© Svein Finneide / Kari Slaatsveen

Kari Slaatsveen: En bybondes bekjennelser

En jordlapp er som et tegneark, et avgrenset felt med muligheter. Jeg heter Kari Slaatsveen og her er en fortelling om mine første tre år som bybonde. La oss begynne med begynnelsen.

18. mai 2020 av Kari Slaatsveen

Kari Slaatsveen

Forfatter, skribent og programleder. Står bak Taras serie «Slik ble jeg meg. Veien til sangene". Skrev «Kvinnen som ble saget i to» (Gloria forlag 2018).

Flerårig scenisk samarbeid med Ingrid Bjørnov og komponist Christian Eggen 25 år i NRK radio og tv.

Laget podkastserien «Kari tråkker i salaten» for Fabel, serien ligger nå fritt tilgjengelig for alle. 

I begynnelsen var jordet.
Jordet lå under snøen og snøen smeltet og det ble vår.
Sola varmet jordlagene, telen gikk, spirene kom, plantene, varmen og regnet og alt vokste seg stort og mektig, tungt og grønt, grønt, grønt og bringebærene.
Bringebærene modnet i juli, solbær og stikkelsbær hang tungt på kvistene i august, druene klamret seg til stolper og liner, eplene rødmet, septemberhimmel, blå og klar over byen. Oktober og de siste potetene, en purreløk, fortsatt noen bjørnebær.
Vinter, så vår på nytt. 


Jeg gikk utenfor gjerdet og så inn på alt sammen. Lengtet etter å spa og vende, plante, så, beskjære og slite i all slags vær – og jeg fryktet å slite i all slags vær. Jeg kløp meg fast i gjerdet og glante tvilende inn gjennom metalltrådene. 

© Svein FInneide
© Kari Slaatsveen

Det gikk ti år og uten at jeg visste det, mest fordi jeg etterhvert ikke tenkte så mye mer på det, rykket jeg stadig framover i ventelistekøen for en ledig flekk, et jordstykke, en parsell.

Egebergløkka parsellhager midt i Oslo sentrum er et gammelt fellesskapsprosjekt, og det har vært jordlapper her siden 1915. Gjennom to kriger har osloborgere satt poteter, kål og kålrot, høstet rips og epler og bekjempet kveke og skvallerkål til ding-dang fra Gamle Aker kirke som troner over de maleriske og nå svært kostbare småhusene i Telthusbakken.

Dette er Oslo. Parsellhager finnes over store deler av landet, noen kolonihager også, men bare for å ha ryddet opp med en gang: de eneste som kan bo i en parsellhage er planter og redskaper, samt grevlinger, katter, fugler, brunsnegler, mark og insekter. Slike som går i ett med terrenget. Kolonihager flotter seg med hytter etter foreskrevet størrelse, flaggstenger, stekeovner, dusjer og hekker.

I en parsell har du gjerne en tak-flik mot regn og sol, en liten benk og kanskje et lite bord der du kan spise matpakke i sliten bukse og slagstøvler og kjenne deg som det du er, en bybonde. Nær jorda, med kort vei til trikk, rådhus, sykehus og kebab.

Da jeg en dag i mars sto der med nøkkel til hovedporten og kunne spasere inn til mitt eget jordstykke, var jeg svimmel av glede. Jeg så ut over lagene av skitten snø som rant ned i jorda, det gamle skjulet, haugene av kvist og greiner og ble svimmel av skrekk.

– Er du sikker på at du har tid til dette? Spurte kjæresten.

– Nei. 

© Kari Slaatsveen
© Kari Slaatsveen

Vårkveld under pergola på Egerbergløkka, østlig utsikt med lysene fra byen. 

© Kari Slaatsveen

Min bestevenn Annes bursdag en kveld i juni. Åh, juni. 

Siden gikk dagene i ett. Jeg spadde, jeg vendte, jeg plukket stein, bar staur, rettet opp bed, satte poteter, sådde buskbønner, feltsalat, rødbeter, gulbeter, polkabeter og sennep.

