Kari Slaatsveen: Høysommer i parsellen

Dette er femte kapittel i Kari Slaatsveens tekstserie fra en jordlapp i Oslo, her er de 4 første:

En bybondes bekjennelser

En bybondes oppfordring

Kurs i hagevimsing

Jorda er altså ren metalhygiene 

Det skjedde ingenting. 50 minutter på 60 grader er ingen god start for Vicia faba, også kjent som hestebønne, åkerbønne, favabønne, fababønne eller bondebønne. Denne gjenglemte neven med bønner skulle struttet i hoftehøyde med fiolette blomster og tjukke, blekgrønne belger. Den polstrede belgen minner om en sovepose. Inne i den ligger glatte, blanke, grønne frukter i hvert sitt perfekte avtrykk langs belgstrengen. 

En sen julikveld i verandamørket med en skål kjapt kokte, lettsaltede bondebønner og en iskald øl er en takksigelse over sommeren, over jordlapper og frø, bønner, settepoteter og stiklinger. Disse ti ihjelvaskede, rene bønnene møtte aldri livets høst. Det gjorde alle de andre. Kontrasten mellom de vinterslitne jordlappene tidlig i april og skogen av planter i juli er enorm. 

De sårbare bønnespirene i juni måned, noen av dem gnagd i fillebiter av snegler, andre spart for angrep og etterhvert klamrende, klatrende oppover langs stolper og staur, er en to og en halv meter høy hekk av stengler, blader og bønner. Rosamarmorerte, blåfiolette, mørk grønne, gulhvite fra ti til tjuefem centimeter lange. Blauhilde, green hangdowns, rosenbønner, borlottibønner ... 100 gram brekkbønne, for eksempel, inneholder omkring 15 mg vitamin C, 237 mg kalium, 3,9 g kostfiber og 26,5 kcal. Bortsett fra dette, 90 prosent vann. 

Jeg ser på dem der de henger, og kjenner bevegelsen i hendene fra forrige høst. Et kutt, deretter til hver sin side i hver sin bolle. Lyden av kniven, lydene av bønner i boller, stilker på gulvet, boblingen fra grytene, dampen på vinduene, strammingen i nakken og mellom skulderbladene. Steriliserte glass, rene plastbokser, melkekartonger, fryseposer. Brummingen fra dypfryseren, det blåhvite lyset, kulden som slår opp i det varme mørket inne i boden.

Alt dette ligger forut. De siste restene av julisola skal modne og strekke bønnene enda noen centimeter før høstingen er i gang. En veps henger et øyeblikk i lufta over bjørnebærene. Den sigarformede kroppen i gult og sort surrer mellom sukkerbombene, beruset og allerede gammel. Krainerbiene kravler mellom dronningens gemakker i den nederste kassa og honningfabrikken lenger opp. 

Biene er fremavlede honningmaskiner, og i hver kube kan det være 60 000 insekter om sommeren. Husdyrbier er større og kraftigere enn de små villbiene. Flotte pollinerere, men fortrinnsvis av planter som er kraftige nok til å bære dem når de henter nektar og der ligger tam-bienes begrensning. Den sprøeste, sarteste villblåklokke kneler for en slik seksbeint fabrikkarbeider. Dette er bienes charolais eller simmentalere, godlynt kjøttkveg med vinger. Jeg driver campingplassen denne sesongen for et par fine toetasjes kuber.

Biene bor her, jeg røkter dem ikke. Birøkteren svinger innom i hvitt fra hatten og ned, sjekker kuber og velferd, skifter voksplater, fyller hagen med røyk fra en kanne og mumler fornøyd at biene er av det blide slaget. Honningen til høsten er klar og velsmakende. Den legger seg ravgul over yoghurten og får meg til å huske lange trapper en tidlig morgen fra en baker opp til en terrasse med utsikt over egeerhav og øyer. En dag, en dag skal vi gå trappene igjen, med baguette under armen og tomater i et nett. Nygrønt i mai og nyutsprunget i juni er modnet, tungt og trukket mot jorda i juli. Hagen duver, gynger under vekten av blomster, bær og epler. Beter, poteter og løk presses opp mot jordskorpa. Potetrisene gulner, løkstenglene velter over hverandre, det er som om alt modner i et sakte stønn. Bringebærhekkene som sto nakne i vår, velter over snorene, en gang trukket stramt mellom stolpene, nå i slake buer under greiner med tunge, røde, digre bær. 

Fugleungene oppe i piletreet har for lengst forlatt reiret, og om ikke alt for lenge er noen av dem på vei sørover. Det hender, om jeg er trist eller kanskje urolig, at jeg blir stående en stund under pila med hodet bakover og ansiktet opp mot den brede trekrona. Lyset, det grønnaktige lyset som siles mellom et finmasket nett av greiner, legger seg over ansiktet, renner inn i øynene og fyller hjernen med et vinterlager av trøst. Energi kanskje.

Japanerne skogsbader. Shinrin-Yoku betyr å puste inn skogens atmosfære. Den stillere skogen med myke moserygger, røttene som gamle armer over stier og tråkk. Suset i trærne, skritt fra et stort dyr inne i skyggene et sted, rasling i lyng, lukt av maursyre, myr og sopp. Alle sanseinntrykkene i en skog har en helende effekt på oss mennesker, mener japanerne. Vi trekker alt som vokser, blomstrer, råtner og visner i kretsløpet inn i kroppens hukommelse. Jeg ser opp og inn i piletreet til jeg blir svimmel. Innsiden av huet mitt er grønt, hjernen min er greiner som bukter seg rundt hverandre. 

Juli er varm og stille. Lufta er tykk av modnet sommer. Skjorta klistrer seg til ryggen. Huden på underarmene ligner pergament. I bedet under piletreet står en liten, hvit pinne. Under den ligger en fugleunge med tynne, rosa øyelokk og skjør nakke. Den falt eller ble dyttet ut av redet en gang i vår. Nå kalker den stokkrosene inne i skyggen. Jeg synker småsøvnig og treg ned på kne. Nytteplanter kommer, vokser og forsvinner, ugresset kommer, kommer, kommer og kommer. Kjører lukejernet ned langs kvekerøttene, spiser et jordbær, trekker opp skvallerkål, slafser en tomat, lukker øynene, smaker på en sukkerert. Kjenner meg som et beitedyr. Krabber omkring på alle fire og eter. Tygger i meg det jeg finner. Tomatsaften ned gjennom halsen, smaken av grønt, tennene maler ren fiber, rumlingen i min ene mage. Jeg stanser under epletreet og legger flankene inntil stammen. Blir liggende der på siden, hvilende på underarmene, tyggende med blankt, nøytralt blikk på folk som passerer der ute på stien.

Vifter vekk en flue.
Tygger.
Vifter vekk en flue.
Tygger.
Vifter vekk en flue.

Så kommer kvælden.