– Skal jeg inn i et vanskelig møte, tar jeg på meg leppestift!

Fra korrupsjon til fiksjon

Fransk-norske Eva Joly (74) gir ut krimbøker ved siden av jobben som advokat og politiker i Europaparlamentet. I sin siste bok «Høyt henger de» er det fortsatt bestikkelser og økonomisk kriminalitet som opptar kvinnen som etterforsket og tok ut tiltale i den største korrupsjonssaken på 90-tallet. Og som stilte som presidentkandidat i det franske valget i 2012. 

Du skriver om en brutal verden med bestikkelser og hvitvasking satt i system, helt opp på regjeringsnivå, og der en gruppe mennesker ser på seg selv som mektigere enn loven. Om verdensøkonomien er noe i nærheten av så pill råtten som det du skildrer i krimboken «Høyt henger de», er vi vel alle ille ute?

– Jeg ønsker å belyse de viktige mekanismene som driver verden og at det ikke alltid er til verdens beste. Den eneste motgiften er gjennomsiktighet. Borgerne må opplyses og politikerne må komme med ny lovgivning. Dette beskriver en verden jeg kjenner til. Det gjelder noen land og noen mennesker.

Vakte oppsikt

Hvor stor sannhetsgehalt har boken?

– Det er ingen nøkkelroman, så man trenger ikke å lete etter hvem som er modell for presidenten, for eksempel, men en generell beskrivelse som er sann. Det var utrolig spennende å lage karakterene – og frigjørende på et vis. 

Det vakte jo litt oppsikt i Frankrike da jeg ga ut min første kriminalroman. Men jeg fikk gode kritikker – folk opplever at jeg skriver om noe jeg har nesten 30 års erfaring med.

– Skremmende

Tidligere har du tatt knallharde oppgjør med hvitvaskerne og de korrupte innen finans og politikk, nå gjør du det samme i romanform. Hva er forskjellen?

– Forskjellen er at i mitt tidligere arbeid var det enkelte saker og personer det angikk. I bokform kommer vi inn i en annen verden som gir vanlige folk innblikk i hvordan beslutninger blir tatt.

Beslutninger tas ikke i henhold til landets eller borgernes beste, men enkelte selskapers interesse og til det beste for enkelte personers berikelse og interesse. 

Det var viktig å vise frem hvor lite menneskelivet egentlig er verdt for enkelte – og hvor viktig pengene er. Enkelte synes det er greit å ofre livet til 72 gruvearbeidere for å få utsatt åpningen av en gruve, så en storbank skal rekke å selge ut aksjene sine først. Det er skremmende!

Ekte helter

Flere av karakterene i de to krimbøkene dine sies å være inspirert av et eksisterende nettverk av fremtredende korrupsjonsjegere verden over, som du er en del av. Stemmer det?

– Det er sant at mitt profesjonelle liv har gitt meg mulighet til å møte helter fra hele verden. Karakterene er inspirert fra virkeligheten – jeg gjør deres kamp synlig. Alle forfattere nærer sine personer fra virkeligheten.

Du skriver om gjennomkorrupte politikere, også franske. Du er jo selv politiker i Frankrike. Hvordan ser du på det?

– Dette er en virkelighet som er utrolig skadelig for samfunnet. Demokratiet fungerer ikke i alle land. Dette ser vi og jobber med i EU-parlamentet. 

Korrupte og arrogante politikere er en trussel. Folk er lei korrupsjon, korrupsjon dreper. Skattene skal drives inn til landets beste, og ikke inn i lommene på politikerne.

Ikke farlig lenger

Da du ble kjent som beinhard korrupsjonsjeger, fikk du tilsendt små likkister i posten, du måtte holde deg unna kontorvinduer for å unngå attentatforsøk, ukjente menn fulgte etter deg, du fikk drapstrusler og store hatkampanjer på nett, og du levde med livvakter med skarpladde våpen i årevis. Hvordan er hverdagen din nå?

– Jeg har en travel og intens hverdag med fremdeles mye engasjement og mye reising. Men det er ingen farlig hverdag. Jeg unner ingen de opplevelsene jeg hadde da det sto på som verst under Elf-saken (stor korrupsjonssak i Frankrike på 90-tallet som Joly ledet etterforskningen av, journ. anm.). 

