Hår og makeup: Nina Jensen

© Trude Westby

Forfatter Agnes Ravatn om livet etter korona – Vi tilpasser oss skremmende lett

Agnes Ravatn levde i lockdown lenge før pandemien kom. Hun synes det er skremmende hvor fort vi kan tilpasse oss ekstreme tilstander, og morsomt at nordmenn selv ikke ser at vi er hele verdens hyttefolk.

2. november 2020 av Lene Wikander

I år har livene våre vært preget av korona-viruset. Det har ført til lockdown, økonomisk krise, sykdom og død over hele verden. Men også til nyvinninger. Vi har måttet lære oss nye måter å gjøre vante ting på. Hva har denne krisen gjort med oss mennesker og måten vi lever livene våre på? Hva kan vi lære av dette? Vil pandemien og håndteringen av den skape noen varige endringer? Hvordan ser livet etter viruset ut?

Taras Lene Wikander har møtt ledende kvinner i norsk politikk, kultur og samfunnsliv til en fremtidsrettet samtale midt i et verdenshistorisk øyeblikk. Første kvinne ut var Camilla Stoltenberg, lege, forsker og direktør i Folkehelseinstituttet, nå er det forfatter Agnes Ravatn sin tur. 

Agnes Ravatn

Alder: 37.

Bor: I Valevåg i Sveio kommune i Vestland fylke. 

Familie: Gift, to barn. 

Yrke: Forfatter og spaltist.

SKUFFET: – Det er mye ved Norge som er veldig langt unna dugnadsånd og rosetog, sier forfatter og samfunnsdebattant Agnes Ravatn.

© Trude Westby

Vi kjører langs smale, slyngete veier på Sør-Vestlandet. Vi er på vei fra Haugesund til en liten bygd midt mellom Stavanger og Bergen. Det er lite folk å se på veiene, men desto mer sau. Hvite ulldotter står i flokk og stirrer tomt på oss. Vi tar oss selv i å tenke at de kanskje ikke er verdens smarteste dyr, sauene. Men når vi kommer inn på tunet til Agnes Ravatn, forfatteren som klarer det kunststykket å skrive bestselgende romaner som blant annet «Fugletribunalet» og «Dei sju dørene» på nynorsk, blir vi møtt av noen nyklipte, grå og brunspetta sauer vi aldri har sett før. De spretter lekent rundt på jordet og utforsker busker og kratt. Når Agnes roper på dem, kommer de, men ikke i flokk, de stimer mot matbøtta en og en fra alle kanter.

– Villsau, sier Agnes fornøyd. 

– De er litt mer individualister enn NKS, norsk kvit sau.

Hun synes vi er litt som norsk kvit sau, Agnes Ravatn. De fleste av oss, altså. Og at det kanskje særlig viser seg under ekstreme forhold som en pandemi. Når hun tar oss med opp i skrivestua, et lite heksehus på høyden over villsauene og et par hundre meter fra det okergule hovedhuset der hun bor med mann og to barn, utdyper hun hva hun mener med å trekke frem et av psykologiens mest kjente eksperiment.

«Vi gjør sånn som de rundt oss, vi vil ikke stikke oss ut, og vi føler ubehag av folk som foretrekker noe annet»

© Trude Westby

Stanley Milgram, en psykolog ved Yale University, undersøkte menneskets «obediance to authority» i kjølvannet av rettssakene i Nürnberg etter andre verdenskrig.

– Var det slik at nazister som hadde utført de mest grufulle forbrytelser mot menneskeheten, faktisk snakket sant når de forsvarte seg med at «de bare fulgte ordre»? Hvor langt er mennesker villig til å gå på befaling fra det de anser som en autoritet?

Kort fortalt gikk Milgrams eksperiment ut på at frivillige måtte gi forskere som ga seg ut for å være studenter, stadig sterkere elektrisk støt hver gang de svarte feil på spørsmål. Studentene fikk ikke virkelige støt, men de frivillige trodde de ga dem det. Hele 65 prosent av deltagerne fortsatte å gi studentene støt helt opp til dødelige 650 volt. Samtlige fortsatte opp til 300 volt.

