Det meste av de 70 000 tankene vi tenker hver dag, er ren og skjær bullshit

Dårlige perioder kan gi nye og dårlige vaner. Da gjelder det å observere. Vi kvinner kan være ekstremt selvkritiske. Vår verste fiende. Det er ingen grenser for hvor fæl og dum man er, og på toppen, stygg, feit og gammel. Muligens senil også. 

Den indre perfeksjonisten og kritikeren

Noen kvinner forventer en form for umulig perfeksjon på egne vegne. Hvorfor? Tror vi at vi egentlig er litt bedre enn andre, og derfor må hige høyere? Vi tilgir jo andre støtt, så hvorfor kan vi ikke gi oss selv litt mer slakk? Tradisjonelt er morsfiguren også familiens smurningsolje. Den som polerer og dekker til det som er «farlig». Mor passer på alle, og flytter seg for å gi andre plass. Fra egen barndom husker jeg at mamma ikke spiste seg mett før hun var sikker på at alle andre hadde fått nok. 

I yrkeslivet tror vi visst at vi må kunne mer for å søke de samme stillingene som menn med den største selvfølge søker på. Vi er mindre villige til å eksponere oss i offentlige debatter, og vi tar ikke så lett ordet i forsamlinger. Hvorfor ikke? Er vi ikke tilstrekkelig interessert? Bryr vi oss ikke nok? 

Jeg tror det handler om den indre kritikeren. Det vi sier til oss selv. At vi tenker for selvkritisk. At vi overtenker. Vurderer om meningen vår er viktig nok til å luftes. Underforstått, til å ta plass. Gjennom 40 år som yrkesaktiv har jeg lært at selv det dummeste spørsmålet, det alle andre tilsynelatende har forstått (bare ikke du), bør stilles. Min erfaring er at når jeg stiller «unødvendige» spørsmål, avsløres det alltid at flere andre heller ikke forsto. Ledelse eller ansatte. 

Det har hendt at jeg har flyttet på meg, for at en mann som har ment han var mer kompetent, kunne utføre en konkret oppgave. Bare for å oppdage at det der kunne jeg faktisk gjort bedre selv. Hvorpå jeg naturligvis har bedt vedkommende flytte seg, og tatt tilbake jobben. «Fløtt deg», heter det på godt nordnorsk. 

Vi kvinner kan være direkte dårlige til å stå for det vi har fått til. Å ta æren, eller i det minste ikke undervurdere egen innsats. Og det handler ikke om mangel på utdannelse eller intellekt. 

Psst.. les også! 4 ulike måter du kan få mer energi

Selvskryt eller selvsabotasje?

Forskning.no forteller om en ny studie fra universitetet i Mannheim i Tyskland, som viser at mannlige og kvinnelige forskere omtaler arbeidet sitt i nokså ulike vendinger. Kvinner er mer beskjedne, tilbakeholdne, mens menn har en tilbøyelighet til å skryte. Virkelig? I 2020? Ja da. Studien avslører at mannlige forskere oftere bruker ord som nyskapende, unik og lovende om egen forskning, når de oppsummerer den i vitenskapelige artikler. Og det lønner seg visst å krydre arbeidet sitt med flatterende ord, for den type selvskryt gjør at studiene oftere siteres av andre forskere. Selvskryt eller selvsabotasje – det gjelder å være bevisst hva tankene holder på med. 

Når vi blir bevisst en uvane, blir det umulig å endre holdning. Som vi vet fra mindfulness kan vi observere innover, uten å dømme. Det krever litt av oss. Vi må tåle litt ubehag. Vi må tåle å være en stund utenfor komfortsonen. Selvsabotering handler om systematisk nedprating av seg selv. Graden kan variere fra å være lett selvkritisk, til å forsvinne ned i et hull og dra lokket over. 

Det er mange måter å ødelegge for oss selv på, om viljen er der. Og selvfølgelig er det ikke bare kvinner som driver med slikt. Psychology Today skriver at selvsaboterende atferd hos oss mennesker inkluderer alt fra å utsett noe vi vet at vi bør få gjort, til selvmedisinering, alkoholmisbruk, trøstespising og alle former for fysisk selvskading, som å kutte seg. 

Grubling og selvplagende tanker

Å ha lav selvfølelse i perioder er naturlig. En del av livet. De fleste av oss har dager hvor vi trekker oss vekk, synker inn i oss selv, og endevender hjernens mørke grøfter. Døgn hvor vi stiller spørsmål ved alt vi har gjort og ikke gjort. Kritiserer egen oppførsel, pisker oss selv over mål vi ikke nådde. Forteller oss selv at vi ikke er bra nok. 

Men hjelper det å gruble? Hjelper selvpisking? Neppe. Mørk grubling leder ofte til mer mørk grubling. Det kan også utløse depresjoner. Derfor bør vi heller observere tankene. Ikke la dem styre fritt. Vi kan minne oss selv om at tanker bare er teorier og løsprat. 

Det meste av de 70 000 tankene vi tenker hver dag, er ren og skjær bullshit. Sinnets grubling bør derfor ikke tas for alvorlig. Personlig har jeg lært at når tanke-selvstraffing-prosessen først er i gang, så er det vanskelig å stoppe den med ren vilje. Da må jeg jobbe litt innover. Observere, akseptere det som skjer, og prøve å bli venn med meg selv igjen. Det kan bety et par dager med prosess før saken er ute av systemet. 

Når vi identifiserer konkret hva som utløser selvplagende tanker, setter ord på saken, gis vi muligheten til å endre retning. Komme oss ut av en negativ tankespiral. Kanskje litt klokere. Kanskje ikke. I det minste unngår du å fortrenge og akkumulere følelser. Da nullstiller vi oss – og kan begynne med blanke ark.