Denne lange perioden av hennes liv handlet om å kjenne seg annerledes – og avvist. Det var ingen som verken så, eller fikk se, hva som skjulte seg bak det tenksomme blikket under den lyse luggen.
Inntil hun skjønte at det forsterket følelsen av å være annerledes, var hun et barn som stilte mange spørsmål. Etter hvert holdt hun tankene sine for seg selv.
– Hjemme ble jeg beskrevet som en som grublet for mye, minnes 32-åringen. – De kalte meg tidlig en kunstnersjel.
Lett bytte for mobberne
Den famlende usikkerheten og den sosiale angsten ble også fanget opp av medelever på den lille skolen i utkanten av sørlandsbyen hun vokste opp i. Christine ble et lett bytte for mobberne.
Det var særlig eldre gutter som plaget henne – både på skoleveien og i skolegården. I starten fortalte hun om noen av episodene hjemme, men det var ikke særlig respons å få.
– Det var ikke så mye fokus på mobbing på den tiden, fastslår hun, uten å ville gå nærmere inn på temaet.
Følelsen av å være avvist og misforstått tok hun igjen ved å være den flinke jenta. Hun fikk gode karakterer på skolen, og var dyktig og målbevisst i det meste hun foretok seg.
Hun var ikke mer enn 12 år gammel da hun bestemte seg for å bli motedesigner. Som 16-åring tok hun sykurs for å være forberedt på den utdannelsen hun senere skulle ta fatt på. Hun var flink til å tegne, og tenkte at hun like godt kunne tjene penger på det. Da hun var ferdig med videregående, dro hun til Oslo for å studere ved moteskolen Esmod.
Tøff i trynet
Utad var den unge Christine ganske tøff i trynet. Om hun ikke ble sett som den hun var, ble prestasjonene hennes lagt merke til. Hjemmefra hadde hun lenge fått høre at hun som var så flink, kunne bli akkurat hva hun ville.
Problemet var at avstanden mellom selvtillit og selvfølelse var et stadig voksende gap. I det andre året på moteskolen møtte hun veggen for første gang. Lykkelige tilfeldigheter gjorde at hun kom til behandling hos psykiater Tormod Huseby.
– Han var den første som fortalte meg at jeg var sjarmerende og hadde et varmt smil, sier hun spøkefullt, men legger alvorlig til: – For første gang i livet mitt opplevde jeg å bli tatt på alvor som den jeg var. I terapirommet kunne jeg åpne opp for de vonde, innestengte følelsene.
Våren 2016 er det vanskelig å fatte at den smilende kvinnen som sitter avslappet i sofaen, har vært på selvmordets rand. Det lyse håret er rullet sammen til en løs og noe bustete knute i nakken, praten er åpen og ivrig.
To år er gått siden hun dundret i veggen for annen gang. Da hadde hun innsett at mannen hun hadde giftet seg med, var helt feil for henne.
Christine Jørgensen har hatt stor nytte av samtaleterapien hos psykiater Tormod Huseby. Her er de to under lanseringen av Husebys bok.
Opp fra mørket
Livet som enslig mamma til to små døtre og egen designbedrift ble i tyngste laget. Mer enn noensinne slet hun med angst, depresjon og «sosial paranoia». Og ble langtidssykmeldt.
Langsomt og systematisk fikk Christine livet inn i baner hun ikke ville hatt fantasi å drømme om fra det dypet hun befant seg.
Privat har hun truffet en mann som er snill og «kan snakke om følelser». Han fikk henne til både å tro og satse på kjærligheten. Hun er nøye på at hun ellers bruker tiden på mennesker som vil henne vel og godtar henne slik hun er.
– Kombinasjon av terapi og alle de selvhjelpsbøkene jeg har lest, har gitt meg bedre selvfølelse, konstaterer hun fornøyd.
– Når jeg er sliten og trøtt kan den primitive delen av følelseslivet kobles på igjen, men nå har jeg verktøy som hjelper meg å slå tilbake.
Er du redd for å bli avvist? 5 gode råd fra psykiater Tormod Huseby
