Sissel Gran, Inni er vi alltid unge
© Svein Finneide, Aschehoug

Livsstilspatruljen: Tøffe tak mot alderdommen

Etter å ha passert milepælen 67 år slår Sissel Gran et slag for retten til å bli gammel. Med verdighet og uten å bli usynliggjort. Selv synes hun det er skummelt snart å bli omtalt som gammel.

15. mai 2019 av Tone Solberg

Sissel Gran

Alder: 67 år. 

Bor: I enebolig på Ulsrud i Oslo. 

Familie: Gift med Ola, to voksne døtre, et barnebarn, en søster og en niese. 

Yrke: Psykologspesialist og privatpraktiserende parterapeut, forfatter, spaltist og foredragsholder. 

Sosiale medier: Sissel Gran (Facebook-side) og sisselgran.org (nettside). 

Aktuell: Har nylig gitt ut boken «Inni er vi alltid unge» (Aschehoug). 

Sissel Gran

Bokaktuell: – Inni oss bærer de fleste et bilde av oss selv som er uforanderlig, sier psykolog og forfatter Sissel Gran. 

© Svein Finneide

Som psykolog, forfatter og debattant er Sissel Gran først og fremst kjent som parterapaut. Hun har neppe tall på hvor mange forhold hun har bidratt til å lappe sammen, eller hente frem forsonende tanker rundt det uungåelige bruddet som begge to kan leve videre med. 

For fotografens motiv tar hun plass bak en romslig skrivepult som er overlesset av høye bokstabler. I alt er det fem av dem. Det vennlige smilet og det lange, delvis mørke håret som hun har sluttet å farge, stikker opp bak skjønnlitterære titler som spenner fra «Madame Bovary» til Chris Kraus’ «I love Dick», «Stoner». Innimellom ligger en rekke fagbøker om kjærlighet og sjalusi. En observant gjest, eller klient, på terapeutens hjemmekontor kan kanskje gjette seg til hva neste bokprosjekt vil handle om.

Les også: 3 valg som gir deg et langt og lykkelig liv

Men denne samtalen skal handle om aldring og alderdom. At en av landets fremste kjennere av kjærlighetens vesen nå har skrevet en bok med tittelen «Inni er vi alltid unge» er blant annet Morgenbladets skyld. Der har Sissel Gran i sin faste spalte flere ganger tatt opp både fakta og tanker rundt det å skulle bevege seg fra merkelappen «eldre» til «gammel». 

Når det enkelte menneske tar dette steget er imidlertid høyst individuelt. Noen kan gradvis ta grepet som den britiske psykologen Mark Freeman kaller «narrative foreclosure» allerede etter halvgått livsløp. I Sissel Grans forklaring betyr det å lukke livsfortellingen altfor tidlig. 

De pessimistisk innstilte opplever allerede å ha nådd punktet hvor det ikke er mer å oppleve – og lære. Andre nynner til refrenget i Wenche Myhres slager «Når jeg blir 66», og kan foreta store endringer når lovfestet pensjonsalder er nådd, om det nå er å skille seg fra en ektefelle eller dra på den jorda-rundt-reisen de i årevis har drømt om.

Sissel Gran


© Aschehoug

Med parterapeutens inngrodde søken etter balanse beskriver hun prosjektet som har fått undertittelen «Aldringsmeditasjoner»: 

– Min høyttenkning rundt alderdommen er ikke udelt positiv. Dette er ikke en gladbok som forherliger det å ha passert milepælen 66 år og slutte seg til den aktive flokken av «grå pantere». Det er slett ikke alle som har et slikt liv når de går inn i alderdommen. Mange sliter med vondter, sykdom og strevsomme hverdager. I noen tilfeller er det deres egen skyld. De har ikke vært så spreke og levd så riktig som sunnhetsprofetene har rådet dem til. Minst like mange har hatt uflaks med tildeling av gener som gir anlegg for sykdom. 

