"Jeg går ikke rundt og tenker så mye på at jeg er skeiv"

Når Tara møter Tuva Livsdatter Syvertsen en mandag i september, er hun som vanlig blid som en lerke, men samtidig smådeppa over ikke å ha den fridagen hun et kort øyeblikk trodde hun hadde. På grunn av en betydelig arbeidsmengde uken før har hun måttet utsette én intervjuavtale, og hun har ikke til hensikt å gjøre det igjen. Derfor tropper hun opp utenfor Valkyrien Allstars’ hoved
kvarter i Oslo sentrum med felekassa i høyre hånd og sin karakteristiske krøllete hårmanke som kan ses på lang avstand.

Hun hilser med et hjertelig smil, låser opp døren og viser vei inn i bakgården og opp trappa til det som er både øvingslokale og studio. Her har den høyst originale folkemusikkvartetten spilt inn de to siste platene sine, «Slutte og byne» og den helt ferske «Venter på noen som venter på noen». Det var mye øving uken i forveien, den viktigste årsaken til utsettelsen av intervjuet. Valkyrien Allstars opptrådte nemlig på forlaget Aschehougs årlige hage fest, der forfattere og andre kulturfolk, politikere og små og store kjendiser mingler og later som de ikke synes det er noe stas i det hele tatt å bli fotografert av VG og Dagbladet og øvrig sensasjonspresse.

– Jeg digger jo å mingle sånn, herregud, det er gøy. Jeg møtte Jan Erik Vold! Det er alltid noen kule folk der, ikke sant, influensere i alle aldre.

Det var ikke Tuvas eneste synlige opptreden den uken. Samme lørdag var hun å se på NRK i beste sendetid, som gjest på en Hellbillies konsert fra Drammen Teater, riktignok i opptak, men likevel. Brødrene Aslag og Lars Håvard Haugen snakket svært varmt om henne, og vi fikk se henne i fri dressur da hun var med på scenen og spilte Hellbillies klassikeren «Røta». Det er samme låt som hun spilte da hun og Aslag var med i «Hver gang vi møtes», og hun fikk den staute hallingdølen til å gråte. Det var et slikt tv øyeblikk som rørte en hel nasjon da det ble sendt i 2020 og Norge var på vei inn i pandemisk isolasjon. Samme uke var hun også aktuell som duettpartner for to andre artister, Martin Hagfors, for øvrig en av Aslag Haugens faste samarbeidspartnere, og Ine Hoem, Edvard Hoems dyktige artistdatter som gir ut noen av de fineste norskspråklige platene på denne siden av... tja, Hellbillies og Valkyrien Allstars?

Det er heller ikke første gang hun har vært å høre på andres plater. Blant de mange artistene hun har lånt stemme og/eller fele til i årenes løp, er Bigbang, Susanna, DumDum Boys, Anneli Drecker, Fay Wildhagen, Odd Nordstoga, Andreas Utnem og Jørund Vålandsmyr & Menigheten, for å ha nevnt noen. Hun er dessuten fast medlem av Bare Egil Spellemannslag, og produserte bandet Pumpegris, som ga ut sin første plate i vinter.

Så altså, det er et hektisk musikerliv?
– Ja, det er det, men akkurat den uka syntes jeg ekstra godt, og det er litt tilfeldig. Det er sånn jeg holder på hele tiden, men nå kom alt på en gang. Skal man leve av å spille musikk, må man jobbe ganske mye, og i tillegg har jeg tentakler i forskjellige leire. Da kan det se ut som om jeg gjør mer enn andre, men jeg tror ikke egentlig jeg gjør det, sier Tuva.

Hun bekrefter at hun liker å jobbe, og understreker samtidig at hun har vanskelig for å betrakte det som jobb noen ganger. Musikken er en integrert del av livet hennes, og at det koker litt iblant gir henne bare ekstra energi.

– Det er med overlegg, selv om jeg ikke alltid ser konsekvensene av mengden før det er for sent, haha. Men det er et kick å bare makse det litt, liksom.

