Kari Slaatsveen: Kurs i hagevimsing

Jeg er en erfaren vimser og bruker meg selv som eksempel, men du kan trøste deg med at det ikke finnes riktig eller gal vimsing. Denne innføringen er kun ment som en inspirasjon for alle som har hatt lyst til å vimse, men ikke visst hvor de skulle begynne. Hvordan blir du en som elsker planter, men fullstendig mangler oversikt og orden?

Aller først trenger du en begeistring for pene frøpakker, næringsrike hemmeligheter i papirposer med bilder av for eksempel lange, grønne, feite bønner, lilla knutekål, spissbladet basilikum, pastinakk og brunsneglenes favoritt: salat. 

Du trenger også en stabel små potter, det vil aldri bli nok av dem, du vil aldri ha nok plass til dem, og om du bor sammen med andre mennesker vil de veldig raskt være lei av jord, vanndamp og klorofyll i alle rom. Lær deg å akseptere setningen: Vi bor i en leilighet, ikke et drivhus! Møt den med vennlighet og forståelse, stå akkurat passe lenge i døråpningen som om du lytter og tenker fornuftige tanker, før du fortsetter til barselavdelingen, eller badet som det også kalles, for å pleie nyfødte bønne-, melon- og chilispirer. 

Du vil oppleve at dine samboere åpner vinduer for å lufte. Be dem vente til det er minst 15 grader i lufta, agurkspirer liker ikke trekk. Overhør fleiping om agurker. For å holde orden på alle forsådde frø, merker vi gjerne hver potte. 

Lykke til med det

Les også: derfor er hagearbeid bra for deg! 

Jeg trer spisepinner gjennom frøposene og setter dem i midten av en rad potter med de samme frøene. Posen blekner etterhvert i vinduskarmen, jeg flytter pottene når jeg har sølt under vanning og husker etterhvert ikke hvor de sto. Jeg trøster meg med at jeg kan se forskjell på chili og paprika, som har spissere, litt lengre blader, og dette slår jeg meg til ro med helt til det dukker opp noen spirer jeg aldri har sett, eller som jeg ikke kan huske at jeg sådde. I de samme pottene. 

Våren kommer med sol i vinduskarmer, over badegulv, på stuebord og i bokhyller. Plantene våre vokser, agurkene krabber snart inn i platesamlingen og jeg vet at idet de når den uåpnede førsteutgaven av Bob Dylans «Blood on the Tracks», er det på tide å sette dem på friland og i veksthus.

Alle potter, krukker og halve melkekartonger med stiklinger og spirer fra kjent og ukjent opphav, samles i bøtter og kurver og fraktes over til parsellhagen.

Jeg har for lengst mistet oversikten, men setter dem som ligner hverandre på samme område. Alt overskytende settes der det ellers er plass. Under epletrær, ved bringebærene, rundt pergolaen. Det er vår og overrumplende varmt og deilig. Til det plutselig snur og blir kaldt nok til å kverke agurk og basilikum og jeg angrer på at jeg ikke holdt ut lenger. Jeg skjemmes av min utålmodighet og altfor kraftige handlekraft, og jeg skulle ønske jeg var en langsommere, grundigere og mindre impulsstyrt person.

Det er jeg ikke. Jeg er en vimsete, naturglad hobbygartner som glemmer seg selv og det meste annet når jeg lukker porten inn til parsellhagene. Jeg går inn i min egen parsell og bestemmer meg for å begynne lukingen fra bringebærstativene, nordover mot bjørnebærene, så vest mot stokkroser, liljer og peoner (jeg husker da noen) og deretter østover mot grønnsaker og poteteter. Jeg krabber rundt blant planter med jordknær og koronahår, jeg hører ikke mobilen og ser ikke lenger opp når noen rusler forbi ute på Kjærlighetsstien. Jeg holder retningen nordover i kanskje ti minutter og har en bøttebunn med kveke før jeg ser at jeg må binde opp en spinat i sørvest, rydde opp rundt drueranker i nordøst, fjerne en sprøytespiss og noe sjokoladepapir etter nattlige gjester og dessuten et par munnbind folk har kastet inn over gjerdet. 

Her er det også noe å lære, dersom du vil bli en bra vimsebruker: følg innskytelsene. Gjør det som faller deg inn, mist tråden, dropp fokuset, glem deg bort, gå på klorofylla! 

På den måten får du en passe ryddig, impulsivt luket og overraskende hage gjennom flere sesonger. Du vil oppdage en plutselig hengebønne, en trassig melon, en forvirret pastinakk og en omplassert ramsløk. Elefanthvitløken du ikke husket hvor du satte i fjor høst er altså det som ser ut som purre eller kanskje liljer. Vimsete øvelse gjør vimsete mester, ikke gi opp.

Det er snart midtsommer. Med vinteren i ryggen og høsten langt borte, står jeg med nakne tær i gresset og kjenner insekters tynne bein danse over vristen. En bille med bensinfarger i skallet unngår en fot og fortsetter kursen mot bedet med alle plantene jeg ikke helt husker navnene på. Dette kan du kanskje kjenne igjen? 

Når noen spør deg hva du har i hagen din, og det vil de gjøre, kan du for eksempel si det som det er, at du ikke vet eller husker navnene på alle sammen. Ulempen er at det fort blir så repetitivt og kjedelig at du vil få lyst til å lære deg hva du har, og da er kanskje ikke dette kurset noe for deg likevel.

En annen mulighet er å mumle latinske navn. Odorata Feris (brutal duft?) eller Cum farciminis massam corrumpit (det betyr kanskje pølse med lompe). Flos ignotum er også en vinner (og dette betyr omtrent ukjent blomst). 

Her vil du få det vi kaller forbigående respekt. Folk vil, i noen minutter eller dager, oppfatte deg som en kjenner av planter og alt som vokser og gror. Det vil gå over om de merker seg hva du sa og slår det opp når de kommer hjem. 

Du kan også kaste deg ut i plantenes historier, gjerne lange og underholdende fortellinger om reiser, tragiske skjebner, krig og elendighet. Før du vet ordet av det, holder det at du husker at det kanskje er en slags fiol. Det går altså an å komme unna med at du står i et fargerikt hav av vidunderlige planter uten å være på fornavn med dem. Visst er det flaut, men det er det mye som er. Dette var noen eksempler på hvordan du kan miste oversikten over hva du har sådd, hvor du har satt det og hvordan du kan komme unna med mangel på eksakt kunnskap om din egen hage.

Så må vi spørre oss selv, hvordan kan det være slik at jeg får ting opp av jorda uten å være en kyndig plantenerd med orden og oversikt? 

Stort sett er det slik at naturen ordner opp for seg og sine. Fargerike, livskraftige markblomster vokser i fattig jord, jordskokkene stikker av og bosetter seg overalt, bønnene lurer i jorda og skyter to meter opp langs staur og stammer, selv når du har vært på ditt mest ukonsentrerte. 

Det ligger ikke alltid presis kunnskap og endeløse timer med tatoverte og svenske supergartnere på YouTube bak det som kommer opp av jorda rundt deg. Det er ikke sikkert du MÅ tisse i ei bøtte midt i hagen for å gjødsle rosene dine, eller så på fallende måne, eller male opp bein fra frittgående, selvbestemte høns til kalking av rettferdige tomater. 

Det hender jorda, sola, regnet og naturlig utvalg fikser jobben, med hjelp fra din omtrentlige, impulsstyrte men kjærlige innsats for nytt liv, tross alt. Se deg ut sju slag markblomster, la dem stå og drøm om en du liker. 

God sommer!