© Johs Bøe Illustrasjon: Rune Markhus

"Jeg forsto dem plutselig. Det nytter ikke å sitte og vente på utbrudd om man skal bo ved foten av en vulkan."

Marthe Reienes dro til Sicilia og lærte seg å leve igjen.

26. februar 2016 av Marthe Reienes

Det er et ordtak som heter "It takes a village to raise a child". Det ordtaket bør oppdateres til "It takes an Italian village to raise a child from the dead".

Da jeg var ferdigbehandlet og sykdommen var borte, dro jeg til Sicilia for å la kropp og sinn heles, til en liten landsby som klorer seg fast i fjellsiden og tiltrekker seg livsnytere og skribenter og alle som elsker skjønnheten i tilværelsen.

Det var en helse­reise i ordets mest dekkende forstand.

Taormina var et perfekt sted å komme tilbake til livet på, med all sin nytelse og pistasj-gelato og prosecco og il dolce far niente, den søte gleden ved å gjøre ingenting.

Vi bodde i et gammelt kloster med en blomstrende hage, og det hele var så vakkert at det gjorde litt vondt. Jeg lå på solseng i skyggen med svart turban og store italienske solbriller og følte meg for første gang på veldig lenge ganske glamorøs. (Bortsett fra at håret i nesen drev og vokste tilbake etter cellegift, og det klødde noe helt avsindig.)

Vi spaserte på toppen av vulkanen Etna, skled i grusen i et utenomjordisk landskap. Selvfølgelig prøvde vi å ta hoppebilde på toppen av vulkanen, men hoppet ble bare fem centimeter høyt, jeg glemte at sykdom hadde spist opp alle musklene mine.

Vi humret av den illsinte gamle nonnen som satt og kjeftet i en mikroskopisk Fiat Cinquecento fordi hun ved en feiltagelse hadde kjørt inn i gågata og ikke kom seg ut igjen. Og så skulle vi ønske vi kunne litt mer italiensk enn «ciao grazie mille» fordi vi ble så nysgjerrige på hvilke banneord en nonne egentlig kan bruke

Askestorm

Alt var filmkulisser. Vi satt på en bitte liten balkong med utsikt rett ut i havet og spiste grillet abbor og fennikelrisotto. Det blåste plutselig opp til en slags askestorm, men vi ble sittende mens askefnugg virvlet hissig rundt oss, og det hele føltes så symbolsk, som om livet etterlignet livet.

Vi trodde det var utbrudd, og kikket nervøst rundt oss etter tegn på at vi skulle løpe? Gjemme oss? Søke dekning? Hva gjør man egentlig under et vulkanutbrudd?

Kelnerne fortsatte å skjenke sin vin, de var stoisk rolige, og det må man vel være om man skal bo ved foten av en vulkan.

Jeg forsto dem plutselig. Det nytter ikke å sitte der og vente på utbrudd. Skjer det, så skjer det. Du får ikke fratrekk for bekymringen du har følt på forhånd.

(Det viste seg uansett å være en skogbrann som produserte askevirvelet. Etna lå der stille og mørk og blunkende.)

Du kan ikke vente på utbrudd. Du må leve. Du må spise risotto og drikke vin. Du må ta hoppebilder selv om du ikke kan hoppe høyt.

Du må ha øynene med deg og legge merke til de sinte nonnene i de små Fiatene fordi det fester seg for alltid og minner deg på hvor magisk det var den gangen du dro til Sicilia og ble vekket til live igjen. 

 

Seneste

Kanskje er du også interessert i...