Valkyrien Allstars ga ut sin første plate i 2007, som trio med Tuva, Erik Sollid og Ola Hilmen, der sangen «Å gjev du batt meg» gjorde seriøst vei i vellinga. Satt til et dikt fra Arne Garborgs «Haugtussa» var den en livsbejaende, ellevilt sprudlende mollstemt folkemusikklåt forkledd som popmusikk – der både Tuvas stemme og hardingfele vakte berettiget oppsikt. Samme plate inneholdt flere uvanlige innslag, blant annet en folkemusikkversjon av Jokke & Valentinernes rølpete «Hvis jeg var deg».

Men hvor kom den på det tidspunktet 24 år gamle stjerneskuddet fra? Ikke indre Telemark eller Gudbrandsdalen, akkurat.
– Jeg vokste opp på Brønnøya i Asker kommune, sier hun med et flir under krøllene. Det var ikke så mye folkemusikk der, men:

– Jeg var jævlig god i fotball, Erik. Det sier jeg ikke for å skryte heller. Jeg spilte på Nesøya, fotballaget på øya som ligger innenfor Brønnøya. Der var det ikke noe jentelag, og derfor spilte jeg på guttelaget til jeg var 14 eller noe. Da gikk jeg over til jentelaget på Jardar, og var blitt skikkelig god. Jeg var vant til høyt tempo og mye knuffing og sånt, så jeg hadde mine glansdager da. Jeg gikk over til Asker etterpå, og der hadde vi et knallbra damelag. Det var masse landslag-spillere på A-laget, med Marianne Pettersen, Hege Riise, Linda Medalen, og Eli Landsem var trener.

Tuva bestemte seg for at det var fotballspiller hun skulle bli.

– Men så sa fatteren da, at siden jeg var dame ville jeg ikke tjene noen penger. Sånn var det den gangen. Landslagsspillerne hadde jobb ved siden av. Så fikk jeg det også for meg at det ikke er bra for hjernen å bare snakke om fotball, så jeg slutta da jeg begynte på musikklinja på Rud videregående skole. Det var ikke
en vanskelig avgjørelse. Med en gang jeg begynte på Rud, skjønte jeg at det går an å leve av musikk, og da ble det plan A.

Musikken hadde vært en del av Tuvas liv omtrent så langt tilbake som hun kan huske. Hun er den eldste av fem søsken – med fire småbrødre – og moren insisterte på at alle barna måtte lære seg å spille et instrument. Tuva valgte piano.

– Jeg var hjemme hos en veldig streng gammel dame for å lære å spille piano, og fikk aldri så mye følelse for det. Jeg syntes det var gøy å få til, men det var ikke sånn at det traff meg så veldig eller at jeg ble hekta. Hun forholdt seg heller til foreldrenes platesamling, som hun beskriver som «ikke veldig stor, men god».

– Det var mye Beatles og Stones, og mutteren var mer på visekjøret med Joan Baez, Lillebjørn, en del svenske ting og mye forskjellig.

Hennes første egne musikkoppdagelse som fikk betydning, var faktisk hardingfele, som hun begynte å spille som 12-åring.

– Jeg ville egentlig spille fiolin, men mamma meldte meg inn i Bærum Spellemannslag. Hun mente at hardingfele var nesten det samme, men jeg tror ikke hun visste hva det innebar. Så jeg ramla inn i spellemannslaget og fikk Hallvard Kvåle som lærer, og det endret alt. For en høvding, altså, for en utrolig tøff fyr han var. Etter hvert viste det seg at han var vel så mye jazz-mann som folkemusikkmann, og takket være ham fikk jeg følelsen av at dette var noe jeg hadde oppdaget på egenhånd. Ingen andre skjønte noe av det, ikke vennene mine, ikke foreldrene mine. Det var første gang jeg følte at jeg hadde noe eget, noe som bare var mitt.

