Synnøve Macody Lund
Synnøve Macody Lund © Svein Finneide

– Det er deilig å gi litt mer faen

Skuespiller Synnøve Macody Lunds debutroman er basert på hennes første tragedie i livet.

20. januar 2016 av Lisbeth Skøelv

«Famlinga, stamminga, svaiinga. Eg må sjå vekk. Du har gått fra å vere han, Texaspappa, den fantastiske originalen, levemannen, den unike Yngvar, til det

(Fra «Personar du kanskje kjenner»)

 

Hvorfor velger du å skrive så personlig om faren din, som har hatt slag, i debutboken din?

– En venn av meg har sagt at jeg har en personlig tilnærming til det meste. Men å skrive noe som skal bety noe for andre må ha en forankring i noe du føler selv og har en innsikt i. For meg var det helt naturlig å velge mellommenneskelige relasjoner og det jeg vet mest om. Det at faren min ble syk var som en kanonkule i siden – både på familieflaggskipet og i mitt liv. Jeg hadde hatt en klassisk god barndom og levd et beskyttet liv før dette skjedde for 13 år siden. Det var min første tragedie i livet. Jeg føler likevel ikke at romanen er en bok om min far, men han er et element i boken på lik linje med de klassiske kvinnetypene jeg skriver om, såkalte «svake kvinner» i litt håpløse relasjoner. En forfatter som skriver om sin far er i tillegg en klisjé, jeg leker meg litt med det også.

 

Du har kalt ham for eventyrhelten din. Er du en pappajente?

– Jo da, men jeg har også vært mammajente. Forholdet far/datter er imidlertid klassisk, han blir et slags idol, han er den første mannen du har et nært forhold til. Og faren min var en mann med stor karakter, full av anekdoter, en litt «larger than life»-type, festens midtpunkt, som alle hjemme på Stord kjente. Jeg ble veldig nysgjerrig på hvem han egentlig var bak alle maskene. Forholdet mellom farskarakteren og datteren i boken utvikles kanskje i kraft av sykdommen og fallet hans, at de endelig kan nå hverandre. Han kan ikke lenger opprettholde fasaden og forsvarsverket, så man kan se ham slik han virkelig er.

 

Likevel virker det som du er skuffet over det du ser, og at du føler at du har mistet faren din selv om han fortsatt er her?

– Det er litt av hovedtematikken, å miste andre, å miste seg selv, å miste en relasjon, eller kanskje miste grepet om sin egen livstråd eller historie, noe som er vondt å oppleve. Faren har jo mistet grepet om den versjonen han hadde av seg selv. Det handler i tillegg om forholdet mellom foreldre og barn, at barna innser at foreldrene ikke er superhelter, men kanskje på grunn av sykdommen og nostalgien velger hun å holde fast ved den barnlige versjonen av faren, ved noe som ikke er der lenger. Faren har på mange måter forsont seg med tragedien og at han er den han er, men det har ikke datteren.

 

© Svein Finneide

Har barna dine oppdaget at du ikke er en superhelt?

– Definitivt. Jeg tror jeg er litt for ærlig. Det er viktig for meg å vise at jeg er et menneske og at jeg ikke greier alt. Det gjelder i grunnen alltid, dersom jeg har mulighet til å bygge en gallionsfigur av meg selv, velger jeg ofte heller å rive meg selv litt ned. Jeg liker å være på et mellommenneskelig plan som er reelt, så jeg har nok ikke bygget opp superheltrollen overfor barna.

 

Det er mye savn i boken din, savn etter det som ikke er der, savn etter faren din slik han var, savn etter barna når de annen hver uke er hos faren, savn etter harmonisk kjærlighet …?

– Jeg har vokst opp i et hjem som var fylt av betingelsesløs kjærlighet og en evig søken etter harmoni, den harmonien bare vi kunne skape. Hele veien har jeg følt at vi hadde noe unikt. Derfor har jeg alltid hatt en klar oppfatning av hva det vil si å være elsket og bli sett. Men så fikk jeg virkeligheten i trynet, og en sakte desillusjonering; folk er ikke grunnleggende gode, alle vil deg ikke vel, en forelskelse er ikke nødvendigvis god, et forhold varer ikke alltid evig. Folk søker ikke den komplette symbiose og harmoni med andre mennesker, det er det vi ikke får til.

