Psykolog Hedvig Montgomery: – Frykten har reist foran viruset

I år har livene våre vært preget av korona-viruset. Det har ført til lockdown, økonomisk krise, sykdom og død over hele verden. Men også til nyvinninger. Vi har måttet lære oss nye måter å gjøre vante ting på. Hva har denne krisen gjort med oss mennesker og måten vi lever livene våre på? Hva kan vi lære av dette? Vil pandemien og håndteringen av den skape noen varige endringer? Hvordan ser livet etter viruset ut?

Taras Lene Wikander har møtt ledende kvinner i norsk politikk, kultur og samfunnsliv til en fremtidsrettet samtale midt i et verdenshistorisk øyeblikk. Denne gangen har vi snakket med psykolog Hedvig Montgomery, vi har snakket om tiden før, under og etter pandemien.

– Det har vært mye snakk om at en krise som denne kan lære folk å klare seg med mindre og sette pris på de små tingene i livet. Det mener jeg er tull, dessverre. Alt vi vet om kriser er at de alltid gjør det helt motsatte med folk.

Hedvig Montgomery møter oss på kontoret sitt i Oslo. Her tar hun imot klienter til familieterapi når hun ikke skriver bøker, jobber som psykolog for en rekke reality-programmer eller er spaltist i Aftenposten. En samtale med Hedvig Montgomery er alt annet enn kjedelig, og hun har en rekke perspektiver på denne pandemien vi nå står midt oppi, og ikke minst hvordan vi har håndtert den.

– Kriser gjør oss mer egoistiske, slår hun kontant fast.

– Kriser gjør oss mer opptatt av ting og eiendeler og av å sikre oss selv og våre egne. Det blir også mye lettere aggresjon i samfunnet. Dette er noen av de viktigste, menneskelige konsekvensene av en krise som denne, mener hun og trekker de store linjene når hun skal uttale seg om hvordan hun tror livene våre vil bli preget av denne pandemien.

Som psykolog er hun opptatt av det menneskelige aspektet. Det er tross alt vi mennesker som beveger verden. Eller ikke. Hedvig mener vi er veldig trege å bevege. Faktisk så trege at hun mener hun kan trekke helt klare paralleller mellom situasjonen vår i dag og en annen pandemi som rammet Europa på 1300-tallet.

– Menneskeheten har vært gjennom så utrolig mye før, og vi er langt ifra de første som opplever en pandemi. Men vi er nok de første som forventer å ikke dø av den. De første karantenebestemmelsene er vel beskrevet allerede i andre mosebok.

I «Dekameronen», skrevet av Giovanni Boccaccio på 1300-tallet, forteller han om da pesten kom til Firenze og skriver i sanntid om hvordan befolkningen deler seg i fire grupper. Den ene gruppen er de som fester og drikker og bruker hvert minutt til å hengi seg hedonistisk til livets siste mulighet. Den andre gruppen fortsetter omtrent som før, men skaffer seg litt urter og dufter så de slipper stanken. Det var jo ikke akkurat vår tids hygiene og helsevesen den gangen. Den tredje gruppen driver med det vi i dag ville ha kalt sosial distansering. De holdt seg mer for seg selv og var forsiktige med hvem de omgikk.

Man hadde jo ikke kunnskap om bakterier og virus og hvordan de fungerte, men man hadde en idé om at det var en slags aura, så de forholdt seg til det. Og så var det den fjerde og siste gruppen, som tok den helt ut og isolerte seg fullstendig. De samlet forsyninger og murte seg inne i håp om at pesten skulle dra forbi.

Montgomery synes det Boccaccio beskrev for 700 år siden, ligner mye på det vi opplever nå i dag.

– Det jeg synes er veldig interessant i forhold til dagens situasjon, er at disse fire gruppene raskt utvikler en ganske kraftig aggresjon mot hverandre. De som isolerer seg blir forarget over de som fester, de som fester blir forarget over de som er så forsiktige osv. Det var en dynamikk i dette som er ganske lik den vi selv ser i dag, mener hun. Det utvikler seg fort en fiendtlighet i samfunnet når denne typen kriser skjer. Da blir spørsmålet først og fremst hvordan vi kan motvirke denne aggresjonen, sier Montgomery, og mener løsningen er ganske så enkel.

– Vi må skjønne at denne aggresjonen er en naturlig del av å oppleve en trussel, og så må vi dempe den. Svaret på hva som er det beste til å motvirke denne aggresjonen og denne «oss og dem»-tankegangen, er ganske banalt. Det er kjærlighet. Å virkelig øve oss på å se på hverandre med et aksepterende blikk. Det fungerer. Hver gang vi ser på folk som «de andre», gjør vi oss selv hardere og dummere enn det vi er.

Korona er ikke Montgomerys første epidemi. Hun jobbet nemlig på sykehus da hiv-epidemien kom til Norge på 80-tallet.

