Vi uroer oss over at vi glemmer avtaler, diverse innøvde passord, pinkoden til VISA-kortet og det som burde stå øverst på handlelisten, til tross for at både kjøleskap og arbeidspult er tapetsert med gule lapper. I hverdagen er glemsel noe som gjør det tydelig for oss at vi ikke har full kontroll. Ikke minst er det flaut å glemme navn, å få denne «jeg-vet-at-jeg-burde-kjenne-deg, men-aner-ikke-hva-du-heter»-følelsen.
Søvnmangel, stress og slitenhet
– Å glemme er mye mer vanlig enn de fleste er klar over. Det er sjelden et tegn på Alzheimer eller annen demens. En av de viktigste årsakene til at ting glipper, er søvnmangel, stress og det at vi er slitne, sier Ylva Østby.
Hun vet hva hun snakker om. Som nevropsykolog har hun tatt doktorgrad i hukommelse. Nå er hun postdoktor på Psykologisk institutt på Universitetet i Oslo. Sammen med søsteren Hilde, idéhistoriker, forfatter og journalist, har hun skrevet boken «Å dykke etter sjøhester – en bok om hukommelse».

Søstrene Hilde (t.v.) og Ylva Østby liker å jobbe sammen, og er aktuelle med bok om hukommelse.
© Anna-Julia GranbergGlemsel er hjernens måte å rydde opp
– Glemselen tar hele tiden store jafs fra bevisstheten, fortsetter Hilde. Allerede idet du opplever noe, eller leser noe, velger hjernen ut hva den vil ta vare på. Det er en rekke inntrykk som aldri får passere gjennom den delen av hukommelsen som kalles arbeidsminnet, vår her-og-nå-hukommelse. Der er det alltid travelt – og fullt. Dette handler om prioritering – og organisering, og er ikke glemsel i den forstand.
Ylva legger til: – Glemsel er også et gode, den er hjernens måte å rydde opp på. Noe av det viktigste vi kan gjøre for oss selv, er å akseptere glemselen og være litt rause mot hverandre når andre glemmer. Målet i samfunnet vårt er ikke at alle på død og liv skal få en superhukommelse.

Allerede idet du opplever noe, eller leser noe, velger hjernen ut hva den vil ta vare på.
© Getty ImagesDen kompliserte hjernen
I ett år satt de to søstrene sammen og arbeidet med det som for leserne er en fascinerende reise gjennom hukommelsesforskningens gåtefulle historie. Den merkelige tittelen – «Å dykke etter sjøhester» – går tilbake til år 1564. I Bologna, byen med Europas første universitet, sto en lege og dissekerte en menneskehjerne foran en gruppe studenter. Dypt begravet inne i tinninglappen fant han en liten, krøllete del som lignet en sjøhest. Han ga den derfor det latinske navnet hippocampus, som betyr sjøhest. Først i 1953, nesten 400 år senere, gikk det opp for forskerne hvor sentral hippocampus er for hukommelsen. Alt vi hele tiden opplever, forsvinner inn i dypet av hjernen og spres utover i hjernebarken, men det er ved hjelp av hippocampus det blir hentet opp igjen, kan Ylva forklare. Hun har helt siden oppveksten vært fascinert av biologi – og av hjernen. Hun var derfor ikke i tvil om at psykologi var hennes fag. Og på spesialområdet har forskningen tatt veldige sprang de senere årene. Moderne MR-teknologi gjør det mulig å kartlegge mye av det uhyre kompliserte puslespillet som er menneskehjernen. Ylva har forsket på hvordan hukommelsen formes i sammenheng med resten av utviklingen i hjernen. For tiden er hun mest opptatt av hvordan noen former for epilepsi kan påvirke hukommelsen. Ylva understreker at menneskets evne til å huske slett ikke alltid speiler dets intelligens. Det finnes mennesker med en utviklingshemning som husker detaljer godt. Og bildet av den distré professoren som gjenfinner ting på de underligste steder, er en velbrukt klisjé.