 

Det finnes ingen ukompliserte kjærlighetsforhold blant de seks personene i boken. Du har selv et samlivsbrudd bak deg, ser du kjærlighet som noe komplisert?

– Jeg synes kjærlighet er kjempekomplisert. Man skal definere seg selv i kraft av noen, sammen med noen, samtidig som man må gi slipp på seg selv. Det er ikke alltid like lett å skulle sette noen andre først. Det i seg selv er ganske selvmotsigende.

 

Den ene karakteren skifter du navn på fra Synnøve, til Synne, til Anna underveis for å gjøre historien mer fiksjonspreget. Men karakteren har mer enn bare det opprinnelige navnet felles med deg. Skriver du om deg selv?

– Jeg leker meg med karakteren, og det er også en måte å ta kontroll på, i tillegg til å harselere med samtidslitteraturen. Med en gang noen er litt kjent i offentligheten, leser du romanen deres som en jævla nøkkelroman. Jeg ønsker å kunne skrive så ubehøvlet som jeg kan uten å måtte føle at det vil bli ubehagelig og at folk skal sitte og tenke at det er meg.

 

Og karakteren Synnøve/Synne/Anna «gjør» nærmest en annen jente lesbisk da hun kysser henne lidenskapelig på toalettet på fest. Er det også basert på egne erfaringer?

– Ja, jeg har dratt med meg ei jente inn på do og kysset henne. Den konkrete hendelsen har skjedd, men som forfatter tar man jo ofte en slik hendelse og trekker den til det ekstreme. Det er masse i boken som er egenopplevd, men det er satt i helt nye settinger og blitt komplett fiksjon.

© Svein Finneide

Anna får forstoppelse når hun er forelsket, hun er redd for at kjærestene ikke vil like henne om hun viser basale behov som å gå på toalettet eller å være usminket. «At den delikate maska var det einaste ho kunne stole heilt på at han var forelska i», skriver du i boken. Har du kjent på den redselen selv?

– Ja, masse. Kvinner er blitt opphøyet til noe gudommelig gjennom alle tider. Man må imidlertid tørre å vise kvinner som kjøtt og blod. Kvinner er både promp og prakt, men vi viser sjelden den førstnevnte siden av oss. Det er noen av de siste mytene innen skjønnhetstyranniet som vi kvinner har litt ansvar for å stikke hull på selv, for vi bekrefter og bygger opp rundt at utseendet og det uoppnåelige er det viktigste vi har. Vi må gjøre opprør mot holdningene, men silikon og vippeextensions og gud vet hva står i veien for det. Tenk for et karakterdrap vi gjør på oss selv! Jeg har selv en datter, og hun er heller ikke upåvirket der hun står og ser etter kviser i en alder av sju år.

 

Du er journalist, filmkritiker, regissør, skuespiller, forfatter, men modell liker du ikke å bli kalt. Hvorfor ikke?

– Å være modell er aldri noe jeg har satt meg som mål å gjøre profesjonelt, jeg har bare gjort noen jobber og utnyttet meg selv kommersielt når jeg har vært blakk og trengte pengene. Jeg er drittlei fokuset på utseendet mitt. Det å bare være «pen» har alltid vært min største frykt, at folk ser utseendet som min største og beste egenskap, at jeg ikke er smart nok. Det å være vakker er ikke noe du gjør, det er noe du er. Vi er så opptatt av utseendet i dag, at jeg føler det blir en degradering og forringelse av mennesket å fokusere mye på det.

 

Føler du at du blir satt i bås på grunn av utseendet?

– Man må endre folks oppfatning for å bli tatt på alvor og for å få vist hvem man er, for å få lov til å være morsom eller smart. Og hvis du ikke er en ekstrovert person, blir du fort bare det skallet. Jeg har vært ganske sjenert og hatt vansker for å vise meg selv i utgangspunktet, og utseendet mitt har kommet som en ytterligere hemsko. Jeg har jobbet bevisst med å rive ned mytene og fordommene rundt min person. Jeg er nok også blitt tryggere på meg selv og mindre opptatt av hva folk tenker og tror om meg. Det er deilig å gi litt mer faen. Men nå høres det ut som at utseendet mitt er et stort problem som jeg er veldig opptatt av, noe jeg ikke er. Herregud, det finnes større problemer i verden!

Seneste

Kanskje er du også interessert i...