Alle som har vært i et langvarig forhold, vet at det krever innsats fra begge parter for at forholdet skal fungere bra. Men hvorfor er det noen som lykkes bedre enn andre?
Dimitrij Kielland Samoilow er en av Norges fremste parterapeuter og i boken «Kunsten å elske – Ni nøkler til et godt samliv» går han til kjernen i utfordringene som preger alle parforhold: Hvordan bryte ut at onde sirkler? På hvilken måte kan dere bevare intimitet og nærhet gjennom mange år?
– En veldig vanlig feil er å forvente at hele forholdet skal gå så plettfritt som når man er forelsket. Når forelskelsens rus setter seg, så må begge ta ansvar for å formidle egne og ta hensyn til den andres følelsesmessige behov, forklarer parterapeuten og legger til:
– I hverdagens kjas og mas snakker par ofte om feil ting – de beskytter sin sårbarhet og krangler om bagateller. Det går på bekostning av den følelsesmessige kontakten vi alle lengter etter.
Avgjørende i et forhold
Samoilow mener det er spesielt to ting som er viktige for å få et forhold til å fungere: Forpliktelse og mot.
– Når man har tatt en ordentlig beslutning på at man skal være sammen, så er det lettere å holde ut perioder som er kjedelige, der partneren er irriterende og der man opplever negative følelser overfor partneren. Mot trenger man, fordi nærhet krever sårbarhet. Å vise egen sårbarhet for hverandre er skummelt for de fleste.
Den beste fasen i et forhold er når man har begynt å knytte seg til noen, mens man fortsatt kjenner romantikken fra forelskelsesfasen som et behagelig etterslep.
– Dette krysningspunktet er det par oftest snakker om når de tenker tilbake på den mest verdifulle tiden i parhistorien. Hvis dere fortsatt er sammen – er oppgaven deres nå å tilgi hverandre for at dere er forskjellige.
Parterapeuten forteller at forelskelse er en rus. Hjernen din er faktisk oversvømt av signalstoffer som er i slekt med kjente rusmidler. Og sammenligner du forholdet ditt mot den beste fasen hele tiden, risikerer du å ofte være misfornøyd med forholdet ditt
– Ja, da risikerer man å gå gjennom livet og se på gresset på den andre siden av gjerdet. Men det kan også være en ressurs, for den beste perioden er et levende bevis på at den type følelser er mulig i dette forholdet. Det er viktig å huske om at den forelskede perioden er en rus, der man ikke ser hele partneren. Å skulle være der hele tiden, er som om man skulle spise alle sine måltider i en godtebutikk. Kjærlighet handler om å akseptere og elske hverandre tross alle blemmer og usjarmerende trekk.
Skjult avhengighetsbehov?
En sentral i oppgave i et parforhold er å håndtere forskjeller. I heterofile forhold er kjønnsforskjeller noe som skiller partene. Forskjeller er lettere å håndtere når man kjenner seg trygt tilknyttet.
– Når man føler seg trygg på sin partner, så har ikke kjønnsforskjeller så mye å si. Partene kan godt være ute og finne seg selv i lange strekk av samlivet, så lenge de er sikre på at partneren kommer til å være der når det trengs, at det er mulig å få kontakt, trøst og bekreftelse ved behov. Men når man ikke er sikker på det, så er det en trussel at en av partene blir for opptatt av å være selvstendig, forteller Samoilow.
Selvstendighet er også en bi-effekt av trygg tilknytning. Man blir selvstendig og tar sjanser, fordi man vet at man har noen i ryggen. Dette gjelder for både menn og kvinner.
– Selvstendighet er bare problematisk når jakten på selvstendighet handler om å ikke måtte kjenne på at man trenger andre. Da unngår man nærhet, for å slippe å kjenne på egne avhengighetsbehov, ikke fordi man er trygg og selvstendig. Når man har dårlig erfaring med å tillate seg å trenge noen, så blir partnerens nærhetsbehov en trussel. Når tilknytningen blir utrygg så går alle krefter til enten å kjempe om kontakt eller beskytte selvet.
– Hva kan man gjøre for å unngå å havne i et slikt mønster?
– Det viktigste par arbeider med når de går i terapi hos meg, er å bli bevisst på de følelsene som ligger under beskyttelsesmekanismene. Mønstret brytes ved å være ærlig på sine følelser og behov og stole på partneren med dem. Å eie sine følelser og kunne si fra om at man reagerte upassende fordi man ble redd, følte seg angrepet og lignende, er det motsatte av å anklage partneren for egne reaksjoner.
De viktige følelsene
Når par kommer i konflikt, så er de ofte fanget i sine reaktive (sekundære følelser). De styrer da hele showet og bidrar til at man bygger sak mot partneren.
– Disse følelsene oppleves veldig truende for partneren og skyver partneren lengre unna. Under dette ligger noe som er mer grunnleggende. Primære følelser heter primær fordi de kommer først – det er magefølelsen som oppstår umiddelbart, forklarer Samoilow.
