"Jeg har brukt mange år på å kurere frykten for mørket etter at jeg begynte å sove ute i naturen"

Før var jeg redd for stillhet. Det hang nok sammen med det å være mørkredd. For det var jeg også – skikkelig mørkredd. Men dette handlet først og fremst om stillhet og mørke utendørs, ikke inne. Selv om jeg er av den typen som alltid har radioen på. Det hadde jeg da jeg var åtte-ti år også, om natten. For tenk om jeg våknet og det var stille i rommet – da ville jo fantasien få fritt spillerom til å tolke alle mulige lyder jeg kunne høre. For eksempel om noen lusket forbi soveromsvinduet mitt midt på natten. Så kanskje jeg var litt redd for stillhet inne også, i mørket.

Jeg har brukt mange år på å kurere frykten for mørket etter at jeg begynte å sove ute i naturen. Nå kan jeg faktisk sette pris på det å være ute i mørket. Det gir mer ro i hodet, opplever jeg. I stedet for å lete i mørket etter farer og trusler, konsentrerer jeg meg om det lille jeg kan se, og lytter til stillheten. 

Stillhet, fred og ro. I flere undersøkelser, blant annet fra WWF og Norsk Friluftsliv, oppgir folk dette som grunn til at de søker ut i naturen og driver med friluftsliv. Behovet for å finne ro.

Hverdagen vår består av støy. Unaturlig støy. Mens naturen byr på lyder som hører hjemme der. Det vil si, den urørte naturen. Den står riktignok i fare for å forsvinne i store deler av landet. De siste 100 årene har områder definert som villmark, blitt redusert fra cirka 50 prosent til litt over 10 prosent i Norge, og stillheten i naturen trues av støy fra både biler, båter, fly, snøog vannscootere, helikoptre, droner og mobiltelefoner. 

Har du prøvd å være ute i naturen i over et døgn – gjerne to – uten unaturlig støy? Kanskje tenker du at en tur på hytta gir deg sjelefred. Morgenkaffe på terassen i solveggen, et par timer på dagstur. Det er klart dette gir påfyll og avveksling fra hverdagen. Men du opplever naturen mer som en tilskuer, ikke en deltager. 

Jeg syntes akkurat dette var litt skummelt i starten. Naturen er stor, sterk og vill, og det føltes trygt å ha mobiltelefon, radio eller venner å snakke med. Det øyeblikket du fjerner all støy og lar stillheten ta plass – det er da du tillater tankene å flyte helt fritt, og sansene får tatt inn omgivelsene helt og fullt. Og det er først da du finner roen, mener jeg. 

«Det er rart med stillheten i skogen, den er aldri et fravær av lyd, aldri tom og skremmende, slik den kan bli det i lukkede rom. Du hører trærnes mjuke riksing i vinden, en korsnebb fløyter sin vemodige tone, og hakkespetten trommer lydt på en tørrhara, – men summen av det hele er likevel stillhet, en stor ro som kjærtegner trommehinnene og lar deg høre livet brenne i deg som suset av flammen på et lys …»

Hans Børli, fra «Den levende stillhet».