- Siden den gang har jeg øvd mye på å være alene i mørket

I høst tok jeg med meg hunden min Ronja og dro på en femdagers tur alene til Femundsmarka. Et område som har betydd veldig mye for starten på mitt uteliv. Her var jeg for nøyaktig tre år siden, på et slags «overlevelseskurs» med en mann som jeg nå holder lignende kurs sammen med. Da bodde jeg ute en uke uten sovepose, telt, liggeunderlag og medbragt mat. Siden den gang har jeg øvd mye på å være alene i mørket. Jeg har vært på aleneturer midt på vinteren – når det er mørkt opptil sytten timer av døgnet. Jeg har gått fra bilen i svarte natta og lett etter leirplass i skogen – helt alene. Jeg har tenkt at jeg var ferdig med å være mørkeredd. Og sammenlignet med mørkeredselen jeg har hatt med meg de første 34 årene av mitt liv, er jeg utvilsomt mye tøffere nå. Likevel kjente jeg på mørkeredsel denne uken i Femundsmarka. 

Kanskje var jeg for langt hjemmefra på denne turen. Sju timers kjøring og noen timers gange ut i det som regnes som ødemark her i Norge, med mørke kvelder og høstvær med mye vind og regn. Retrettmuligheten var altså ikke så enkel. Kanskje har jeg blitt for godt vant til å være på tur med samboeren de siste to årene. Kanskje var det vissheten om at det lusker bjørn i Femundsmarka – at det ble observert ei binne med to unger på myra like ved der jeg skulle overnatte, for knappe to år siden. Og året før der sov jeg like ved et bjørnehi (uten bjørn i). 

Sannheten er at det er større sjanse for å få besøk av en flokk med tamrein under tarpen. Det fikk jeg nemlig da jeg sov der for tre år siden. Eller kanskje var det vissheten om at jakta var i gang. Selv om jeg knapt så noen andre mennesker, gikk det rykter om at det var en del jegere i området. Jeg liker jo best å være helt alene i skogen, hvis jeg først skal sove der ute.

Psst... Test deg selv: Er du introvert eller ekstrovert?

På denne turen fikk jeg erfare at motet må holdes ved like. Jeg trenger å opprettholde mestringsfølelsen – jeg må fortsette å bevege meg utenfor komfortsonen. Jeg brukte alle verktøyene jeg hadde for å bevare roen – selv om vakthunden stirret ut i mørket mens hun knurret rolig. Og det virket. Jeg sov under tarp på denne turen, ikke i et telt. 

Valget var bevisst, av to årsaker. Jeg ville ha muligheten til å fyre bål like ved soveplassen, både for varmen og kosen sin del. Og jeg visste at frykten for mørket kom tettere innpå. Ingen hule å gjemme seg i. Den siste morgenen våknet jeg av at tarpen blåste opp og regnet sto rett inn på soveposen og senga. Likevel var jeg superstolt og full av mestringsfølelse, nok en gang. Ferdig oppladet og klar for flere eventyr.

Men aller først gledet jeg meg til å reise hjem igjen.