© Getty Images

Har du hørt om bedrager-syndromet?

De er ofte velutdannede, intelligente, kunnskapsrike og med vellykkede karrierer. Allikevel har de problemer med å anse seg selv som verdige for suksessen.

26. mars 2021 av Morten Risberg

Ekspertene

Egon Hagen er psykolog med doktorgrad i psykologi. Han har praksis som klinisk psykolog og nevropsykolog. Egon har også arbeidet som studentpsykolog og lederutvikler i flere år.

Hans Morten Skivik er fagbokforfatter og programdirektør og leder AFFs Solstrandprogram for toppledere ved Norges Handelshøyskole. Skrivik er bl.a. Cand. polit. med master i forhandling og konfliktløsning. 

Bedragersyndromet kan ramme både menn og kvinner i forskjellige deler av livet – blant annet i jobb og høyere utdanning.

Det paradoksale med dette syndromet er at du på utsiden kan fremstå som kompetent og flink, og ingen ville visst at du har en underliggende, gnagende følelse av at du ikke er det, sier Egon Hagen – psykolog og spesialist på ledelsespsykologi.

– Men nettopp disse kan bli fordømt flinke for å skjule denne usikkerheten. Syndromet han refererer til er et psykologisk fenomen hvor mennesker føler seg som en bløffmaker i eget fagmiljø eller posisjon – nemlig bedragersyndromet. Mennesker med dette syndromet er av den oppfatningen at de egentlig ikke besitter de ferdighetene eller kompetansen som omverdenen tror, og de har dermed en redsel for å bli avslørt som inkompetente.

– Disse kan tenke at «før eller siden må folk finne ut at jeg egentlig ikke er god», og ofte vil de årsaksforklare suksesser med flaks, juks, eller at noe bra skjedde fordi noen syntes synd på dem. De har altså problemer med å hente psykologisk gevinst fra positive hendelser og seire.

For å forstå mekanismene til dette fenomenet, må man se nærmere på begrepet selvfølelse, sier Hagen. Selvfølelsen gjenspeiler en generell oppfatning av egenverdi og selvsikkerhet knyttet til person, i motsetning til selvtillit – som innebefat- ter opplevd tillit til noe vi gjør eller kan.

Han forklarer at fenomenet kan komme av en dissonans mellom selvfølelsen og spesifikke pre- stasjoner. En dårlig selvfølelse blandet med gode prestasjoner i jobb eller studier kan gi følelsen av å være en bedrager for omverdenen, mener han.

Hans Morten Skivik er direktør for AFFs Solstrandprogram for toppledere, og han bekrefter at karakteristikkene til bedragersyndromet er å finne hos mange sterke og suksessrike ledere han har møtt gjennom sitt virke som lederutvikler.

– De kan både være usikre på om de er gode nok, redde for å bli avslørt eller tenke at det er et sett av tilfeldigheter som har ført frem til posisjonen, uten at vi av den grunn bruker begrepet bedragersyndromet som innramming.

ANSVAR Bedragersyndromet er velkjent i lederbransjen

© Getty Images

Skivik vil likevel presisere at mennesker kan oppleve et spekter av disse tendensene, og at det er viktig å skille mellom hverdagsangsten for å bli avslørt som mindre kompetente, og den mer konstante følelsen av å være en «juksemaker» hvis man har et sterkt utslag av bedragersyndromet. 

– Men det skulle bare mangle at mennesker med stort ansvar både tviler på seg selv og sine egne vurderinger i valg i et uoversiktlig farvann. Programdirektøren ønsker å trekke frem et intervju med tidligere direktør for SAS, Jan Carlzon, hvor journalisten stilte et spørsmål om hva han var mest redd for.

– Han uttalte at det han fryktet mest var at omgivelsene skulle forstå at han bare var et helt normalt menneske. Tendenser til bedragersyndromet er altså velkjent i lederbransjen, men en annen mulig arena med grobunn for fenomenet er høyere utdanning og akademia. 

I en studie fra 2019, publisert i journalen Studies in Higher Education, ble 1326 kvinner i høyere utdanning stilt spørsmål om personlige karakteristikker knyttet til syndromet. 95 prosent av kvinnene ga svar som antydet en moderat følelse av fenomenet. 46 prosent identifiserte seg med å ofte føle seg som en bedrager, mens 20 prosent led av en gjentagende og intens redsel for å bli avslørt som en intellektuell svindel. De med det høyeste utslaget svarte ofte at de attribuerte stillingen sin til flaks eller profesjonelle kontakter – og ikke egne evner. Andre forklarte suksessen med at de hadde publisert sammen med andre, høyerestående akademikere. En med førstehåndserfaring med slike følelser er Helen Ronkainen, ingeniørstudent ved Kajaani Universitet i Finland. 