Minnene lagres i skuffer
– Hukommelse handler først og fremst om strukturene vi lagrer minnene i, forklarer Hilde. Dette kan sammenlignes med et avansert arkivsystem hvor minner lagres i skuffer, og dermed blir enkle å hente frem. Etter hvert som vi bygger opp et omfattende nettverk av kunnskap og erfaring, får vi nye skuffer å legge minnene i. De første varige minnene fra barndommen fester seg i tre–fem-årsalderen, men evnen til å søke i skuffesystemet og finne relevant info er ikke ferdig utviklet før i 20-årsalderen. Derfra fortsetter vi å utvikle skuffesystemet gjennom hele livet, og kan hele tiden åpne nye skuffer og fylle dem med det som blir minner. Jo eldre vi blir, jo lettere blir det å finne riktig skuff når vi lærer noe nytt.
Mens Ylva forsker vitenskapelig på hukommelse, har Hilde – romanforfatteren – en daglig runddans med sin egen.
– Når jeg skriver, bruker jeg hele tiden brokker fra mine egne minner. Det er som en minnepalett hvor jeg for eksempel kan hente opp solnedganger og følelsen av treverk under fingrene når jeg skriver. Litteratur er en lek med hukommelsen og dens evne til ikke bare å se bakover, men også fremover i tid. Det er hukommelsessystemet i hjernen som gjør at vi kan forestille oss fremtiden. Mennesker med ødelagt hukommelse sliter også med å forestille seg fremtiden.
En samtale med søstrene Østby er kjappe skiftninger både i tid, fakta og assosiasjoner. Men ifølge de to er det nettopp slik hjernen – og hukommelsen – fungerer. Hilde forklarer:
– Hjernen beveger seg fremover og bakover i tid, i minner og fremtidsscenarier. Det er selve hjernens hvilemodus, viser forskningen. Selv har jeg drevet med yoga i ti år. Yoga og meditasjon tilbyr deg å være fullstendig i øyeblikket, men «nå» er å være både til stede nå, i fortiden og en tenkt fremtid på samme tid.

Hjernen kan trenes opp så du husker bedre. Sjekk tipsene under!
© Getty ImagesSlik husker du bedre
Det finnes en rekke teknikker for å bedre hukommelsen:
- Repetisjon – eller pugging – er en teknikk de fleste av oss fikk hamret inn i tidlige barneår. Det handler om å gjenta noe så ofte, og så regelmessig, at det sitter som spikret. Teknikken er særlig effektiv på tall, geografisk faktakunnskap, matematiske formler, sangstrofer og fremmedspråklige gloser.
- Sammenheng og forståelse er en naturlig måte å huske ting bedre på. Alt som kan henges på knagger vi har fra før i hukommelsen, har en fordel. Når vi lærer ved hjelp av forståelse, bygger vi ut minnenettverkene i hjernen slik at det blir lettere å finne informasjonen igjen.
- Følelser har stor betydning for om noe vil feste seg i hukommelsen eller ikke. Ved å gjenkalle følelsene vil vi bedre huske det som skjedde. De fleste mennesker er langt mer observante når de er forelsket. Vi husker ikke bare stevnemøtene med den elskede, men også mye av det vi på den tiden pugget på. Tilsvarende husker vi flere triste hendelser fra livet når vi er lei oss.
- Hukommelsesteknikker er en bevisst måte å lagre informasjon på – for eksempel ved hjelp av assosiasjoner. Den mest kjente er reiserutemetoden (lokimetoden) hvor du forestiller deg det som skal huskes i form av livaktige, gjerne litt bisarre bilder langs en rute som du kjenner godt fra før. En metode for bedre å huske navn er å forestille seg en ting navnet minner deg om sammen med personen. For eksempel er det lettere å huske navnet Kirsten dersom du forestiller deg at hun har kirsebær i håret.
- Konsentrasjon er fortsatt det mest vesentlige rådet for å huske bedre. Steng deg ute fra alt som distraherer: legg bort smarttelefonen, logg deg ut fra Facebook og skru av radio og tv. Bruk korte økter på det som skal læres, og ta pauser.
- Å sette av tid er en annen enkel regel fra skolegangen som fortsatt fungerer. Det er rett og slett en nær sammenheng mellom hvor lang tid du bruker til å reflektere over noe, og hvor godt du vil huske.
- God søvn, mosjon og sunt kosthold bidrar til å gjøre hukommelsen bedre.
Kilder: Pål Johan Karlsen/Ylva og Hilde Østby
Slik virker hukommelsen:
Store norske leksikon definerer hukommelse som evnen til å lagre og gjenkalle tidligere erfaringer, og skiller prosessen i tre ulike faser: ervervelse, lagring og gjenhenting.
Korttidshukommelsen – eller arbeidsminnet – blir kontinuerlig bombardert av nye inntrykk og ny informasjon. Hva som slipper gjennom hukommelsens nåløye og blir lagret, er avhengig av hvor oppmerksomme vi er i øyeblikket og viktigheten av det vi erfarer. Denne formen for hukommelse er flyktig, og begrenset både i kapasitet og varighet. Men den jobber på høygir i alle våre våkne timer.
Langtidshukommelsen mottar sorterte erfaringer fra korttidshukommelsen, og plasserer dem i hjernens systematiske arkivsystem. Langtidshukommelsen kan lagre enorme mengder informasjon i ubegrenset tid. Noe av dette er kunnskap og ferdigheter som vi over lang tid har ervervet gjennom skolegang og arbeidserfaring. I mer klassisk forstand er minner evnen til å hente opp noe vi har opplevd og kunne se det for vårt indre øye.
– Minner er rekonstruksjon, konstaterer Ylva Østby. Derfor kan vi aldri helt stole på vår egen hukommelse. Minnene kan forandre seg litt for hver gang vi henter dem frem. Dette er noe av det fascinerende ved å være menneske.