Sorg og ensomhet er eksempler på primærfølelser, som ofte blir dekket over av sekundærfølelser som sinne og frustrasjon. Dermed blir det vanskelig for partneren å se følelsene som ligger bak kritikken.
– Primærfølelsene er mer sårbare og blir som regel ikke følt og delt når det er konflikt. Det er veldig forståelig, for når man føler seg truet, er det veldig skummelt å skulle vise sårbarhet. Men det er også synd, for mens reaktivitet skaper avstand, skaper sårbarhet nærhet. Disse følelsene vil også kunne fortelle oss hva vi egentlig trenger for å føle oss tryggere igjen.
Det blir ikke nødvendigvis vanskeligere å være åpen og sårbar jo nærmere vi kommer hverandre. Men hvis man kommer inn i uheldige spiraler, så har man et dilemma, ifølge parterapeuten.
– Partneren har rukket å bli veldig viktig. De sterke følelsene handler om at man trenger partneren så veldig, men samtidig gjør mønstret at man er veldig redd for å bli avvist og for å finne ut at man ikke kan regne med den andres aksept og støtte. Da er det skummelt å gjøre seg sårbar. Det kan kjennes som å skulle hoppe inn i en avgrunn.
Utrolig viktig, veldig vanskelig
Å fortelle din partner hva du trenger, og tåle å høre hva han trenger av deg, er noe av det viktigste – og muligens noe av det vanskeligste – dere kan gjøre for forholdet. Men det er ikke det samme som å fortelle hvordan den andre bør være, hva den andre bør gjøre eller hva den andre gjør galt, påpeker Samoilow.
Par som følger «hvis jeg ber om det, så betyr det ikke noe lenger», begynner å uttrykke sine behov på veldig uhensiktsmessige måter – som å kritisere det partneren ikke gjør.
– Hvorfor er det så vanskelig å be partneren vår om det vi egentlig trenger?
– Det som er vanskelig, er å si det fra et sårbart sted – fra et sted der man kjenner seg liten, og tør å betro seg med sine behov, slik at de ikke kommer ut som kritikk og anklager. Men det er tryggere å ytre behov gjennom kritikk og anklager, for da er det ikke like farlig om de blir avvist.
Parteraputen forklarer at behovet for identitetsbekreftelse er et like sterkt psykologisk behov som behovet for tilhørighet og trygghet.
«Følelsene er blitt borte»
Kjærlighet er avhengig av trygghet. At «følelsene er blitt borte» er typisk fra par som er fanget i en ond sirkel. Vi har andre forventninger til kjærlighetsfølelsen enn andre følelser. Når vi ikke finner den, tror vi den er borte for alltid.
– Vi har et behov for trygg tilknytning, og de fleste prøver å finne dette i et parforhold. Men i våre dager er parforholdet utsatt for stort press, siden det er slik for mange at det eneste som legitimerer parforholdet er kjærlighetsfølelsen. Da blir mange veldig redde når den er fraværende i perioder. Film og litteratur har også støttet grundig opp under den forestillingen om at det må være en følelse som er der hele tiden, like sterk hele tiden, like ubetinget hele tiden. Det er et ganske umulig krav å leve opptil, understreker Samoilow og tilføyer:
– Kjærlighet er ikke en konstant følelse, men noe som oppstår mellom oss og andre i et bestemt øyeblikk. Kjærlighet oppstår i mikroøyeblikk når vi deler en positiv følelse med hverandre.
Den vonde følelsen
Et godt parforhold er ikke et forhold uten utfordringer. I et langt parforhold vil det stadig dukke opp nye utfordringer. Par oppdager at de har forskjellig personligheter og ulike behov.
Mange par som søker hjelp har gradvis sklidd fra hverandre – rett og slett fordi de har glemt å bekrefte forholdet sitt, for eksempel når de gikk fra å være kjærester til å være foreldre sammen.
Heldigvis kan et forhold som har blitt utrygt – gjøres trygt igjen. Erfaringen med å kunne være åpne med hverandre, gå til hverandre med sin sårbarhet, lengsler og behov for å føle seg sett.
– Når forholdet er utrygt, når vi ikke vet om partneren kommer til å være tilgjengelig når vi trenger det, eller vi ikke vet om vi virkelig er valgt og akseptert, så vil tilknytningssystemet gjøre en av to ting:
– Gå på høygir, slik at alt fokus er rettet mot partneren og hva han/hun gjør eller bør gjøre. Plutselig er man en trykkoker av følelser. Eller gå på sparebluss – slik at avstand fra partneren kjennes tryggest, for da er man ikke utsatt for kritikk og tvil om egen tilstrekkelighet. Plutselig kjenner man ganske lite – det er fredelig, men ofte nokså tomt og ensomt.
