"Omfavn det nydelige mennesket du er, og vær snill mot deg selv"

Det ligger en underliggende angst for fremtiden i oss, også hos unge mennesker som bekymrer seg for AI-teknologien, og som lurer på om det er bruk for dem i fremtiden. Selv om jeg stadig forsikret meg selv om at jeg ikke var redd, fordi jeg skulle fortsette å legge mine planer og følge dem, oppdaget jeg at jeg ble både selvkritisk og redd.

Først da jeg valgte egenkjærlighet og sa til meg selv: «Björg – jeg skjønner at du er redd. Verden endrer seg og vi vet ikke hva som kommer, det er kjempeskummelt», forandret følelsene mine seg. Jeg prøvde å tenke positive tanker, men redselen fortsatte å komme tilbake. Det var først da jeg viste meg selv omsorg, at jeg roet meg selv ned.

Hjernen vår er fremdeles litt på steinaldernivå, og er ikke laget for at vi skal være glade, men for at vi skal overleve, så den ser etter farer hele tiden. Den vet at vi når som helst kan bli tatt av bjørn eller ulv, eller krigere fra en annen landsby. Selv om det ikke er slik lenger, fungerer hjernen vår fremdeles sånn, og da må vi møte den og heller spørre oss selv: «Hvordan har jeg det nå?»

Godta følelsene som kommer, også når du kjenner du er lei deg, og skriv det ned. Skriv ut alle tankene, «Ja, jeg er engstelig, ja jeg er redd, det er tøft nå» – da får du den trøsten som et lite barn som har slått seg på kneet, får. For det hjelper ikke det lille barnet om noen sier; «Det går bra, nå blåser jeg på kneet ditt, og så går det over». Det som hjelper er omsorgen og følelsen av å bli sett. Da forsvinner vondtene, og dette kan vi også gjøre for oss selv. Da bygges det nye baner i hjernen. Du legger ved på bålet til egenkjærligheten i stedet for å legge ved på bålet til angsten.

Vi blir flinkere til å se det gode i livene våre, i stedet for det vanskelige. Tenk på minst tre ting som føltes bra i dag. «I dag kjentes det godt å plukke opp naboen og kjøre henne hjem i regnet. Det føltes godt å lage middag til sønnen min som ikke trodde jeg var hjemme. Det føltes godt å gå den turen. Det føltes godt å sende en melding til venninnen min som var lei seg.» Du ser klarere alt det gode som skjer rundt deg, i stedet for alt det som er usikkert.

Usikkerheten er vanskelig, og det gjør det ikke bedre når vi fokuserer på alt det vi ikke kan gjøre noe med. Derfor skal vi fokusere på de tingene vi kan gjøre noe med. Det gir trygghet og glede.

Når du ser på fremtiden og ser ditt fremtidige jeg, kan du stille deg to spørsmål: «Hva er det fremtids-meg kommer til å være mest glad for, og hva er det fremtids-meg kommer til å takke meg for»? De fleste angrer på at de ikke brukte mer tid på dem de var glad i, og at de ikke var snillere med seg selv.

Nå er det 18 år siden mannen min døde, og de beste minnene jeg bærer med meg, er middagene vi hadde sammen, hvor han tullet og lo med meg og sønnen vår. Og når han kom bort til meg mens jeg satt og tegnet, kysset meg på pannen og sa: «Nice drawings, baby.» Det jeg husker, er den varmen og de stundene vi hadde sammen, ikke hvor mye han jobbet eller de fantastiske maleriene han malte.

Det som sitter mest igjen i meg, er når han viste sin kjærlighet til meg og sønnen vår. Så når jeg nå sitter og ser på fremtids-meg, som en gang vil takke meg for det jeg gjør nå, spør jeg meg selv om hvem jeg vil være og hvordan jeg kan berike menneskene rundt meg.

For å kunne gjøre noe godt og gi kjærlighet, må vi ha det godt med oss selv – og for å ha det godt, må vi møte oss selv med egenomsorg og ikke angst.

Så jeg ønsker deg en vakker reise på denne veien, og hvert sekund lever du fremtiden og ikke nåtiden som hele tiden endrer seg.

Omfavn det nydelige mennesket du er, og vær snill mot deg selv.

Du og menneskene rundt deg fortjener å ha det godt.