© Sara Holmer og Kari Slaatsveen

Kari Slaatsveen: Jorda er altså ren mentalhygiene

Jeg heter Kari Slaatsveen og driver en parsellhage i Oslo på tredje året. Jeg kan avbildes i nystrøken kjole, omgitt av svakt vaiende grønt, med kveldslys i håret og rene tær. Klart jeg kan, men det er en illusjon - det er på tide å skrive om møkk.

10. august 2020 av Kari Slaatsveen

Kari Slaatsveen

  • Forfatter, skribent og programleder.
  • Står bak Taras artikkelserie og podkast «Slik ble jeg meg».
  • Skrev «Kvinnen som ble saget i to» (Gloria forlag 2018).
  • Flerårig scenisk samarbeid med Ingrid Bjørnov og komponist Christian Eggen.
  • 25 år i NRK radio og tv.
  • Laget podkastserien «Kari tråkker i salaten» for Fabel, serien ligger nå fritt tilgjengelig for alle.

HAGELOV I: 30 meter hageslange henger alltid fast i noe lengst unna.

© Sara Holmer og Kari Slaatsveen

HAGELOV II: Du blir din mor. Eller far.

© Sara Holmer og Kari Slaatsveen

Dette er fjerde kapittel i Kari Slaatsveens tekstserie fra en jordlapp i Oslo, her er de 3 første:

En bybondes bekjennelser

En bybondes oppfordring

Kurs i hagevimsing

Tre jordlapper ligger på rad. Mellom dem, smale gressganger kantet med kveke, groblad, marikåpe og annet jeg ikke har plantet selv. Mellom og under poteter, tomater, agurker, chili og bondebønner kryper vassarve med myke stengler og blader som små museører. Pen, grønn og ofte i veien. Under stokkroser, peoner, tusenstråle og akeleier danser skvallerkål. 

Jeg skylder en forklaring til deg som tok kurset i vimsebruk i forrige tekst, og kanskje kjenner deg forvirret av at jeg plutselig vet navnet på mine egne planter. Jeg ble lei av å finne på navn og har siden sist skaffet meg planteidentifikasjonsappen PictureThis. 

Heretter er jeg på fornavn med det meste som gror, invitert eller ikke. Nå vet jeg for eksempel at det latinske navnet for aksnøkketunge er Ligularia Przewalski, på engelsk heter den Leopard Plant, heretter kaller jeg den leoparden. 


PÅ NAVN MED: Rheum rhabarbarum.

© Sara Holmer og Kari Slaatsveen

Og når vi først har surret oss inn i O-fagene, tar vi med oss at navnet Przewalski godt kan spores til den russiske obersten, oppdageren og geografen i Sentralog Øst-Asia, Nikolaj Mikhajlovitsj Przjevalskij. Han skulle ha oppdaget verdens siste overlevende villhest, og selv om det viste seg å ikke stemme helt, ble navnet przewalskihesten sittende. På hesteryggen. Forfatteren Maja Lundes siste roman i den såkalte klimakvartetten, heter «Przewalskis hest», og kan leses som en kjempedessert etter at du har pløyet deg gjennom denne teksten her. Hva alt dette har med planten å gjøre, er jeg derimot usikker på. Ligularia/aksnøkketunge/leoparden er en tofrøbladet plante med tricolpat pollen, en såkalt eudicot. Disse plantene utviklet seg fra felles forfedre for rundt 140 millioner år siden, og er den største hovedgruppen av planter vi har. Opprinnelse: Asia. Sånn! Nå kan vi fortsette. 

Under Ligularia Przewalski lurer slyngelen åkervindel. Den klamrer seg oppover leopardene i meterlange, stadig strammere omfavnelser, før den bryter ut i hvite, vakre klokker med enda flere slyngler i magen. Plengangene fylles av løvetannrosetter. Løvetann er bra for pollinererne våre. Vi skal ikke utrydde løvetann. I det hele tatt skal vi ikke utrydde, bare sette grenser. Så hva er det vi kaller ugress? Det vi kaller ugress, er de plantene vi ikke ønsker skal ta over hagen, bedet, verandakassa eller jordet. Det er egentlig ingenting som trenger U foran navnet sitt, men noe må vi altså gjøre om det skal bli rips, solbær, poteter, bønner eller løk. 

