© Stian Andersen

Lene Wikander: - For det var jo ingen som vant denne krigen heller

Noen ganger kan fred være verre enn krig, forteller Lene om da hun fulgte en norsk flyktningfamilie tilbake til Bosnia.

19. september 2020

- I en gammel, bulkete Skoda, på landeveien i Bosnia tidlig i 1996, skjønte jeg at vi balanserer på kanten av en avgrunn, vi mennesker.

Lene Wikander (52)

Er mangeårig journalist, forfatter samfunnsdebattant og blogger for Tara på tarapi.no. Hun har hatt hele verden som sitt arbeidsfelt og laget reportasjer om alt fra urbefolkning på Papua Ny Guinea til voodoo-prestinner på Haiti, krigen i det tidligere Jugoslavia og nakenkollektiv i California, for å nevne noe. I mange år var hun bosatt på Jamaica, men nå har hun base på Zanzibar der hun arrangerer jenteturer for sine norske lesere med konseptet «Kaftankraft» på Facebook. 

I denne spalten forteller hun om et liv på reise og hvordan møter med andre kulturer og mennesker helt forskjellige fra deg selv, kan forandre deg og verden slik du ser den for alltid.

 – Tid er relativt. Tiden på reise oppleves alltid lenger enn tiden hjemme. Vil du leve lenger, må du reise mer, mener Lene.

Jeg glemmer aldri mitt første møte med krig. Vi snakker jo om krig nesten daglig, i hvert fall i nyhetene og da snakker vi om det litt som en abstrakt størrelse. Det er jo så lenge siden nordmenn opplevde krig at de fleste som var der er døde. 

Så når jeg sier "abstrakt", mener jeg distansert, noe som nærmest kan telles og regnes ut i vinnere og tapere. Som politikk og logikk der vi kan sitte i sofaen og få et plutselig glimt av flyktningbarna i Moria-leiren og likevel mene at de må fortsette å være der fordi Norge ikke har kapasitet eller råd til å ta imot dem, for eksempel. Og det må man gjerne mene, men det som ofte blir helt borte i sånne meninger og rapportering fra krig, er den helt ufattelige menneskelige lidelsen.

FØLELSESLADET: Etter tre år i Norge vendte den bosniske familien tilbake til ruinene av sitt eget hjem – det ble et følelsesladet møte.

© Stian Andersen

Kanskje er det ikke mulig å fatte hvis man ikke har opplevd eller observert den på nært hold? Krigen altså? Midt på nittitallet fulgte jeg og fotograf Stian Andersen en norsk flyktningfamilie tilbake til Bosnia. Mor, far og tre barn. Særlig den eldste datteren var vårt fokus. Jeg jobbet for Det Nye den gangen, og det var et magasin for unge, norske kvinner. Vi ville vise dem virkeligheten til en annen ung kvinne som også bodde i Norge. 

En skjør fred hadde akkurat blitt erklært etter Bosnia-krigen som varte fra april 1992 til november 1995. Bosnia-krigen var den største væpnede konflikten i Europa etter andre verdenskrig. "Det var også store materielle ødeleggelser, særlig på boligmassen", som det står i Store norske leksikon. Sånne ord: "boligmassen". Distanserende, tellende, abstrakt. 

Psst... Her er podcastene du må høre 

KULEHULL: Ruinene av familliens hus var pepret med kulehull da Lene fulgte en flyktingfamilie tilbake til Bosnia etter tre år med krig.

© Stian Andersen

For familien vi fulgte tilbake til Bosnia, var det hjemmet deres som bodde i det ordet. Hjemmet deres med utbombede tak og kulehull i veggene. Hjemmet deres der en bror, en onkel og flere tantebarn, nevøer og nieser ble drept og slengt i massegraver. Massegraver de selv måtte grave opp for å få gitt sine kjære et personlig, siste hvilested. Det var så mange slike massegraver i Bosnia den gangen at landsbyer byttet på å grave opp hverandres, slik at du heller ble satt til å grave opp nabolandsbyens mødre og fedre enn dine egne. En liten trevl av starten på noe menneskelig etter tre år med umenneskelighet.

Krigen i Bosnia medførte ufattelige overgrep mot sivilbefolkningen. Bosnia-serberne drev etnisk rensing i de serbiske områdene. Titusener ble drept og hundretusener drevet på flukt. Kroatene og bosnjakene krenket også sivilbefolkningen.

TILBAKE I LANDSBYEN: Lene og den norske flyktningfamilien på vei g jennom en utbombet landsby i Bosnia i 1996.

© Stian Andersen

Mennesker som tidligere var gode naboer, ble dødsfiender. I juli 1995 erobret for eksempel serberne byen Srebrenica, der de begikk massive overgrep mot den muslimske befolkningen. Rundt 8000 muslimske gutter og menn ble massakrert. For eksempel. Ett eksempel. Blant mange.

Så kan du jo prøve å tenke deg hva det hadde gjort med deg hvis det kom soldater til byen du bor i og tok med seg alle unge menn i nabolaget ditt og henrettet dem foran øynene dine. Sønnene dine, mannen din, nabogutten, tanteungen din. For det er jo aldri døden og de fysiske lidelsene som er det verste med krig, men hva den gjør med de som overlever 14 000 mennesker flyktet fra Bosnia- Hercegovina til Norge på 90-tallet, og de fleste kom som hele familier.