Det ble også en åpenbaring da hun noe senere forsto at Bærum Spellemannslag – «som var meg, to andre ungdommer og en del litt eldre menn» – ikke var de eneste som spilte folkemusikk.

– Jeg hadde ikke peiling. Så var det noe med hardingfela som resonnerte i meg på en helt annen måte enn pianoet. Det er noe med at du selv kan bestemme hvor tonen skal være. Mellom de to tangentene på pianoet er det ingen toner, what the fuck, men på fela er det jo det. Det ga meg et superkick, minnes hun og fortsetter tankerekken.

– Jeg har alltid blitt ekstremt opphengt i ting.

Mamma tok meg ofte med på musikaler, og jeg husker da vi så «Elvira Madigan» der jeg tror Øystein Wiik hadde en av hovedrollene, og jeg ble så hekta. Jeg kjøpte en CD der han sang en av låtene derfra, «Ein annan morgondag», som jeg hørte på igjen og igjen. Det hadde nok også med den dramatiske kjærlighetshistorien å gjøre. Og jeg var obsessed med Kari Bremnes, men alt dette var jo via mutteren.

I spellemannslaget møtte hun Erik Sollid som var fra Eiksmarka, som hun senere startet Valkyrien Allstars sammen med, og som fremdeles er hennes høyre hånd. Det var da Tuva begynte å reise litt rundt med Bærum Spellemannslag det skjøt fart.

– Erik og jeg ble sendt på sommerleir for folkemusikkopplæring på Leira i Valdres, på Strunkeveko.

Strunkeveko var i gamle dager det man kalte uka før slåtten, og er i dag navnet på et årlig sommerkurs for ungdom i folkemusikk og folkedans. Ifølge Tuva er dette det viktigste rekrutteringsstedet for norsk folkemusikk i dag. Lærerne er til enhver tid blant de beste utøverne vi har, og veko anses som en svært viktig del av folkemusikkmiljøet. Tuva kom dit første gang som elev, men har vært tilbake flere ganger som lærer.

– Selv om det ikke er dritbra betalt, må vi gjøre en innsats der hvis vi skal ha noen morsomme folk å feste med og spille med også om noen år, sier hun gledesstrålende

– Det ligger litt i sakens natur. Jeg lærte mye om av å gå der. Det koster ingenting, og eldre musikere tar seg tid til å videreføre noe de kan.

– For dette handler om overlevering av en arv?

– Ja, og det handler om muntlig overlevering. En ting er hva du lærer bort, men hvordan du gjør det har også mye å si. Man forholder seg ikke til noter. Å lære en slått av noen handler om mer enn å bare lære et stykke musikk, det handler om å bygge en relasjon. Da jeg gikk hos Hallvard og spilte, dro jeg hjem til ham etter skolen. Jeg kunne lære en slått, men så brygget vi øl, og jeg lærte mye om livet. Han fortalte masse historier og ble mer enn en musikklærer, han var litt som en life coach.

Tuva mener skikkelser som Hallvard Kvåle kjennetegner det norske folkemusikkmiljøet.

– Man ser det veldig tydelig. Hvis det er én person som ikke bare er pedagogisk anlagt, men heller er et slags kraftsentrum, så vokser det et miljø rundt vedkommende. Det skal ikke så mye til, men samtidig er det sårbart. Med en gang den personen er borte, må noen andre steppe inn.

– Du er vel en sånn type person selv, eller i ferd med å bli det? Veldig mye skjer rundt deg.

– På min måte er jeg nok det, men samtidig har jeg så mange jern i ilden. Jeg gir der jeg er, men så er det sånn at jeg plutselig ikke er der på en stund. Jeg tenker at jeg bidrar på min måte. Har man fått en posisjon hvor man er litt synlig, kan man med fordel bruke den for å gi andre plass. Det gir mening.

Tuva Syvertsen og Valkyrien Allstars har til de grader tatt en posisjon, både i folkemusikkmiljøet og i norsk musikkliv for øvrig. Med årene har både Tuva og bandet mottatt en rekke priser og utmerkelser.

