"Virkeligheten er enda sprøere enn mine romaner"

Den formiddagen Nina Lykke kommer syklende til vårt møte på kaffebaren på Oslos hovedbibliotek, er det fortsatt varme i høstsolen og slapphet i vindkastene. Det er ennå mer enn et døgn til villstyringen Amy skal tvinge alle syklister til å holde seg innendørs. Til tross for at Nina Lykke er en av landets mest leste forfattere, er det ingen som sniker seg bort med smarttelefonen i neven og ber om en selfie. Mer enn 250 000 eksemplarer av hen nes til nå tre romaner er solgt – bare i Norge. Til sammen er de kommet ut i 20 land.

Ni år er gått siden hun med «Nei og atter nei» opplevde sitt litterære gjennombrudd. Da var hun 51 år gammel, og ble i løpet av noen uker bokhøstfavoritt både blant lesere og anmeldere. En av de sistnevnte, det vil si Knut Hoem i NRK, omtalte henne som kanskje den skarpeste satirikeren i norsk litteratur i dag. Det er en beskrivelse som det aldri har vært hennes intensjon å leve opp til:

– Det er jo greit at lesere oppfatter ting på sin måte, men jeg har aldri sett på meg selv som satiriker. Selv mener jeg at jeg bare skriver om virkeligheten og legger den ut. Synes folk at det er satirisk, har de ikke sett seg grundig nok i speilet. Det er faktisk slik det er rundt omkring. Når de får det beskrevet, vil mange steile eller synes at det er morsomt eller overdrevet. Men det er egentlig underdrevet. Virkeligheten er enda sprøere. Når jeg skriver om virkelige hendelser, hender det ofte at reaksjonen fra redaktøren er at jeg må tone det litt ned. Jeg tror ikke vi helt skjønner hvor gærne vi jevnt over er. Heldigvis har vi en sivilisasjon som jeg er veldig glad i, men selv om vi har regler for oppførsel, er vi også veldig rare. Det bør kanskje legges til at jeg har en ganske lav terskel for hva jeg synes er rart?

Hva var ideen bak «Hvor er de voksne?», og hva ønsket du å fortelle?
– Hovedhandlingen i romanen er jeg-personen Ida som opplever at den voksne sønnen, Sigurd, bryter med henne. Etter hvert hadde jeg nemlig oppdaget at det er mange som har brutt med familiemedlemmer, og jeg skjønte at det kunne være utgangspunktet for en roman. I mange tilfeller er det litt frivole, merkelige årsaker som ikke helt lar seg fange. Scenariet med stefaren som misbruker sin kones datter, og moren nekter å tro henne, mener jeg at er legal årsak til å bryte. Ingen har lyst til å sitte ved julemiddagen med en stefar som har klådd på deg. De mer uforklarlige bruddene skjer ikke bare mellom foreldre og barn, men også mellom søsken. Jeg synes det er litt merkelig hvordan dette blir godtatt og respek- tert, og det var det jeg begynte å stusse over da jeg bygde opp historien rundt Ida. Jeg hørte mange fortellinger om slike brudd. For meg ble det bare mer og mer merkelig. Jeg kom til at det handler om tidsånden og betydningen av individet. Vi lever i en tid hvor individet er nummer én, og familie og samfunn skyves i bakgrunnen. Du trenger ikke bidra dersom du ikke har lyst.

Ida får ikke vite hva det er hun har gjort som fører til bruddet, men møtes stort sett med en holdning om at dette er et valg hun må akseptere. Hvorfor er det slik?
– Tiden vi lever i, forteller oss at barnet alltid har rett. Jeg synes det er en rar holdning. Det er ikke sikkert at barnet alltid har rett. Hvis barnet er 50 år og moren 70, kan avkommet bryte kontakten fordi han eller hun opplevde, og kanskje fortsatt opplever, ikke å bli sett. Jeg synes det er rart at også fagpersoner støtter opp rundt dette, at det ikke settes spørsmålstegn, at ingen sier: «Ja, men, det er jo moren din, hun har født deg». Det skaper også problemer for andre i familien at to personer ikke kan være i samme rom. De kan ikke inviteres til et bryllup eller barnedåp, og hvem skal komme når på fødeavdelingen? Det er så mange anledninger hvor det bare skjærer seg. Familieforhold har vært vanskelige til alle tider. Det er ikke noe nytt. Det som er nytt, er vår god- kjenning av at det bryter sammen, at vi ikke har det som hellig lenger.