Med årene skjer det mye med kroppen som vi ikke har kontroll over. «Bare du vil, så får du det til» gjelder absolutt ikke for alle. De som ikke lenger er spreke og aktive, skal ikke trenge å bebreide seg selv for å ha gjort en feil som reduserer helsen.

«Alderisme» er et begrep som både handler om holdningen til eldre og den diskriminerende praksisen overfor eldre, ikke minst i arbeidslivet. Dette er ett av flere fenomener som psykolog og samfunnsdebattant Gran ønsker å ta et oppgjør med i boken sin. Hun har også selvinnsikt nok til kritisk å reflektere over sin egen – nå tilbakelagte – irritasjon over gamle menneskers langsomme bevegelser, tekniske inkompetanse og repeterende ordstrøm. 

Vendepunktet var å se sitt eget speilbilde i et butikkvindu, og oppdage en dame som var forbausende lik hennes forlengst avdøde mor. Det var da hun innså at hun selv befant seg i aldersgruppen eldre, på vei til å bli gammel. Som forfatter, foredragsholder og parterapeut med egen praksis og hjemmekontor, står hun privilegert fritt til selv å bestemme når hun vil la seg pensjonere helt, eller bare trappe ned. Men hun vet at slitet med for eksempel å skaffe seg en ny jobb for flertallet startet allerede tidlig i 50-årsalderen. 

Sjekk din mentale trivsel her.

-Politikerne maser hele tiden om at folk må være forberedt på å stå lenger i jobb. Hvorfor er det da så vanskelig å innkalle en 50-åring til intervju selv om hun eller han er mer enn kvalifisert for jobben? spør hun. 

– At den yngre garde så til de grader har forrang i arbeidslivet ser jeg som en skremmende utvikling. Det er aldersapartheid når eldre og gamle mennesker opplever seg som fremmedlegemer blant mennesker i 30- og 40-årene. Da er det ikke merkelig at vi hele tiden er på jakt etter ungdomskilden. Denne ubehagelige følelsen av å være utgått på dato eller tilhøre en annen planet, står for de aller fleste i sterk kontrast til det spriket mellom aldersfornemmelse og kronologisk alder de fleste erfarer. Derav boktittelen «Inni er vi alltid unge».

Sissel Gran

"Å bli usynliggjort er en del av vår tids diskriminering av eldre." Sissel har skrevet boken «Inni er vi alltid unge». Aschehoug, 349 kr. 

© Svein Finneide

Inni oss bærer de fleste et bilde av oss selv som er uforanderlig, fortsetter Sissel.

– Derfor kan vi innimellom bli forskrekket når vi møter vårt eget speilbilde. Rynkene og det grånende håret stemmer ikke med vår følte innside, og det er vanskelig å forsone seg med. Derfor ønsker jeg meg mer rynker på tv. Det er ganske påfallende at alle som opptrer i et nyhets- eller debattstudio, får ansiktene sparklet slik at de ser glatte og ungdommelige ut. Jeg savner at eldre og gamle får større mulighet til å formidle sine synspunkter og sin kunnskap. 

Selv forsøker Sissel Gran å bygge en bro mellom sitt unge og aldrende jeg. Hun har stort utbytte av både å samarbeide og samtale med yngre kolleger. Vennekretsen strekker seg over et betydelig aldersspenn. De yngste er i 40-årene og på alder med hennes egen bonusdatter, de eldste er i slutten av 80-årene og er til betydelig inspirasjon med tanke på egen aldring.

Det er også viktig for meg å være sammen med jevnaldrende som jeg har kjent siden jeg var ung, fastslår hun. 

– Vi har så mange felles minner og så mange felles referanser. Vi likte, og liker fremdeles, den samme musikken, har lest de samme bøkene og gjennomlevd de samme politiske kampene. Det vesentlige er å beholde nysgjerrigheten og vitebegjæret i vårt unge selv et sted der inne bak rynkene. Altså inngå en slags allianse mellom det unge jeg-et og den klokere, livserfarne eldre utgaven. Da får heller aldringsprosessen gå sin skeive gang.

Bli med på tara weekend!

Seneste

Kanskje er du også interessert i...