Senest var Tuva den stolte mottager av Oslo bys kunstnerpris.

Bandet har gitt ut sju plater, og hver utgivelse skiller seg til dels nokså tydelig fra den foregående. Valkyrien står aldri stille, og noe som gjør at den siste platen oppfattes som annerledes, er at trommeslageren Martin Langlie har lært seg å spille banjo! Og hva du enn gjør, ikke tro at Valkyrien Allstars er et tradisjonelt folkemusikkband. De river og sliter i begrepet og trekker det i alle slags retninger, selv om utgangspunktet ofte kan være en urgammel springar eller slått.

Det er fem år og en pandemi siden forrige plate, og i mellomtiden har fenomenet Tuvas Blodklubb vokst seg stort og sterkt. Det er et klubbkonsept Tuva var med å starte i 2018, på Riksscenen i Oslo, som er mest kjent som hovedstadens folkemusikkarena. Tuva ville få inn «noe faenskap i veggene» for å bryte opp forventningene om at Riksscenen var forbeholdt én ting. Her viskes skillelinjene ut mellom tradisjonell folkedans og folkemusikk på den ene siden, og moderne urban klubbkultur på den andre. Det er et fenomen som også har vakt internasjonal oppmerksomhet og blant annet blitt omtalt i den engelske avisen The Guardian.

– Riksscenen har alltid booket fantastiske ting, men etter konsertene gikk folk hjem. Jeg tenkte at vi måtte finne på noe som gjorde at de ville bli igjen og henge, at det kunne bli et naturlig møtested. Jeg hadde det ikke klart for meg hva det skulle være i starten, men skjønte etter hvert at jeg måtte holde dette veldig tradisjonelt fordi musikken er så nært knyttet til dansen. Da begynte det å utvikle seg, og jeg fikk brukt ekspertisen min til å hente frem ting jeg visste ville blåse hodet av folk så de ikke aner hva som treffer dem.

Da Tuvas Blodklubb åpnet igjen etter pandemien, tok det av for fullt.

– Det var sikkert sammenfallende med at folk var så sugne på livet eller på samværet med andre, og da hadde vi et konsept som var veldig spissa og som skilte seg ut.

Spesielt for folkemusikkmiljøet er at mange av de beste utøverne ikke er profesjonelle musikere. De har andre jobber, men fordi Tuva deltar på kappleiker og andre arrangementer får hun til enhver tid med seg hva som foregår.

– Hvis det kommer en ungdom som er dødsbra, så vet jeg det, men jeg vet også at om man skal få oppleve de musikerne, så må man vite hvor de er. De er ofte på landskappleiken eller på en lokal kappleik i Valdres eller på en øy utafor Bodø. Med blodklubben har jeg et sted hvor jeg kan vise frem hva som rører seg i miljøet, samtidig som jeg kan sysselsette musikere som konsentrerer seg om tradisjonsmusikk og ikke har så mange scener å spille på. Det er vinn-vinn.

Tuva Syvertsen er en person som finner seg til rette i de fleste samfunnslag, og synes å kunne omgås de aller fleste. Da undertegnede intervjuet tidligere oslobiskop Kari Veiteberg for et års tid, siden snakket hun veldig varmt om Tuva og hvor glad hun var i henne, og derfor må vi spørre om hun selv er kristen?

– Nei, jeg kan ikke si det. Jeg er vokst opp i et hjem der jeg hverken ble oppfordret til eller frarådet noe som helst i den retningen, men jeg konfirmerte meg i kirka av egen fri vilje. Det jeg kan si, er at jeg har sans for, og jeg trenger det hellige rommet. Jeg elsker å være i kirken, eller i moskéen for den saks skyld, i rom der man bare kan være sammen og holde kjeft og vie seg til noe som er større enn enkeltmennesket. Det har jeg en dragning mot, og det er kanskje også det musikken representerer for meg. Det er noe opphøyd som er løsrevet fra det verdslige liv.