Livvakt

Frykter du fortsatt for din egen sikkerhet?

– Nei. Jeg utgjør ikke lenger noen trussel for enkeltpersoner, firmaer eller land. Jeg er bare én av 750 politikere i EU-parlamentet som jobber med regelverk. 

Sist jeg hadde livvakt var under presidentkampanjen i 2012, da jeg stilte som presidentkandidat. Det var mange åpne møter, og man vet jo aldri hvor det dukker opp gale folk. Men alt i alt føler jeg meg trygg, jeg kikker meg ikke lenger over skulderen.

Bølge av hat og redsel

Men du har sagt at du snakker et språk dagens fascister ikke liker?

– Det var en stor hatkampanje mot meg på Twitter, der de ikke liker rollen jeg inntar som parlamentariker, spesielt når temaet er innvandring.

Jeg tror dessverre de fleste kvinnelige politikere på venstresiden opplever slikt, det er bølger av hat og redsel. Men det skremmer meg ikke.

– Et pent ytre gir makt

Franske kvinner er kjent for å være litt forfengelige. Du har selv jobbet både i Frankrike og Norge. Hvordan la du merke til kulturforskjellen når det gjelder vektlegging av utseendet?

– Det er stor forskjell. I Frankrike er utseendet ditt en del av kvalifikasjonen og dannelsen din. Du behøver ikke å være pen, men du må se velstelt og elegant ut. Du kommer ingen vei opp og frem som kvinne uten det.

Et maktmenneske i Norge kan bli hyllet for folkelighet om hun tar på seg anorakk, det vil aldri skje i Frankrike.

Inspirert av Coco Chanel

Du har sagt at det å vise deg fra din beste side er en slags uniform som beskytter. Hva mener du med det?

– Kvinner på min alder er ofte mer spenstige og opplagte enn menn i samme alder, fordi de har passet på seg selv bestandig. Det er tillitsskapende. 

Skal jeg inn i et vanskelig møte, tar jeg på meg leppestiften og kaster et blikk i speilet. Er det i orden der, gir det meg en følelse av kontroll.

Under Elf-saken var det mange slike møter og intervjuer, og jeg hadde et stort utvalg farger til det, alt fra diskré toner til knallrødt for å signalisere hvor kamplysten jeg var. 

Ellers er jeg inspirert av Coco Chanel, som aldri gikk ut av døren uten å være «magnifique». Helt frem til sine siste dager, da var hun 86, gikk hun aldri ut uten å tenke at «kanskje det er i dag jeg møter kjærligheten».

Veldig norsk

Jurist, forhørsdommer, spesialrådgiver, politiker, tidligere presidentkandidat – og krimforfatter. Hvorfor var det et naturlig steg videre?

– Det er vanlig for meg å sette ord på kampene. Det bringer meg videre. Det å kunne ordlegge seg og overtale er en del av livet. Jeg har alltid skrevet. 

Min første bok kom ut i 2003, og før det skrev jeg artikler og engasjerte meg i debatter. Jeg vil fortsette å skrive om viktige samfunnsspørsmål i tillegg til flere kriminalromaner.

Du har fransk statsborgerskap, og har levd nesten hele ditt voksne liv i Frankrike. Hvilket forhold til Norge har du i dag?

– Man glemmer aldri morsmålet sitt og verdiene sine, eller det gode som det norske samfunnet er tuftet på, som likhet og genu­initet. Men jeg er veldig norsk i Frankrike og veldig fransk i Norge, slik vil det nok alltid være.

Ny jobb

Jeg har lest at du har startet egen advokatpraksis som 71-åring. Hvorfor det?

– Fordi jeg forbereder slutten på mitt politiske arbeid og kan ikke tenke meg et liv uten arbeid. Jeg jobber i et fellesskap sammen med min datter, og det er et privilegium å fortsette så lenge som man ønsker. Erfaring er viktig. 

I mange yrker må man gi seg på grunn av vonde knær og skuldrer. Hvis helsen holder vil jeg ta lange ferier, men jobbe hardt i perioder.

Du er 74 år, tenker du noen gang å bli pensjonist?

– Vi får se!