"Jeg blir irritert over slike bastante oppfatninger og utsagn"

Jeg ser på min elskede. Vi har vært sammen lenge. Så lenge at jeg snart har levd dobbelt så lenge med ham, som uten ham. Så lenge at livet har satt sine merker både i sinn og skinn.

Så lenge at vi ser annerledes ut enn da vi møttes. Men hva ser jeg når jeg ser på den mannen jeg har to barn og fem barnebarn med, den mannen jeg har delt bord og seng og regninger med i snart trettini år. Ser jeg det andre ser, eller ser jeg noe annet? Ser jeg noe mer? Noe som kanskje er usynlig for andre?

Når langvarige parforhold blir omtalt i media, kan det nesten virke som en vedtatt sannhet at «par som har vært lenge sammen, er lei hverandre». At de ikke har lyst på hverandre lenger, at de ikke har mer å snakke om, at følelsene er bleknet og flammen har sluknet. Det skapes en myte om at tiden i seg selv visker ut følelser og tiltrekningskraft. Jeg blir irritert over slike bastante oppfatninger og utsagn. For jeg kjenner jeg meg ikke igjen, verken som privatperson eller parterapeut.

Selvfølgelig har jeg både i jobb og privatliv møtt par som er lei hverandre, par som en gang hadde det bra, men som har mistet gnisten og gløden. Men når jeg borer i dette, da står det klart: Det er ikke tiden som ødelegger forhold, det er hvordan tiden blir brukt. Hvor har de hatt sin oppmerksomhet? Hvordan har de holdt hverandre og møtt hverandre? Har de støttet hverandre eller vendt seg bort? Hvordan har de ryddet opp i det som har vært vanskelig og gjort vondt?

Det er ikke sant som det sies at «alt tæres av tidens tann». Tiden kan også slipe kanter, viske ut forskjeller og gjøre det som var store irritasjonsmomenter helt betydningsløse. Tiden kan skape bånd og minner av hygge og moro, og av det vi har stått i og klart sammen. Tiden kan være den største styrke og den beste venn. Tiden kan gi oss øyne som har elsket lenge.

En mann fortalte meg om sin gamle hund: «Folk spør meg stadig om jeg ikke skal avlive hunden snart», sa han. «For han er så skrøpelig og svak i bena, og han kan ikke lenger løpe sammen med meg. Men jeg ser så mye mer når jeg ser på hunden min. Jeg ser ham slik han var som leken og litt engstelig valp. Jeg ser han som løp ved siden av meg i skogen og som alltid møtte meg med glade hopp når jeg kom hjem etter arbeidsdagen. Jeg ser han som trøstet meg i mine mørkeste stunder. Det gjør han fortsatt, men når jeg kommer hjem nå, halter han sakte mot meg, og vil bli løftet. Og når jeg bærer ham ned trappene til stua, fordi han ikke lenger kan gå dem selv, da kjenner jeg ikke bare den gamle hundekroppen mot min – men alt han har vært for
meg i det livet han har levd.»

Der vennene ser en tilårskommen hund med grånende pels, kjenner han hvordan hunden koser seg når den blir strøket, og hvor rolig han selv blir når han stryker hendene gjennom hundens hår. Og selv om pelsen er blitt stivere å ta i, så husker hendene hans hvor myk den en gang var. Og det som en gang var, blander seg med det som er nå. Ingenting av det er helt frigjort fra det andre. Der andre bare ser en gammel hunds øyne, ser han selve øynene, og i øynene ser han en sjel. En sjel han elsker, og som han kjenner seg elsket av, tenker jeg – og merker at tankene mine vender seg mot dem jeg kan se på med øyne som har elsket lenge. Og jeg håper du også har noen av dem i livet ditt. Kanskje et barn, en forelder, en bestemor, en venn, en kjæreste.

Så hva er det jeg ser når jeg ser på min elskede? Jeg ser ham også slik han var da han var tjueto og bar meg på skuldrene gjennom hele konserten, da han var trettitre og dro barna våre på kjelken, og jeg ser ham slik han nå som sekstiåring bærer barnebarna i armene.

Andre ser kanskje bare sekstiåringen, men i mine øyne blandes hver alder han har hatt den tiden vi har vært sammen. Og slik føler jeg at han ser på meg også. Når han ser på meg, ser han meg ikke bare slik jeg ser ut akkurat i dag, men han ser meg også slik jeg en gang var, uten å klage på at jeg ikke er akkurat slik lenger. For han ser det jo likevel.

Og for oss begge smelter det sammen, den vi en gang var, den vi er og den vi skal bli. Og jeg stryker fingrene gjennom håret hans, det er tynnere nå, og med gråstenk ved ørene, men fingrene og øynene mine husker håret hans slik det en gang var. Men jeg savner det ikke, for i mine hender og i mitt blikk er det der fremdeles. I mitt blikk er han for alltid den aller kjekkeste.

Og når natten kommer og vi kryper under teppet sammen, når min kropp er inntil hans – da er vi både akkurat like unge som da vi møttes, og like gamle som vi er nå. Og samtidig er vi alle de snart trettini årene vi har vært sammen.

En forelskelse kan være overfladisk. Da tar tiden livet av den, slik tiden tar livet av alt som bare finnes i det ytre. Men den forelskelsen som blir til kjærlighet, har tiden som sin beste venn. Å elske innebærer noe mer enn øyeblikket, noe mer enn det er som nå. For det som var, vever seg inn i det som er, og kan ikke løsrives fra hverandre. For i vårt indre er ikke livet delt i dager, måneder og år. I vårt indre kan det som var lenge siden, være nært, og det som er nå, kjennes fjernt. I vårt indre smeltes livet sammen