© Svein Finneide

Kari Slaatsveen: Høsten kommer tidsnok

Jeg heter Kari og jeg driver en parsellhage i Oslo. Et lite stykke land med bærbusker, grønnsaker, poteter og slikt. For et øyeblikk siden var det vår.

12. september 2020 av Kari Slaatsveen

Dette er sjette og siste kapittel i Kari Slaatsveens tekstserie fra en jordlapp i Oslo, her er de 5 første:

En bybondes bekjennelser

En bybondes oppfordring

Kurs i hagevimsing

Jorda er ren mentalhygge

Høysommer i parsellen

Jeg hadde frø i alle lommer, jord i vinduskarmen, merkepinner i bestikkskuffen og rene tær. April, mai, juni og juli rullet av gårde og jeg kan ikke, her jeg sitter og skriver siste tekst i denne serien, si at jeg egentlig forstår tid. Når sommeren, dette lune søkket av annerledeshet, en småvarm, fuktig unntakstilstand mellom travle årstider, er over og vi forfjamset ser oss tilbake, kan vi da si at vi forstår hvordan det gikk til? 

Hvordan det gikk til at enda en vår og sommer smuldret mellom fingrene og nå øyeblikkelig er over? Sola føk opp og ned, jeg syntes en stund det gikk bekymringsfullt kort tid mellom hver gang jeg la meg om kvelden, våknet til en ny dag, drakk kaffe, gikk i parsellhagen, kom hjem med enda flere stikk, risp, rasp og kutt samt jord over alt, dusjet, renset, plastret og lovet å gå med langermet og ordentlig bukse og sko neste dag, gjorde det ikke og kom hjem til middag med rusk og kvist i håret og blåmerker etter en trillebår, en veltet stige, en grein. 

Sommeren gikk på speed og så kom bringebærene. Nye, digre, røde bær hver ettermiddag. Bøtte etter bøtte ble syltetøy, saft og fryste poser med vinterfrokoster. 

Jeg sto inne i hekken og plukket mens sola gikk ned, myggen stakk og folk kveldspratet på Kjærlighetsstien. Jeg plukket med ørene på stilk, bokstavelig talt. Dette lille veistrekket går langs Egebergløkka parsellhager mellom gjerdet vårt på den siden og bær og buskas på den andre. Det store piletreet henger over stien som en stor Totoroparasoll og mange blir stående der og snakke, kysse eller bare se inn i hagen og ut over byen.

BIER: Pollinerere besøker løkslekta, krainerbier og en humlevenn på allium.

© Kari Slaatsveen

FJELLMANDEL og bergmynte.

© Kari Slaatsveen

BIFFTOMATER i vakkert lys.

© Kari Slaatsveen

Et middelaldrende par med lyseblå sommerskjorter og en hund uten pels blir ikke enige om hva de skal gjøre i ferien, hun vil bile, han vil båte. En betydningsløs uenighet som sikkert handler om noe helt annet, for når de går videre går de etter hverandre, enda de har like skjorter og kanskje har lovet å være sammen i gode og i onde dager og alt det der. 

Ei jente med rødblondt hår under en stor stråhatt har fine fregner på armene og tær med rød lakk. Langt skjørt, en hvit bluse, hun kunne kommet fra hvilket år som helst. En rusa fyr lener seg tungt mot trestammen og blir stående der, bøyd, nesten stivnet og lydløs inne i kveldsmørket. 

Fem gutter med øl i poser på rekke under greinene. Dette året vil de huske. Året med en meters avstand og håndvask, året med en ny forsiktighet. Denne nølingen når vi møter noen vi ikke kjenner. Noen skritt til siden, større avstand, større ensomhet. 