Jeg satte vårløk, purreløk og gul løk. Jeg var brun i trynet, på armer og bein og hvit på midten.

Jeg har aldri vært blant dem som naturlig hiver fillene midt i byen, og kunne ikke helt se for meg at jeg femtifire år gammel skulle rave rundt på jordet i bikini, bak parsellgjerdet, i et av byens turist-tetteste strøk og havne på Instagram i Japan, Sveits og Texas.

#almostnudegardener 

© Kari Slaatsveen

Nordisk blomstereng, eller pollenbinge. – Dyrk din egen breddegrad! Sier min venn Ingrid Bjørnov. 

© Kari Slaatsveen

Det er endelig ikke helt til å forstå at det går an å lage så mye mat på et jorde midt i byen, men det går an. 

Etterhvert som varmen svidde hudlag og jordskorpe, fikk vi vanne annenhver dag i maks to timer. Parsellen ble en jungel.

Brunsneglene tørket inn på vei over stien, fuglene satt stille i skyggen av piletreet og seilte bare ned for å bade i tønnelokket på bakken.

Bærene modnet. Store, tunge, røde bringebær. De duftet barndom og frihet fra plikter, bekymringsløs bærslang og døsige ettermiddager. 

Jeg plukket i boller og bøtter og kjente meg rik og glad. Ga bort bær over gjerdet til folk som gikk forbi, vi kunne nemlig gjøre slikt, pre korona. Ta hverandre i hånden, stå nær og prate, dele en flaske vin i kvelden mens byen gikk fra den skarpe lyden av rushtrafikk og travelhet til en doven rumling med spredte rop og latter.

Jeg kan fortsatt kjenne luktene av den første sommeren som parsellant. Av solvarm hud og treverk, den intense angen av mynte under epletrærne, de aromatiske solbærbladene og varm, dampende jord. 

© Kari Slaatsveen
© Kari Slaatsveen
© Kari Slaatsveen

Jeg var en nyfødt tulling blant planter og kryp, jeg satte for mye, sådde nok dill til en hel bydel, kjøpte frø i stedet for å gå til frisøren.

Jeg gikk bananas i det grønne og var i århundrets aller beste humør.

Å kunne dele ut en pose poteter, rødbeter, løk og selvfølgelig dill til folk som kom forbi og slo av en prat var så hyggelig at jeg krummet meg rundt det.

Et ektepar fra Texas anbefalte tetreolje mot meldugg, en pastor fra Sør-Afrika fortalte om druene hjemme i sin egen hage, en gjeng amerikanske venninner skulle gå pilegrimsleden fra Oslo til Nidaros, men hadde drukket så mye god vin kvelden før at de i stedet hadde bestemt seg for å toge til Hamar, kanskje Lillehammer, eller muligens et stykke til og så begynne derfra.

En sliten fyr fra Stockholm fortalte at han savnet byen sin og jobben han hadde hatt der. Sjefen hans eide en slik hageparsell og han hadde fått jobbe i den og spise av det han høstet.

Han lente seg, altfor varm og altfor tørst, mot gjerdet og var den tristeste svensken jeg har møtt. Med lommene fulle av druer og stikkelsbær, subbet han nedover mot elva og jeg lurer fortsatt på hvor han er nå, på hvordan han har det og på om han fikk det bedre.

Det hendte oftere og oftere at jeg bare skulle bortom parsellene for å luke litt, eller rette på et gjerde, og så var dagen gått, så ble jeg sittende med jordslag i knærne og hår som solsvidd halm og stirre. Jeg satt utmattet og så, luktet og lyttet.

Biene rundt naboenes kuber, fuglene i bringebærhekken, et par i sakte prat på stien, lave stemmer inne i alt det grønne, sykkeldekk ned bakken. 

© Svein FInneide

Kumøkk fra i fjor fra Ole Jakob Holts økogård ved Øyeren vendes inn i jorda i april. Møkka kalles brent når den har ligget ute et år, og er full av liv. 