– Jeg frykter at noen før eller senere vil komme og si «du er jo egentlig ikke ingeniør». Noe som er umulig, siden jeg har gått gjennom studiet, og snart har jeg diplomet i hånden. Men jeg klarer ikke å gi meg selv anerkjennelse for det jeg fullfører. Ronkainen forteller at forelesere og lærere gjentatte ganger har gitt skryt for gjennomføringsevnen hennes, men hun evner ikke å anse seg selv som drivkraften til prestasjonene. 

– Hvis jeg består eksamen eller fullfører et prosjekt, har jeg problemer med å se at det var jeg selv som sto bak det. Jeg tenker det er flaks, eller juks, selv om jeg ikke har gjort noe galt.

Les også: Slik lærer du deg å takle motgang

Psykolog Egon Hagen påpeker at både menn og kvinner kan lide av syndromet, men at kvinner tradisjonelt har hatt en annen attribusjonsstil ved egne evner. 

Kvinner kunne ha en tendens til å tenke at suksessen hadde bakgrunn i flaks eller at oppgavene var lette, mens menn legger mer interne faktorer i egen prestasjon. Disse skillene er likevel i ferd med å viskes ut, da livene våre blir likere og likere i samfunnet. 

Ronkainen husker ikke når hun sluttet å ta æren for prestasjoner, men hun synes det har blitt verre etter at hun begynte på universitetet. Hagen fortsetter å forklare at utslaget av syndromet har en forklaring i personlig bakgrunn og den profesjonelle arenaen hvor fenomenet får utslag. 

– Det å være kritisk og usikker er noe som går i arv – både gjennom oppvekstsettingen, men også arvelige personlighetsmessige disposisjoner. Dette betyr ikke at man vil få utslag, men man kan dra med seg en tendens til å utvikle slike trekk. Om man da kombinerer slike tendenser med en lite sjenerøs arbeidsplass eller utdanningsinstitusjon, kan dette føre til problemer med å validere egne suksesser, selv om man objektivt sett får gode resultater, består eksamen, eller får jobben man søker på. 

– Dette skjer mye i akademia – der det er en kamp om å få lyset, og det er mye fokus på seg og sine egne prosjekter. Det er ikke alltid et godt miljø for å ta vare på andre. Mange arbeidsplasser og utdanninger har lett for å overse behovet for tilbakemelding, mener han. 

– Mange flinke fagfolk i lederstillinger trenger også gode tilbakemeldinger. En holdning kan være at «hvis du er ansatt her, så må du skjønne at du er flink». Hvis man er i slike gjerrige miljøer, kan man bli veldig sårbar.

I tillegg kommer sammenligningsfaktorer, som er uunngåelige i dagens samfunn mettet med innlegg på sosiale medier. Mennesker sammenligner seg med andres glansbilder, sier Hagen, som mener at dette er med på å skape uoppnåelige forventninger for en selv. Men – selv om bedragersyndromet har hyppig forekomst, og kan ha negativ effekt på livskvaliteten, er det fortsatt håp for de som lider av slike tanker. 

– Det er mulig å trene hjernen, slik som andre muskler i kroppen, til å legge merke til at man lykkes med ting. Skriv det opp, fokuser på det, og snakk til deg selv om prestasjonene, oppfordrer Hagen. Slik vil man gravis bli flinkere til å absorbere mer av den psykologiske næringen når man lykkes, mener han. 

 – For hva er vitsen med å være flink hvis man ikke får glede av det?! Siden syndromet kommer av en dissonans mellom selvfølelse og prestasjoner, vil en styrket selvfølelse også bidra til å redusere problemet. Dette er likevel enklere sagt enn gjort, da trygghet til egen personlighet ofte er noe som bygges (eller bygges ned) gjennom oppveksten. 

– Skal man vokse og bli sterkere i selvfølelsen, er det viktig å ta til seg sine egne suksesser. På lik linje mener Hans Morten Skivik at foreldre og skole må bli flinkere til å fokusere mer på personlige kvaliteter enn prestasjoner. 

– En måte å forebygge et usunt bedragersyndrom på, er kanskje å gi barn og unge mer oppmerksomhet på hvem de er enn hva de får til. Redselen for å bli avslørt som bløffmaker er dog et tveegget sverd, da det ligger en potent drivkraft i frykten for å mislykkes, sier Hagen, men forhåpentligvis kan man snu dette til å heller føle glede av å klare noe. Skivik mener også at en viss grad av intern tvil er positiv i mange stillinger. 

– Tar vi det motsatte ytterpunktet – å aldri tvile på seg selv eller tenke at en er mye bedre enn andre – så kan det være grobunn både til dårlig lederskap, og i ytterste fall en diagnose. Kanskje et godt råd for oss tvilere er å tillate oss å ikke blindt tro på tvilen til enhver tid, men også å tvile litt på tvilen, avslutter Skivik.

Les også: Hva er empati? 

Du vil (garantert) også like

Kanskje er du også interessert i...