Kan det handle om barneoppdragelse og mangel på grensesetting?
– Vi er veldig redde for å være autoritetsfigurer. Vi liker ikke den som forteller hvor skapet skal stå, for da kan det hende at noen blir lei seg. I dagens samfunn er det en utbredt bekymring rundt det at noen kan føle seg støtt. Det blir til sammen et svik mot barn og unge, og særlig barn. Jeg mener jo at barn er som hunder. De er små valper som trenger grenser og tydelig beskjeder. Da trives de faktisk veldig godt. Å være så snill for at barna skal like
deg, er et stort svik. Generasjonen som nå er unge voksne, er så opptatt av å bli elsket og likt. Jeg opplever at det er veldig umoderne å være voksen. Hvor er autoriteten, hvor er de som tør å si at sånn og slik skal det være? Når et barn for en generasjon eller to siden spurte hvorfor, var svaret gjerne «fordi jeg sier det». Dette var en form for barneoppdragelse som medførte mye maktmisbruk, og med gode grunner ble skjøvet til side. Nå har pendelen svingt over til den andre ytterligheten. Det blir på en måte like grotesk, men det er vanskeligere å få øye på. Barn og ungdom vil aldri sette grenser for seg selv. De vil fortsette å breie seg i den grad de kan. I vår tid er det nesten grenseløst. Barn tar det de kan få. De vil aldri tenke at de må ta hensyn til mamma, eller læreren eller en tante. Derfor må de sosialiseres.

Hva er årsaken til at barns behov har fått så høy prioritet?
– Vi har skapt et klima hvor individets følelser står i sentrum, noe jeg tror er negativt for oss alle. Mye tyder på at sosiale medier har en betyde-
lig del av ansvaret. Selvopptattheten har eksplodert etter at Facebook og Instagram kom på banen. Samtidig har det funnet sted en abdisering av autoriteten.

Du har i alle dine romaner benyttet hovedpersonenes yrke som en innfallsvinkel i spennet fra lektor, byråkrat, lege og forfatter. Hvorfor er du så opptatt av yrker?
– Jeg har alltid vært i interessert i yrker og hvordan folk har det inne på disse kontorene med adgangskort og sånn. Det skyldes vel at jeg selv som grafisk designer, og etter hvert som forfatter på heltid, har hatt hjemmekontor siden 1994. Livet som fast ansatt er derfor fremmed land for meg, men vennene mine kan jo fortelle mye fra sin hverdag på ulike arbeidsplasser. Jeg er veldig glad i skildring av yrker, og sluker også tv-serier som tar utgangspunkt ulike typer arbeid.

I «Hvor er de voksne?» har du tatt utgangspunkt i en parterapeut. Hvorfor?
Det var rett og slett fordi jeg hadde snakket med så mange parterapeuter og var fascinert av deres virkelighet. Akkurat som hos fastlegen kommer mange folk innom, men hos parterapeuten er klientene mer bevisste. Absolutt alle må gå til legen en gang iblant. De som går i parterapi, er som oftest ressurssterke folk som prøver å gjøre noe med situasjonen og finne løsninger. Underveis oppdaget jeg hvor lite håndfast det er å være terapeut. Det gjorde meg redd fordi det var så lite å holde seg til, samtidig som det ga en frihet. Jeg gjorde mye research. Ingen av casene er direkte hentet fra de terapeutene jeg snakket med, men mange vil nok kjenne seg igjen. Folk kjenner seg igjen i de mest utrolige ting.

Idas jobb er å bidra til å løse andres floker, men hun har liten glede av sin faglige kompetanse i et liv som blir stadig mer trøblete?
– Fordi Ida ikke skjønner hvorfor sønnen ikke vil ha noe med henne å gjøre, blir hun ganske overveldet av sorgen. Det koster henne ekteskapet med mann nummer to. Jeg tror det er svært vanskelig for voksne barn å skjønne hvor mye de faktisk betyr for sine foreldre. Samtidig har foreldre vanskelig for å forstå hvilken stor makt de har over sine barn og hvor mye de påvirker dem. Selv har jeg sagt mye gjennom tidene som ungene har protestert på, men ser at de likevel har tatt det til seg. Min makt over dem har ikke skadet forholdet mellom oss. Barn er heldigvis både robuste og lojale. For noen kan det gå den veien at når de blir voksne og bestemmer over seg selv, kan de finne ut at de ikke vil ha noe med deg å gjøre. Det er et sterkt kort å ha på hånden.

Samtlige karakterer i dine bøker står med begge bein i hovedstaden. De har også en akademisk utdannelse. Har du noen forklaring på hvorfor de til de grader er blitt folkelesning?
– De som leser bøkene mine, er jo de som leser bøker. Og de som leser bøker, er stort sett folk med utdannelse utover videregående. Flertallet av disse igjen er middelaldrende kvinner. Der har jeg rett og slett vært demografisk heldig fordi jeg i stor grad skriver om problemer som møter voksne kvinner.