Det afrikanske uttrykket er kanskje mitt favoritt-ordtak, for det er så sant. Vi trenger flokken vår, vi trenger hverandre. Vi trenger vår valgte familie, den som består av venner og mennesker vi møter på livets vei. Dem vi selv velger skal bli våre nære, og som er våre hjertegull, vår heiagjeng, skålegjeng – og sammen danner de et sikkerhetsnett.
Av og til er de våre omsorgspersoner, andre ganger er det vi som er omsorgsperson for andre. Tenk hvor mange mennesker vi møter på vår vei gjennom livet, og hvor få vi egentlig velger til å bli våre venner. Og sammen skal vi finne veien.
For vi aner ikke hvor livets vei går, det er jo ikke akkurat slik at det finnes gule skilt med svart skrift som sier: «Her skal du gå. Her er din vei!» Det er mer en hvisking fra hjertet, en lav stemme som sier: «Jeg vil ikke til venstre, jeg vil til høyre».
Kanskje en lav stemme som hvisker når du går opp kirkegulvet, og du kjenner at det ikke er riktig, eller at hjertet jubler, men øynene gråter – likevel kjennes det helt riktig. Magefølelsen, hjertet og de dype samtalene vi har med våre fortrolige, gjør at vi blir kjent med oss selv og kjenner når vi metter våre behov, eller når vi gjør noe for å mette andres behov og forventninger
«Vi finner veien sammen» er bildet av to barn som sammen går gjennom en snøstorm. Og jeg valgte to barn fordi når vi blir sårbare og lei oss, er det egentlig det lille barnet inne i oss som blir såret. Men nå har vi heldigvis blitt voksne, og kan være den voksne omsorgspersonen for det lille barnet, ved å lytte innover og gjøre det som er riktig.
For det er vanskelig å gå gjennom en snøstorm alene, og hvem vil egentlig det? Jeg pleier å snakke om at livet er som et hav vi skal seile over, også når det stormer. Men livet kan også være en fjellvidde vi skal gå over, og det kan bli iskaldt og snøstormen kommer, og vi ser ingenting. Da er den hånden så god å holde i, hånden til vennen eller personen du har valgt. Det kan være en kjæreste, partner, kone, mann, en nær venn, barna dine – de som er deg aller nærmest og som er der for deg i stormen, og som gjør at du finner veien når det ikke er noen holdepunkter. De som gjennom sitt nærvær gjør det litt varmere.
Av og til begynner vi å tro på andres ord om oss, at vi ikke er smarte nok, ikke bra nok. Gjennom handlinger begynner vi å tro på dem som ikke vil oss godt. Og i den snøstormen hvor du begynner å tro på andres sannheter om deg, kommer en venn og minner deg på en annen sannhet, nemlig den om at du er verdifull og at din verdi er konstant uavhengig av det andre sier eller gjør mot deg.
«Vi finner veien sammen» er en hyllest til vennskapet, en hyllest til flokken og til deg. For det at du har en god venn, viser også at du er en god venn. Neste gang er det du som holder hånden til en annen gjennom snøstormen.
Vi trenger hverandre.
Les også: Derfor mangler du energi og overskudd