– Det satte en alvorlig støkk i meg. Måten man den gangen behandlet homofile og rusmisbrukere på. Jeg husker hvordan man på fullt alvor snakket om å merke hiv-positive med tatoveringer. Det jeg først og fremst lærte av den epidemien, var hvor ekstremt langt vi er villige til å gå for smitteskjerming når det kommer et nytt, bekymringsfullt virus. Det andre jeg lærte, var at selv etter at man begynte å skjønne mer av hvordan hiv smittet, så hang man igjen i den gamle «for sikkerhets skyld»-tenkingen. At det ikke smittet via luft eller vanlig berøring, førte ikke til at smittetiltakene ble lettet. Man beholdt tiltak som ikke var nødvendige. For sikkerhets skyld. Det gikk ekstremt langt. Myndighetene måtte bruke mange år på å reparere dette. Man hadde store kampanjer for å forklare folk at hiv ikke smitter ved berøring, for eksempel. Det gikk skremmende lang tid fra man hadde informasjonen om hvordan dette faktisk smitter, til angsten slapp taket i folk flest.

Det mener Montgomery er en vanlig dynamikk når det gjelder angst og frykt.

– Angst er lett å trigge og tar lang tid å ta ned. Og jeg synes faktisk vi ser mye av det samme nå. Det å trigge angsten gikk fort. Dette er den første pandemien i historien der frykten har reist foran viruset. Vi har ikke bare ventet på at den skulle komme, men har også vært føre var. Vi må også merke oss at dette har vært ganske mediedrevet. Fordi mediene lever av klikk, og frykt er noe av det som er best egnet til å få folk til å klikke. Dette har ikke bare gjort noe med oss som forbruker media, det har også påvirket myndighetene, mener Montgomery, og sier at det å oppleve hiv-epidemien på mange måter endret henne.

– Den gangen lærte jeg at vi må ta til oss kunnskap, selv når vi er redde. Hvis ikke gjør vi enkeltgrupper vondt, slik vi gjorde da. Frykt setter oss alltid opp mot hverandre.

Les også:

Montgomery gjør seg også noen tanker om virusets geografiske og kulturelle opprinnelse når det gjelder måten vi har håndtert dette på.

– Jeg synes det er interessant at dette viruset kom fra et totalitært land med en totalitær reaksjon på å dempe det. Det har gjort noe med håndteringen av dette viruset over hele kloden, tror jeg. Jeg er temmelig sikker på at hadde korona for eksempel oppstått i et latinsk land, så hadde vi sett en annen håndtering av dette. Men fordi det kom fra et land hvor reaksjonen var å stenge ned, stenge inne og pålegge, ble det også slik man gjorde det i resten av verden. Men sånn er vi mennesker. Når noe oppstår, tar vi med oss håndteringen og historien. Bare se på svineinfluensaen. Den kom fra Mexico. Da var det jo betydelig mer armer og bein hva virushåndteringen angikk. Da var det ingen som snakket om at man skulle sitte innelåst i ukevis på noe tidspunkt, selv ikke da vi var som reddest. Men med korona har det vært melodien fra dag en. Jeg synes det er kulturelt interessant. Og jeg synes det er interessant ut fra et menneskelig perspektiv. For hva er det vi vet om oss mennesker? Jo, vi vet at vi først og fremst er utrolig tilpasningsdyktige.

Og derfor tror ikke Montgomery at denne pandemien vil endre oss på noen måte.

– I det øyeblikket vi har denne vaksinen og viruset ikke lenger er en trussel, tror jeg vi veldig fort vil gå tilbake til normalen. Jeg tror ikke vi vil lære noe spesielt av dette. Det er i hvert fall ikke det som har skjedd ved tidligere epidemier og pandemier. Vi vil nok ha gitt medisinen et push fremover, men for deg og meg og hvordan vi vil leve om to år, tror jeg ikke det vil gjøre noen forskjell. Og det er fordi menneskeheten er så langsom å bevege. Det finnes ingen quick fix for å endre mennesket. Jeg tror ikke man kan bruke den ytre trusselen som et virus og en pandemi er, til å oppnå noe annet. Jeg tror det er hva det er. Et virus vi må lære oss å håndtere. Mange har ment at pandemien vil føre til lavere forbruk og mer miljøengasjement også etterpå, men det er ikke Montgomery enig i.

– Jeg tror ikke denne pandemien vil føre til en mer positiv verdensorden på noen måte. Jeg tror den på kort sikt vil føre til mer fremmedfiendtlighet, økt nasjonalisme, frykt og aggresjon som vi må jobbe mot på alle plan. Men på lang sikt tror jeg vi vil gå tilbake til omtrent der vi var. Jeg tror ikke at vi vil snakke om tiden før og etter korona. Jeg tror faktisk ting vil normalisere seg mye fortere enn vi tror i dag.