LANG DAGS FERD mot enda mer kveke

© Sara Holmer og Kari Slaatsveen

De aller fleste kvelder fram til innhøsting krabber jeg bortover jordflekkene med lukespade og bøtte. Jeg beveger meg som på sakte-tv, og når blomsterbedene etter et par timer. Etter fire timer kommer jeg meg på beina dersom jeg folder meg ut i flere omganger. Som et gammelt trekkspill, eller en slags sjiraff. Knærne har fått et tykkere hudlag, som hos en elefant, kanskje. Tærne mine er en månedsinntekt for en fotpleier, fingerneglene har jordslag. Jeg har stikk fra mygg og knott på leggene, under armene og i nakken. Risp fra bjørnebærtorner og røde streker etter brennesle og iblant en giftig plante jeg ikke helt vet hvor er. 

Jeg stoppet en gang på sykkel for å adlyde naturen i en grøft og satte meg over en bjørnekjeks. Det kan jeg nesten ikke skrive om, men dette er altså en giftplante du skal være ytterst varsom med og slik jeg ser ut i blant, kan den vokse på lur blant alt det andre, vennligere her inne. Håret mitt er soltørket, ikke som tomater, mer som høy. Allergisesongen begynte rundt Sankthans. 

ET ELLER ANNET heter Black Night. Usikker på hva det skulle være.

© Sara Holmer og Kari Slaatsveen

LAV SOL, høy himmel.

© Sara Holmer og Kari Slaatsveen

Når jeg ser på bildet av ryggen min blant bringebærene, ser jeg min mor. Jeg er blitt min mor og min mormor, min grandtante og alle de andre tantene blant bær og trær gjennom tidene. Ryggen er en anelse rundere, rumpa litt flatere, jeg soler meg ikke mer og glemmer å barbere leggene. Underarmene har årer, sener og arr. Jeg er lykkeligere enn jeg har vært på en stund, jeg innrømmer det. Det finnes en ro blant planter. Å sitte på bakken, inne blant alle bladene og bare se, trekke inn det grønne omkring deg og lagre det til grå dager forut eller en krevende situasjon rett rundt hjørnet. Å kjøre fingrene ned og inn i jordlagene, se alt som kravler og kryper der og bli glad. Bokstavelig talt. Bakterien Mycobacterium vaccae stimulerer hjernens produksjon av hormonet serotonin, dette fine hormonet som gjør oss hyggeligere og blidere og som i hvert fall fikk musene i forskningslaboratoriet ved universitetet i Bristol til å bli i godt humør. I den grad mus er i godt humør. Bakterien har også vist seg å dempe stress. 

Tenk litt på det neste gang du møter en ekte gårdbruker, eller om du er en slik muntergjøk selv. Jorda er altså ren mentalhygiene.

DE KLATRER mange hundre ganger sin egen høyde med huset på ryggen.

© Sara Holmer og Kari Slaatsveen

Jeg binder opp bærbuskene og går ned på kne blant bier og mygg. Åkervindelen skal tas opp med rotstengelen og destrueres. Vindel for vindel. Brennesle legges i kanner med vann og blir nyttig og ikke minst gratis gjødning. Løvetann vippes opp med rota der de er altfor mange. En god del kniper jeg hodene av så de ikke frør seg, og noen lar jeg stå til de seksbeinte. 

Skvallerkålen ble pesto, suppe, salat og grønn gugge i omelett og på pasta, til jeg ikke orket mer og begynte å trette den ut. Jeg tar plantene ved rota når de er kommet opp, og i hvert fall før de går i blomst. Jeg krabber under leopardene, peonene, og vipper, drar, husker og peller. Jeg glemmer at det står folk utenfor parsellgjerdet og tar bilder. Dette takraset av en parsellant havner på instagram med hundre emneknagger. Slik er det midt i en by. Man venner seg til det. Jeg glemmer tid. 

Jeg bommer på en vindel og kjører lukespaden inn i hånden i stedet. På vei ut av bedet snubler jeg i de gamle jernbanesvillene som noen en gang la som kant, og tråkker på riven som ligger i gresset. Tuten på vannslangen sliter seg og jeg fortsetter lukingen, gjennomvåt, forslått, opprevet, stukket, møkkete, dritsliten og glad. Tiden går.

VÅREN 1940: Parsellene på Egebergløkka ga viktig mattilskudd til mange osloborgere. 

© Scanpix

Egebergsløkka Parsellhage

Egebergløkka er hovedstadens eldste og største parsellhage og har vært i kontinuerlig drift siden oppstarten høsten 1915. Parsellhagen er del av et større og viktig kulturhistorisk bymiljø i Oslo sentrum. Forutsetningen for å få tildelt parsell i hagen er at søkere bor innenfor ring 2 og ikke har tilgang på egen hage. Området består av 61 parseller av varierende størrelser, opp til ca. 200 kvm. Parsellantene driver hagebruk med et bredt spekter av vekster og tilnærminger til dyrking

Seneste

Kanskje er du også interessert i...