Hun forteller at hun er glad i ritualer, og at det handler om tilhørighet og fyller et behov for å kjenne på et fellesskap.

– Jeg setter mer og mer pris på det. Min oppfatning er at vi i Norge i dag er så opptatt av vårt eget, at alle skal ha alt og at det på en måte blir kirka vår, en sånn egokirke. Alle har sin trampoline, alle har sin pizza-ovn, skjønner du? Jeg liker ikke det. Jeg liker ikke at man ikke går til naboen og låner mel. Du får mel i butikken og det er bare to minutter å gå, men da får du ikke prata med naboen. Derfor tenker jeg at vi trenger det hellige rommet.

Tuva presiserer at hun finner fellesskap også andre steder, og har ikke et behov for å være del av en menighet, men hvis hun går forbi Domkirken og døren er åpen, går hun gjerne inn og setter seg og kjenner på stemningen der.

– Jeg har et ambivalent forhold til regelsettene som ofte følger med en organisert, religiøs bevegelse. Det kan føre til ansvarsfraskrivelse, at man lemper alt over på Gud og så tar lunsj, liksom. Dessuten gagner de reglene som regel ikke kvinner, skeive og folk som ikke passer inn i malen, sier Tuva. Hun liker dog ikke å avvise andres tro, og er overbevist om at mange har godt av noen regler eller retningslinjer for hvordan man skal leve.

– Det handler jo i bunn og grunn om trøst, at man kan samles og ikke bærer alt helt alene. Det blir veldig tydelig i begravelser for eksempel, og også i bryllup, selv om jeg ikke er så begeistret for den modellen. Å kunne være sammen med noen er det viktigste.

Tuva Syvertsen er hva vi kan kalle profilert skeiv, men samtidig er hun såpass seriøs i yrket sitt – musikken – som på et vis gjør legningen hennes fullstendig underordnet. Synes hun selv det kan være en vanskelig balansegang å stå i?

– Nei, jeg synes ikke det er vanskelig. Jeg går ikke rundt og tenker så mye på at jeg er skeiv. Jeg juger litt nå, altså, for man blir jo konfrontert med det, men jeg er opptatt av at ingen skal føle at de veit hvor de har meg, ikke musikalsk og ikke ellers. Hvis jeg plutselig kom traskende med en Lars Monsen jeg skulle gifte meg med, hadde det vært fint om ingen gjorde noe poeng av det, men heller sa noe i retning av at «ja, ja, det er umulig å holde styr på Tuva». Jeg er opptatt av å være synlig skeiv fordi jeg mener det er viktig for folk å se at det går fint, men jeg synes det er ubehagelig å bli plassert.

Som hun sier, er dette med legning veldig personlig.

– Samtidig tenker jeg at det er viktig å minne hverandre på at det er ikke noe du er eller ikke er, at det kan forandre seg gjennom hele livet. Hvis du er litt åpen for å høre på deg selv, så kan de utroligste ting skje. Hvis du har bestemt deg for at du er noe, så vil kanskje en del ting gå fra deg rett foran trynet ditt, fordi du har avskrevet det som en mulighet. Jeg har all- tid tenkt at når jeg blir omtalt som lesbisk, så er jeg det, men jeg vil ikke definere meg selv som det. Greit nok, jeg kan være det også, men for meg er det ikke en viktig del av identiteten min.

Tuva velger likevel åpenheten fordi hun vet det kanhjelpe andre i en verden der folk har et behov for å vite hvor vi har hverandre.

– Men jeg tror ikke det er så sunt. Vi kunne med fordel gitt hverandre mer plass. Jeg spiller selvfølgelig også på de stereotypiene når det passer meg, men jeg lever etter en filosofi der alt er litt flytende. Da kan du bli overrasket, da kan det bli morsommere å leve.

Det handler om å være den man vil, og å tillate seg å være det?

– Ja, men man er også avhengig av at andre tillater det, så man må hjelpe hverandre litt, avslutter Tuva Syvertsen.