BYBØNNER og slikt

© Kari Slaatsveen

MUNNBIND med iris

© Kari Slaatsveen

Jeg kokte glass, korker og forseglingsringer i gummi, la dem i stekeovnen på 100 grader og kokte syltetøy. Årets blanding av bringebær, rips og litt markjordbær har fått merkelapper med «Rød mix-ah! 2020» og her kommer et sidespor: 

Jeg vokste opp i en hage, drevet fram med kløkt og grønne fingre av en grandtante. Valnøttrær, moreller, kirsebær, epler og gråpærer, hostaliljer og dekkplanter, iris, peoner, sukkererter, gulrøtter og rødbeter. Inne i hagen fantes også en grandonkel. Han var reklametegner og dikter og sto bak små vitsetegninger med limericks på innsiden av pakkene med Petterøes blandingstobakk. Alle versene sluttet med «Ah – det var god tobakk». Jeg var barn i en tid der det var sunt og stilig å røyke, beste hilsen tobakksindustrien.

BRING it!

© Kari Slaatsveen

Jeg vil si at årets blandingssyltetøy er et nikk til min grandonkel og -tante, og i det jeg skriver dette, tenker jeg på dem igjen. Hun hadde grå krøller og brune øyne, et rått talent for planter og jeg husker henne i en gråblå forklekjole. Han hadde grått hår i en krans rundt hodet, en raus mage og vi så ham ofte joggende på hagens hellelagte stier, kledt i en brun ullgenser med hull, beige kortbukser og turnsko. Jeg dediserer mitt syltetøy til disse to som var viktige da og finnes i meg ennå. Potetene ligger i jorda en god stund til. De har det uansett bedre der, enn på et litt for varmt loft i en OBOSblokk i sentrum. Hvitløken kan også stå enda en tid, druene høstes fra begynnelsen av september og presses til juice uten ekstra sukker. Juicen kan brukes i sauser og desserter og sukres siden. Eller i sykkelflasker på langturer. 

Bringebærhekkene klippes ned, alt det gamle riset tas bort og de nye greinene bindes opp. Myggene er færre og jeg sitter iblant under taket av druer og ser på byen, hører på den. Alle lydene smelter sammen til en rumling, og det finnes en rytme i den, en slags puls. Kveldene blir mørkere, dagene travlere. Når den første snøen faller skal vi våkne til nyheter fra en fortsatt urolig verden og spise bær fra stille kvelder i en parsellhage.

SOMMEREN gikk som vanlig for fort

© Sara Holmer

DET KAN HENDE dette er en elefanthvitløk som slanger seg. To dyr i en løk!

© Kari Slaatsveen

Her er helt til slutt en liste over det jeg husker jeg har dyrket i år:
Bondebønner
Dill
Reddiker
Yin-yangbønner
Rosenbønner
Borlottibønner
Buskbønner
Brekkbønner
Sukkererter
Flere slag poteter: fjellmandel, asterix og 5 sorter økologiske poteter fra en venns svigermor på Brandbu, tusen takk!
Tomatillo
Klatrespinat
Vannmelon som ikke kom
Paprika som heller ikke dukket opp
Asparges som ble tatt av skjæra, kanskje.
Tomater
Slangeagurk
Snackagurk
Solbær
Stikkelsbær
Bringebær
Jordbær
Markjordbær
Rips
Hvitløk: morado, vallelado, estisk rød og elefant!
Sjalottløk
Luftløk fra en venn i Trondheim, nå heter løken Atle. Luftløken Atle.
Gressløk, gressløk og enda mer gressløk
Rabarbra
Druer
o epler, bare to.
Berg av bergmynte
Agurkurt
Yaconrot
Syreblad
Løpstikke
Hugomynte
Starten på et plommetre
Chili
Oregano
Timian
Rosmarin
Bjørnebær 

Det tror jeg er alt. 

Og så kommer høsten. 

VÅREN 1940: Parsellene på Egebergløkka ga viktig mattilskudd til mange osloborgere. 

© Scanpix

Egebergsløkka Parsellhage

Egebergløkka er hovedstadens eldste og største parsellhage og har vært i kontinuerlig drift siden oppstarten høsten 1915. Parsellhagen er del av et større og viktig kulturhistorisk bymiljø i Oslo sentrum. Forutsetningen for å få tildelt parsell i hagen er at søkere bor innenfor ring 2 og ikke har tilgang på egen hage. Området består av 61 parseller av varierende størrelser, opp til ca. 200 kvm. Parsellantene driver hagebruk med et bredt spekter av vekster og tilnærminger til dyrking.

Seneste

Kanskje er du også interessert i...