© Kari Slaatsveen

Plengang i juli. Egebergløkka parsellag huser også en engelsk golf­ gartner, Tommy. Han lager slike gressganger. 

© Kari Slaatsveen

Bønnespire i juni. Jeg elsker bønner. 

Jeg møtte høsten med full fryser og tom bankkonto og det ble vinter igjen.

Årstidene har henrullet og jeg driver fortsatt parsellhagen, nå på vei inn i min tredje sommer der borte, på den andre siden av landets eldste steinkirke.

På kirkegården vokser det, foruten de underlige, malplasserte tujaene som stjeler lys og livslyst og det er kanskje meningen, noen store almetrær.

Rett før de springer ut om våren, får de rosa bladballer på greinene.

De digre knoppene er så potente, som om trærne er fulle av kruttlapper.

Under trærne står gravstøttene med tekster laget opp gjennom århundrene, og på en stor jernplate fra en eller annen gang mot slutten av 1700-tallet, står det: «Hvil nu sødt i dødens bolig, olding med dit sølverhaar». Jeg husker aldri mer enn den første setningen, enda så mange ganger jeg har stått der og lest, på vei til eller fra jordet, men hver eneste gang jeg leser «Hvil nu sødt i dødens bolig, olding med dit sølverhaar», fortsetter hjernen med «Man har lært ham, ikke dårlig, Adam danser en alvorlig, melankolsk og stivbent vals». Slik sniker Arnulf Øverlands «Lille Adam» seg inn til oldingen med sølverhaar, lest og husket av en kvinne i andre livshalvdel med jord mellom tærne.

Alt går i ring, årstider, hukommelse og livet selv. 

© Kari Slaatsveen

Hengekøye. Pustegynge. 

© Kari Slaatsveen

Kaldpresset aromaeple druejuice og passata i august og september. 

Det er knapt til å fatte.

Gatene er stillere, vi er stillere. 

Byen er så underlig rolig og lite truende at en skogsfugl slo seg ned i bakgårdsbjørka her en natt. I grålysningen harket den mørkt og lettet med tunge vingeslag blant de nakne greinene. Snart har vi tiurleik på Rådhusplassen og så tar naturen over, kan vi tenke, der vi ligger og vipper inn og ut av søvn, urolige, men så roligere i det vi hører svarttrosten.

Svarttrosten gjør som den pleier, den synger når lyset kommer.

Alt virker et øyeblikk helt, helt vanlig, til vi setter på radioen med første, neste og siste nytt om viruset.

Vi låser oss inn i parsellhagene med hansker og håndsprit, og selv om vi kan snakke sammen på avstand der inne, skjer det sjeldnere.

Runde rygger over bed og rader, en hårtopp øverst i et plommetre, lydene fra en greinsag.

Jeg sitter alene under pergolaen (en pergola er en åpen takkonstruksjon for klatreplanter som kaprifol, druer, humle og slikt) og drikker pulverkaffe fra termos. Spiser matpakke og ser ut over byen.

Byggekranene stikker opp blant blokkene i rødt, blått og grønt. De svinger sakte med last i nebbene og inne i styrehuset tretti til seksti meter over bakken sitter små kranførere i refleksvester og hjelmer.

Byen vokser. Plantene vokser.

Utenfor hjemmekontoret strekker almegreinene seg så nær at de snart kommer inn i rommet.

I vinduskarmen står småpotter med slangeagurk, paprika, chili, en melon jeg ikke har drivhus til og tomatillo.

Tomatilloen er morsom. Navnet betyr liten tomat, men er det ikke.

Ute i parsellradene vokser den til en parasoll av greiner med grønne, tomatlignende bær. Det tynne, delikate skallet flås forsiktig av, og så blir de grønne kulene en god salsa om du kutter dem, svir dem i en varm panne uten olje og så tilsetter det du synes må til for at maten din skal minne mer om Mexico og mindre om fredagstaco med kjøttdeig og ketsjup.

