Kari Slaatsveen: En bybondens oppfordring

Jeg våknet sakte, ør av fuktig mold og grønne planter.

Løftet beina ut av sengen og fulgte etter, inn på badet.

Der, foran speilet, hoven av søvn og altfor varm vinterdyne, så jeg på meg selv med gamle øyne.

Over begge armene, lange risp etter bringebærkjerr.

På begge beina, blåmerker etter bomslag med slegge, snubling med spett, hovne striper etter en muligens giftig plante.

Skrubbsår etter greiner på magen, jordslåtte knær.

Knærne er, underlig nok, noe av det vanskeligste å få rene. Det er som om jorda trenger inn i selve kneskjellene, og så går man der med rene lår og jordlige kneskåler.

Slik er det hvert år. Negler, tær og knær er reine og myke, beskyttet i sokker, støvler og klær. Før vi fester det gamle balkongflagget første mai, ser jeg ut som om jeg har vært slept naken etter hestehalen gjennom et kratt.

Jeg liker det.

Jeg samler mitt stadig mer grå hår i en strikk med møkkete hender og forsøker å huske sist jeg virkelig pyntet meg.

Det begynner å bli lenge siden, og det gjelder flere av oss.

Jeg har aldri før sett så mange mennesker utendørs midt på blanke hverdagen som i disse pandemiske ukene.

I smittevernsavstand, bøyd over pallekasser, blomsterbed og settepoteter, står byfolk med ettervekst, i gamle sko.

Det er til å bli glad av.

Hva med å sette poteter og løk i bakgårdene, droppe pallekassene og stappe plantene rett i jorda der det er plass og dypt nok?

La oss strø engfrø på karrige jordstykker rundt i byen! La blåklokker, prestekrager, engsmeller, løvemunn, jomfrusko, smørblomster, kløver og blå lin tyte ut av portrom og bygårder, i grøftekanter og langs fotballbaner.

Så håp og farger!

Inne i Egebergløkka parsellhager har det vært travelt i flere uker. Nypotetene yngler, trosten hopper rundt etter mark, de første brunsneglene er klippet eller most og frukttrærne er for lengst ferdig beskåret og i blomst.

Siden sist har jeg lukt og ryddet klart til grønnsaker og poteter, satt opp stokker til bønner, lagt bark mot ugress og uttørring rundt bringebærene, plantet ut georginerøttene som har ligget i kjelleren i vinter.

Jeg har bundet opp klatrespinaten som ifølge frøpakken kan vokse fem meter i høyden, men som har brukt ett år på å bli en vilter grønn haug på 30 cm høyde. Jeg forestiller meg at planten samler kraft i bånn og så skyter i været en dag jeg snur ryggen til. Bladene smaker ... grønt.

Jeg har strødd granulert kalk der jorda ikke må bli for sur og rundt kaprifolen som er i godt humør til den utvikler meldugg. Jordbærkassa er ryddet og gjødslet og kompostbingen har fått vann for å fremskynde komposteringen.

En snill venn donerte et sesongdrivhus hun hadde stående i garasjen. Et byggesett av en million metallpinner og plastledd som jeg fiklet sammen til heiarop fra en gjeng glade pølsegrillere og øldrikkere utenfor gjerdet.

Nå står det der, som en plastkledt barselavdeling for skjøre paprikaspirer og trultne slangeagurkplanter, tomater to be, nordisk vannmelon for kaldere klima, de rare og gode tomatilloene og en del av en yakonrot med sju pingler, eller skudd, på. Jeg liker ordet pingle, det er så presist og lovende for noe som skal vise seg å bli en kjempe, en grønn Herkules med digre, dypgrønne blader på stengler i hodehøyde og med røtter som i utseende kan minne om søtpoteter.

Yakonrota kommer fra Andesfjellene, smaker som en blanding av vannmelon og eple, presenteres som peruansk supermat og koster for eksempel 910 kroner kiloen i pulverform der de har det på lager. Sikkert fordi det kostet 440 kroner kiloen der det er utsolgt.

Rota inneholder inulin, en type kostholdsfiber som enkelte planter bruker til å lagre energi. Inulin finnes vanligvis i røtter eller jordstengler. De kalorifattige fibrene kan erstatte sukker og andre søtningsmidler, er nyttig for diabetikere og veldig populær blant folk som er opptatt av helsekost. Neste år er det en annen, langreist rot som tømmer lommeboka di, men nå altså: yakon.

Den dyrkes på nordlige breddegrader med hell, og du kan dyrke den selv, om du har mulighet. Jeg kjøpte en delt rotknoll av en drivende god hobbygartner utenfor Stavanger. Pinglene overlevde postgangen i en vanlig, ufôret konvolutt, samlet nye krefter inne i en potte og blir satt ut på jordet etter at dette er skrevet ferdig, nå i slutten av april.

Les mer om vidundergrønnsaken yakon her!

Noen dager før mai, er jordene fortsatt brune med merkepinner for sjalottløk, tyrkerbønner og poteter. Om litt vil skjærene trekke pinnene opp av jorda og ta dem med seg til et reir, og så vet jeg ikke lenger hvor Asterix, Juno eller Sjalott befinner seg.

I slutten av mai måned, har jeg funnet igjen sjalottløkene, alle bønnene er på vei opp stokker og stenger, druene skyter blader og drivhusplantene er satt på friland. Potetplantene strekker seg mot lys og varme, rødbetene spirer, mynten under epletrærne dufter intenst i kveldslufta, bringebær, rips, stikkelsbær, bjørnebær og solbær strutter og peoner og stokkroser, solhatt og kjempekonvall, iris og fioler dekker de gamle bedene mot Kjærlighetsstien. Det ligger håp i hver nye plante som bryter jordskorpa.

Det ligger håp i hver humle, hver veps, hver bie hver mygg, hver bevingete seksbeinte venn som sørger for at vi kan leve her på jorda enda en stund.

Og snart er det sommer.