Lisbeth Pettersen (63)
Lisbeth har vært Taras faste mindfulness-spaltist siden 2011. Hun har bakgrunn som journalist, reiselivsgründer og meditasjonslærer. Lisbeth har skrevet flere bøker om meditasjon, og høsten 2018 debuterte hun også som krimforfatter med boken «La meg ikke huske».
Det er tretti år siden Lisbeth begynte å utforske mindfulness systematisk. Hun beskriver metoden som et observasjonsverktøy. Lisbeths spalte «Skvis livet» handler om mindfulness i et livsperspektiv.
Det høres lett ut, men er selvsagt ikke det. For vi er vanedyr. Det letteste er å handle slik vi gjorde i går. Dagen før. I fjor. Vi liker å gjenta oss selv, og det er også mindre krevende.
Det kan oppleves som krevende å skulle tilpasse seg det nye. Derfor skjer endringer ofte ikke før vi blir «tvunget».
Det kan handle om varig sykdom: du må legge om, leve i henhold til kroppen og sinnets nye behov. Endre kosthold, trene mer, hvile mer, være mindre sosial enn normalt for deg.
Økonomi: Du har gått på en smell og må bruke mindre. Gjenbruke klær bedre, ikke kaste mat, avslutte faste avtaler som ikke er helt nødvendig. Bruke mindre penger på deg selv.
Personlig: Partneren din har gått fra deg, kanskje til og med omkommet. Plutselig står du alene med masse praktiske saker. Noe forandrer seg også sosialt. Du er ikke lenger et par som inviteres. Du er bare en.
Det oppstår en pandemi. Du må gjøre endringer i hverdagen for å unngå å bli smittet eller smitte andre. Kanskje har du en gammel og syk mor, underliggende sykdom selv, barn eller venner som må tas spesielle hensyn til.
Med andre ord – livet er ikke som før – hvordan komme best ut av situasjonen? Å akseptere fakta er helt nødvendig – som en begynnelse.
Å akseptere en situasjon fullt og helt, betyr at man slutter å irritere seg over det nye. Det krever en dyp anerkjennelse: dette har skjedd, jeg rår ikke over forandringen, men jeg kan tilpasse meg. Hvis du ikke opplever en slik indre aksept, vil det nye bli et kontinuerlig energisluk. Hver gang du oppgitt registrerer at du må gjøre noe på nytt, fordi den gamle måten ikke lenger duger. Du må bruke mer tid på noe som var enkelt før. Listen kan være lang. Bare du vet svaret.

Når vi aksepterer situasjonen, enten det er en endring i tilværelsen, en svekkelse eller en medfødt brist, så minsker motstanden. Stresset slipper.
Et personlig eksempel: Jeg ser på teksten jeg har skrevet. Den er full av røde markeringer. Jeg har en brist, et dyslektisk tilsnitt. Det skjer en feil i prosessen fra ordet ligger klar i sinnet til bokstavene lander på skjermen. Bokstavene stokker seg. En tekst er ikke mulig å lese uten stavekontroll og manuell retting.
Dette gjør at det tar mer tid å rette feil enn å skrive tekst. Slik har det alltid vært. Jeg må sjekke og dobbeltsjekke meg selv, og vet at det uansett vil være feil som jeg ikke finner. Det er irriterende, men jeg har akseptert denne svakheten – noe som betyr at jeg ikke lenger skammer meg over den. Jeg vet at jeg gjør så godt jeg kan. Og selv om jeg lever av det jeg skriver, før som journalist, nå som spaltist og forfatter, så er fortellergleden viktigere for resultatet. At sinnet mitt kommer opp med ideer, lar seg inspirere av andres historier. Fortsetter å fortelle, trosse motstanden.
Å finne det positive i en aktivitet kan oppveie det negative, og gjøre det lettere å tilpasse seg. Når vi har akseptert, får vi et avklart forhold til saken, dermed blir temaet ikke liggende å suge energi.
Les også: Slik lærer du deg å takle motgang

Fra mystikeren Eckhart Tolle:
Spør deg selv: Er det glede, ro og letthet i det jeg gjør? Hvis det ikke er det, så dekker tiden (tanker på fortid eller fremtid) over det nåværende øyeblikket, og livet blir oppfattet som en byrde eller en kamp.
The Journal of Positive Psychology skriver om en ny studie: «Paradokset for lykke: Hvorfor gjør vi ikke det vi vet gjør oss lykkelige?» Her kommer det frem interessante teorier. For å leve gode lykkelige liv, må vi finne aktiviteter som engasjerer oss dypt nok til å oppleve en tilstand av flyt: Du blir så oppslukt av det du holder på med at tid og rom forsvinner. I meditasjon kaller vi det å være i nuet. I sport og næringsliv om å være «in the zone», i sonen.
I begynnelsen av en aktivitet, for eksempel at du bestemmer deg for å begynne å løpe fast, eller trene, vil det være en del ubehag, til og med fysisk smerte. Du må også sette av tid, og du må gjenta, selv om du ikke har like lyst hver gang.
Det kan være en mental aktivitet. Et forskningsprosjekt, en roman du vil skrive, et restaureringsprosjekt, en genser med utfordrende mønster. Uansett må vi forsere en del hindringer for å komme skikkelig i gang. Men når vi klarer det vil hjernen belønne oss med lykkekjemikalier. Og på toppen av kransekaken: du kommer i flyt – inn i lykkesonen, hvor du kun har fokus på oppgaven. Det som skjer i nuet, i stedet for å la deg forstyrre av tanker om fortid og fremtid.
Å komme i sonen er et realt «slipp». Her inne kan alt skje: Du kan bli ekstremt kreativ, finne løsninger på et problem du har stridd med. Du kan se andre sider av deg selv, av livet. Forstå noe. Du «tenker utenfor boksen», som næringslivsfolk kaller det.
Det krever bare at vi finner noe vi vil utforske, og deretter at vi går systematisk til verks, forserer hindringer, og fortsetter med det resten av livet. Kanskje bare med nye prosjekter. Jeg kaller det en meditativ livsstil.
Test deg selv: Er du høysensitiv?