I vinduskarmen står dermed årets nyfødte. Snart skal de herdes på verandaen, så skal de følges til hagebruket og puttes i jordrekkene. Der skal de vannes og voktes, pusles med og beskyttes mot klengete kveke og innpåsliten, men velsmakende skvallerkål.

Jeg har lært å ta vekk u-en i dagligtalen. Planter er planter, det er bare slik at noen av dem er mer populære hos oss mennesker og kveke er noe dritt. Klorer seg fast og klumper seg til, slik en smart plante skal gjøre for å få det beste ut av livet. 

© Svein FInneide

En dag, når denne pandemien ligger bak oss og det forhåpentlig er svært lenge til en ny, kan vi møtes i hagene, rundt pallekarmer, på verandaer, over en kasse i bakgården, på taket, på enga, ute på jordet, i åkeren og i drivhuset. Vi skal stå skulder ved skulder og kjenne lukta av jord og nytt liv, hva?

Ta hverandre i hendene, gi hverandre en klem, snakke lavt og tett, sitte i stillhet og se utover alt som kommer, alt som skal bli til.

Fred over bønnene, fryd over nepene. 

PASSATA

Italiensk tomatbase for all verdens middager til vinteren.

Smaksrike tomater er best, mine digre bifftomater smakte rød papp, så de brukte jeg som tillegg i stuinger og salater og slikt. Cherry-tomatene derimot, var gode nok.

  • Legg tomatene i kokende vann til skinnet flås av uten problemer. Jeg la tomatene i en finmasket sikt og rørte rundt til mye av vannet var borte og tomatmassen lå igjen i sikten. En rotasjonsrist gjør hele operasjonen enklere, jeg ønsker meg en slik.
  • Kok tomatmassen forsiktig, så aroma og smak ikke fordufter.
  • Skyll basilikum, klipp av bladene og legg på rent håndkle så du blir kvitt fukt.
  • Rengjorte glass med hermetiske lokk steriliseres i stekeovnen på rundt 100 grader. Legg ett stort eller et par-tre basilikumblader i glassene, bruk en trakt og fyll glassene med tomatpureen til fire cm fra toppen. Pass på at kanter og lokk ikke er tilsølt og sett lokkene godt på. Snu glassene oppned.
  • Legg kjøkkenhåndklær i bunnen av en stor gryte, sett glassene nedi, pakk gjerne håndklær eller rene filler mellom glassene så de ikke rister mot hverandre. Fyll på med kaldt vann, kok opp, la koke i 30 minutter.
  • Skru av varmen, la glassene avkjøles i vannet i 24 timer, oppbevar mørkt og kjølig.
  • Gjennom høsten og vinteren, hver gang noen ymter frampå om pasta i kveldingen, skrider du til skapet eller boden og henter stolt fram enda et glass med smak av sommer.

Passata!

POST FESTUM:

Jeg brukte nettopp mitt siste glass og sendte varme tanker til et sønderrevet Italia. 

© Kari Slaatsveen

Italiensk tomatbase for all verdens middager til vinteren. 

© Scanpix

Egebergløkka parsellhage

Egebergløkka er byens eldste og største parsellhage og har vært i kontinuerlig drift siden oppstarten høsten 1915. Parsellhagen er del av et større og viktig kulturhistorisk bymiljø i Oslo sentrum. Med beliggenhet rett ved Gamle Aker kirke og Telthusbakken med omkringliggende grøntarealer, utgjør området i tillegg en grønn lunge i byen. 

Forutsetningen for å få tildelt parsell i hagen er at søkere bor innenfor ring 2 og ikke har tilgang på egen hage. Området består av 61 parseller av varierende størrelser, opp til ca. 200 kvm. Parsellantene driver hagebruk med et bredt spekter av vekster og tilnærminger til dyrking. Det er ikke tillatt å bruke giftige plantevernmidler på Egebergløkka og alt organisk avfall blir resirkulert. 

Seneste

Kanskje er du også interessert i...