Milgrams konklusjon var at helt vanlige mennesker er disponert for å følge ordre gitt av autoriteter, til og med når det medfører å drepe et annet menneske.

– Folk har vært veldig rare, vi har vært gjennom ganske mange sprø faser under denne pandemien, fortsetter Agnes og setter seg til rette i en gammel gyngestol i skrivestua.

– Hytteforbud og hamstring av toalettpapir var jo to høydepunkt, humrer hun.

– Men det som har gjort mest inntrykk på meg, er de kollektive, ofte ubevisste handlingene og holdningene som har vært helt synkrone, voldsomme bevegelser i massene. Vi har jo godtatt helt ekstreme tiltak så å si uten å blunke.

© Trude Westby

Vi gjør sånn som de rundt oss gjør, vi vil ikke stikke oss ut, og vi føler ubehag av folk som foretrekker noe annet.

Det er nok det tankesettet som ga seg utslag i at «alle» plutselig ble koronapoliti og voktere av hverandre i kommentarfeltene på sosiale medier.

Men det aller mest sinnssyke var jo forslaget om å innføre den grunnlovsstridige koronaloven tidlig i lockdown-fasen. Da tenkte jeg også at «ja, selvfølgelig må vi innføre en grunnlovsstridig lov på grunn av denne pandemien. En totalitær lov som gir all makt til utøvende myndigheter.»

Og til og med da noen i opposisjonen og flere jurister sa «stopp en hal, dette er galskap», var min impuls å si «hallo, dette er faktisk en pandemi, det er unntakstilstand, da trenger vi unntak fra reglene».

ROYAL SAMTALE: Kronprinsesse Mette-Marit og Agnes Ravatn samtalte om sin «indre apekatt» på scenen i Voss bibliotek i forbindelse med Litteraturtoget i 2016. 

© NTB

Agnes rister på hodet.

– Da jeg fikk summet meg er dette noe av det mest skremmende med mitt og mange andres reaksjonsmønster under håndteringen av denne pandemien. Hvor fort vi er villige til å kaste demokrati og frihet til side i en krise. Det er noe jeg har vært opptatt av lenge før korona også: hvor mye mer overordnet situasjonen er personligheten vår.

Det er jo sosialpsykologiens hovedtese, men blir altså bekreftet igjen og igjen. At handlingene våre er mye mer styrt av omstendighetene og situasjonen enn det vi tenker på som personligheten vår. Den er nemlig veldig tøyelig. Det vi tenker på som ufravikelige prinsipper i det ene øyeblikket, er vi i stand til å forkaste i det neste. Hele denne pandemisituasjonen har vist oss det.

Nå ble det jo heldigvis ikke noen koronalov takket være de som turte å gå mot saueflokken og ta ubehaget med å stikke seg ut, men forslaget i seg selv og folks reaksjon på det, er et veldig godt eksempel på det Stanley Milgrams eksperiment tok for seg. Villigheten til å ofre grunnleggende, menneskelige og demokratiske prinsipper fordi autoriteter ber oss om det.

Og når autoritetene i dette tilfellet både er statsminister Erna Solberg og søsteren til Jens Stoltenberg, ja da blir de liksom ikke mer troverdige enn det, smiler Agnes lurt og byr på kaffe fra espressomaskinen i hjørnet.

– Før det elektrosjokk-eksperimentet i 1963, hadde for øvrig Milgram feltarbeidet sitt i Norge, og konkluderte med at nordmenn var ekstremt konforme, skyter hun inn og lar det henge i luften som et flagrende bak-teppe for resten av samtalen her i skrivestua på Sør- Vestlandet, koronaåret 2020.

FIKK PRIS FOR NYNORSKEN: – Sammen med forfatterkollega Morten A. Strøksnes mottok Agnes Ravatn Språkrådets pris for 2011.

© NTB

Personlig har ikke Agnes Ravatn merket så mye til korona eller tiltakene rundt pandemien. Livet har i grunnen vært det samme. Hun lever nemlig i en slags frivillig, permanent lockdown til vanlig også.

