bli skyskraperengler i åttende etasje, siden har vi hengt sammen. Livene våre har ikke vært synkrone, hun fikk barn lenge før jeg hadde barn i tankene og mens hun ble i det første ekteskapet sitt, brøt jeg ut av mitt. Det har vært perioder da vi ikke har fått sett hverandre så mye som vi kunne ønske, men forholdet har aldri dabbet av. Derfor var det innlysende hva jeg skulle si: 

– Men da kommer du hjem til meg og bor her så lenge du vil. 

– Ja, du vet at jeg ville gjort det samme for deg. 

– Klart jeg vet det. Alt som lignet stress rant av meg. Og misforstå meg ikke nå, jeg mener ikke at en annens uhell ble min ro. Jeg mener bare at stress er en type selvopptatthet som det er fint å bli rykket ut av. Å få re opp seng til en overnattingsvenninne er et privilegium og å få pause i framtidsplanlegging gir ro til hukommelsen. 

Jeg husket liljekonvallstedet vårt. Jeg husket guttene vi var forelsket i. Jeg husket når hun måtte ringe og slå opp for meg, og jeg for henne. Jeg husket alle gangene vi har feiret fødselsdager. Og nå ankom hun altså med armen i gips, men humøret i orden. 

– Det er jo sol. Jeg tenkte at vi kunne sitte på trappa og drikke prosecco. 

– Ja, vi må gjøre dette til en hyttetur, nikket jeg og hentet ulltepper. 

– Vi bare bestiller mat, ikke sant? 

– Jo, sushi rett på døra. 

Og der ble vi sittende, mens samtalen gikk hit og dit, som den gjør mellom to som kjenner hverandre dypt og ikke trenger å holde fasaden. Aldri påføre hverandre skyldfølelse, aldri være misunnelig, aldri føre smålige regnskaper og aldri ta hverandre for gitt, det har vi ordlagt for årtier siden. 

– Tenk, nå kan jeg dra til frisør bare for å få vasket håret, for en luksus, sa venninnen. 

– Du er et av de beste bevisene på at det ikke alltid handler om hvordan man har det, men hvordan man tar det, sa jeg. 

– Og alt jeg kan få lest i ukene som kommer, bare tenk på det! 

Det tenkte jeg absolutt på. Ved «hytteturens» slutt, ga jeg henne romanen med den rare tittelen: «Koke bjørn». Alle som har lest «Populærmusikk fra Vittula» vet at Mikael Niemi forteller med et overskudd som kan gjøre selv den sureste blid igjen. I den siste romanen sin overgår Niemi seg selv, den er så sanselig og underholdende skrevet at det nesten ikke er til å tro, ja, det er like før jeg tyr til et ord som gudbenådet. Det er en bok jeg unner dere alle, ta dere tid, les og vær glade. 

Kanskje er du også interessert i...