Utgangspunktet vårt for å ta imot dem, var at de skulle reise hjem når det ble fred igjen. Fra norske myndigheters side ble det satt i gang tiltak midt på 1990-tallet for å stimulere flyktningene til å reise tilbake til Bosnia-Hercegovina. Denne perioden var preget av usikkerhet rundt begrenset opphold for de bosniske flyktningene i Norge. Debatten raste. Mange mente at nå fikk de komme seg hjem og gjenoppbygge landet, nå var det jo fred. Men hva betyr «fred» etter krig, egentlig?

De første tegnene på freden så vi langs veikanten da vi kjørte inn i Bosnia fra den kroatiske siden. Menn som hang fra trær. En, to, tre menn på den relativt korte kjøreturen. Menn som hadde hengt seg, som valgte døden fremfor et liv i skam og sorg, uten så tydelige linjer, så klare fiendebilder og så fast struktur som krigen gir.

TAKE ME HOME: I det som hadde vært hjemmet til jenta i alle år, var hennes nærmeste familie blitt drept.

© Stian Andersen

Jeg husker at jeg og jenta i familien vi fulgte, satte oss ned på en sti med en bosnisk soldat vi møtte, fortsatt i uniform. Hun kjente ham. Han var en av naboguttene. Han var ikke sikker på om han ønsket å leve lenger. Han visste ikke hvordan han skulle gjøre det. Etter bare tre år i krig, hadde en ung soldat i 20-årene fått ødelagt evnen til å leve i fred.

Og vi møtte mange som ham. I landsbyen til familien vi fulgte, ved massegravene, på hotellet der vi bodde, selv om taket var bombet bort, i gatene og på barene. Det er nok det jævligste jeg noen gang har opplevd på jobb. Denne tomheten folk hadde i øynene selv om de smilte, å måtte lære hvordan et ansikt forandrer seg helt fysisk av traumer, å finne ut hvordan håpløshet ser ut. Hjemme i Norge snakket de om freden og feiret at krigen var slutt, men det vi leste i alle ansiktene rundt oss der nede, var at dette bare var begynnelsen. Krig er ikke over når våpnene stilner, det er da kampen for å gjenvinne menneskeligheten begynner. Og for mange er det en kamp som allerede er tapt.

Å være i Bosnia den gangen, å møte og snakke med mennesker som har opplevd noe så umenneskelig, men likevel dypt menneskelig som krigens brutale overgrep, er en av de mest gjennomgripende opplevelsene jeg har hatt.

Det klarnet som en slags tåke. Fra først å ikke kunne se det i det hele tatt, til det gradvis ble tydeligere og tydeligere, inntil tåken lettet nok til at jeg kunne stirre rett ned i det aller mørkeste, den svarteste, mest motbydelige og skremmende, menneskelige avgrunnen.

Har du lest vårt store intervju med Linn Skåber? Les det her 

NABO OG SOLDAT: Nabogutten var ikke sikker på om han ville leve lenger nå som freden var kommet.

© Stian Andersen

For det var jo ingen som vant denne krigen heller. Det var ikke noen forskjell på gode og onde når alt kom til alt. Det var bare mennesker som utførte og opplevde et av de aller mest groteske overgrepene vi mennesker er i stand til: Krig.

Det er en opplevelse og en erkjennelse som får kroppen til å reagere fysisk. Jeg kastet opp mye på den turen. Og vi gråt. De gråt. Gråten var så vanlig, så endeløs at jeg husker vi satt i en taxi på vei tilbake til hotellet fra en bar. Det hadde ikke skjedd noe spesielt dramatisk. Vi hadde bare snakket med folk. Først begynte jeg å gråte i forsetet på bilen, så Stian bak og så sjåføren. Han rakte oss en dorull etter å ha tørket sitt eget ansikt. Ingen sa et ord. Det var ikke nødvendig, det orket vi ikke. Likevel var det kanskje en av de dypeste samtalene jeg har hatt. For der, i en gammel, bulkete Skoda, på landeveien i Bosnia tidlig i 1996, skjønte jeg at vi balanserer på kanten av en avgrunn, vi mennesker. Kanskje er det derfor de fleste velger å se frem og opp, eller bare lukke øynene, og heller styrte utfor i blinde hvis de snubler. For snubler gjør vi jo hele tiden.

© Stian Andersen

Så kanskje var det likevel ikke likegyldighet som fikk nordmenn til å snakke så lett om å sende bosnierne hjem til freden. Kanskje var det bare redselen for og uviljen mot å se ned i avgrunnen. Og kanskje var det de som hadde fått et glimt av nettopp den, som tok til orde for at bosnierne likevel skulle få bli i Norge. I løpet av 1996 og 1997 dro om lag 1500 bosniske statsborgere fra Norge. Etter mye debatt, besluttet norske myndigheter høsten 1996 at de bosniske flyktningene skulle få erstattet den midlertidige beskyttelsen med en permanent oppholdstillatelse. Å vende tilbake til Bosnia skulle kun skje frivillig.

Slik ble bosniere en varig del av det norske fellesskapet. Flyktningene er blitt boende spredt over hele landet, og har i liten grad reist hjem etter at freden kom. For noen ganger er fred enda verre enn krig. Som når vi kan sitte i sofaen og få et plutselig glimt ned i avgrunnen, men velger å lukke øynene.

Seneste

Kanskje er du også interessert i...