Bildet viser den følelsen vi kan kjenne på når vi sitter stille i snøen og ser opp på stjernene. Det er det som er å se, når vi klarer å være helt, helt stille. Helt i ett med alt. Så stille at vi kan høre lyden snøen lager under fotsålene våre, den lyden som bare vi her oppe i nord vet hvordan høres.
Og stjernene skinner sterkere jo lenger vekk fra mennesker vi kommer. De stjernene som skinner sterkest er akkurat som tankene våre, som også blir tydeligere når vi kommer lenger bort fra menneskene. Da kommer også vi nærmere stillheten.
Stillheten er vår beste venn, den er som veiviseren. De som drar på såkalte silent retreats, sier det er helt grusomt de første to–tre dagene, når de ikke kan snakke med noen og stemmen derfor ikke kan berolige kroppene deres.
Vi vet at når vi snakker lager stemmen vibrasjoner som roer ned nervesystemet vårt. De første dagene i stillhet er stemmen vår kun oppe i hodet vårt, og de samme tankene går rundt og rundt. Men etter disse første dagene skjer det noe ganske magisk. Det er akkurat som om uværet legger, seg og vi kan finne stillhet og en indre ro, hvor vi sakte finner svarene.
Det er kanskje derfor det er så mange som får et behov for å dra på pilegrimsferd eller silent retreat når de opplever veldig mye kaos i livene sine, for da vet de kanskje innerst inne at det bare er i stillheten de finner svarene. For det er bare i stillheten vi klarer å ta livene våre fra hverandre i mange biter, for så å kunne pusle dem sammen igjen på en ny måte.
På en pilegrimsferd eller i vandring kjenner vi stillheten når vi går mange tusen skritt, dag etter dag og sakte kommer nærmere og nærmere målet, men egentlig er det vårt indre mål vi kommer nærmere og nærmere. Det er kun i stillheten vi virkelig klarer å finne oss selv og det er kun i stillheten vi finner svarene. Stillheten er faktisk vår beste venn, fordi det er der du møter deg selv – og når du er din egen bestevenn, da er det godt å være der.
