Smilende flyr damen med paraplyen inn en rosa solnedgang. Det høres ganske klisjé ut, men kanskje prøvde jeg å lage et klisjébilde av noe som er vakkert og bra – og på den måten gi gode assosiasjoner for å få deg til å forstå at frykten ikke er farlig. For bak frykten finnes det helt andre ting enn det du tror. Det er så lett å velge det samme år etter år, for vi vet hva vi har:
«Jeg fortsetter å være gift med ham, for jeg vet jo ikke om noen andre vil ha meg.»
«Jeg tør ikke være alene, hvem skal da skifte dekk på bilen og hjelpe meg med å betale regningene?»
Alt det som er ukjent virker så skummelt, men veldig ofte er det motsatt – når du velger det ukjente, er det der fargene er. Det er der alt det morsomme er – alt det vi ikke kjenner, og derfor er redde for. Vi er jo satt sammen slik fra steinalderen, eller tiden før der til og med.
Vi skulle være redde, for vi måtte se etter farer hele tiden, om vi ikke gjorde det kunne vi bli spist eller falle ned en skrent. Så det er sunt og naturlig, og du skal ikke slå deg i hodet fordi du er redd for forandringer. Men når du er redd for disse, er du også redd for å leve.
Om du virkelig tør stå i det ukjente, og sette beinet ned på den nye stien hvor du ikke aner hva som skal skje, blir det som regel bedre enn det du tror og håper.
Du vet ikke utfallet, for du klarer ikke se for deg noe du aldri før har opplevd. Det er det som er så vakkert med livet – det overrasker oss hele tiden. Tenk på alle de nydelige vennene som du ennå ikke har møtt, og alle de vakre stedene du ikke har vært. Alle utfordringene du ikke har opplevd, og som du skal bli klokere av.
Livet bare fortsetter og fortsetter. Det stopper ikke, og det er ikke mulig å sette tiden på pause. Mennesker utvikler og forandrer seg. Livet er rennende vann, og vi vet at vann som er stillestående, til slutt blir giftig slik at du ikke kan drikke det. Skal du drikke vann på fjellet, må du passe på at det er rennende vann. Så la også livet ditt fortsette å være i bevegelse, slik at du kan ta de avgjørelsene som kommer til deg.
Og når du lurer på om du skal ta den nye veien i veikrysset, eller den samme gamle, så tenk på alt det fine som kommer til å skje. Da kan du tenke: «Hvis jeg hadde vært min egen datter, hvilket valg hadde jeg tatt? Ville jeg fortsatt i det samme år etter år, eller tatt den sjansen som gjør at jeg virkelig føler jeg lever?»
Jeg lagde bildet etter at jeg hadde snakket med en venninne av meg som hadde begynt å jobbe med gamle mennesker på et eldresenter. Alle vet at de har begrenset med tid igjen og at de er i siste fase av livet.
Venninnen min hadde ikke tall på hvor mange ganger hun opplevde at eldre mennesker tok henne i hånden og sa: «Du lever, lov meg at du tar tak i livet ditt. Jeg angrer på at jeg har levd for andre og ikke har våget å leve for meg. Du er så heldig som er så ung, lov meg å leve.»
Da tenker jeg at vi får ta en Mary Poppins, slik at vinden kan ta oss med til de horisontene som vi ennå ikke vet hva som er bak – slik at vi kan lage drømmer om til virkelighet.