– Jeg har jo merket meg at dette er min favoritt-øvelse: lockdown. Dette kan jeg, smiler hun.

– Så jeg har på en måte gått rundt og briljert under korona. Litt sånn verdensmester i lockdown og i covid-19. For det er jo dette jeg alltid har holdt på med. Sitte alene og isolert og skrive. Og jeg liker det!

Agnes bedyrer at det ikke er fordi hun ikke liker folk at hun setter pris på livet i lockdown.

– Jeg liker faktisk folk, jeg interesserer meg for dem og jeg elsker dem. Men jeg elsker fred og ro enda mer. Det fine med å bo her langt ute på landet, er at jeg slipper mye av den sosiale omgangen sammenlignet med da vi bodde i Oslo. Og nå har jeg jo til og med verdens beste unnskyldning når jeg ikke gidder å være sosial: Nakstad sier at vi ikke kan komme, dermed basta. Men så kunne vi jo plutselig begynne å mingle litt igjen, da, sukker hun.

TIL SCENEN: Skuespiller Marie Blokhus spilte hovedrollen i teateroppsetningen «Fugletribunalet» på Det Norske Teatret i 2015 – basert på Agnes Ravatns kritikerroste roman.

© NTB

Men selv om hun er nøye med å overholde smittevernreglene, er hun mer usikker på denne dugnadsånden vi har likt å smykke oss med siden mars.

– Vi liker jo veldig godt å snakke om den dugnadsånden her til lands, men de første dagene etter lockdown i mars, spilte vi jo totalt fallitt ovenfor den. Da var det virkelig den sterkestes rett i dopapirhylla.

Og jeg var ikke noe bedre selv, jeg ble også revet med. Ingen vil jo være den idioten som står der uten mat og dopapir, liksom.

Agnes husker kanskje 12. mars ekstra godt, siden hun var til kreftkontroll på Haukeland sykehus i Bergen den dagen. To år tidligere fikk hun diagnosen kreft i spyttkjertelen og måtte på intensiv behandling. Toårskontrollen 12. mars 2020 bekreftet at alt fortsatt var bra etter behandlingen. Hun skal gå til slike kontroller i ti år.

– Prognosene er relativt gode, tror jeg. Ikke for de som dør, men for oss andre da, selvsagt.

Agnes skakker på hodet i gyngestolen. Hun sier sånne ting, har en sånn stillferdig, svart humor som lister seg inn i samtalen på nesten umerkelige poter, og så lavmælt at den står i grell kontrast til den boblende gapskratten man får lyst til å gaule ut etter å ha tenkt seg om et sekund og skjønt vitsen. Det er sånn hun skriver også. En sjelden stemme i norsk litteratur.

– Men jeg vet faktisk ikke. Jeg har ikke villet lese prognosene. Det er uansett så individuelt. Så lenge det ikke er spredning, er det greit for meg.

Agnes tar en slurk av kaffekoppen med en bit mørk sjokolade.

ROLIG PÅ LANDET: Agnes Ravatn tar imot Taras journalist Lene Wikander på tunet hjemme i Valevåg på Sør-Vestlandet. Dit flyttet hun med familien fra Oslo i 2015.

© Trude Westby

– Men da jeg var til kontroll den 12. mars, var Haukeland allerede så godt som stengt. De sa at hadde jeg hatt time neste dag, ville den blitt utsatt. Nå avlyser alle alt, tenkte jeg da jeg satt på ferga hjem. Der fikk jeg med meg den etter hvert så berømte pressekonferansen, og så kjørte jeg de 40 minuttene fra ferga til nærbutikken og hamstret dopapir og Paracet og andre ting Dagbladet anbefalte oss å hamstre.

Så jeg er den første til å skjønne at folk bare tenkte på seg og sitt. Men dette er jo en gigantisk og pågående real time-test og studie over hvordan folk faktisk handler når krisen inntreffer. Og det har jo ikke vært så oppløftende nytt så langt i hvert fall.

Hamstringa gikk jo ikke over fordi vi ble mer solidariske, den gikk over fordi vi skjønte at det var nok mat og at det kom en ny trailer med dopapir på torsdag. Men hadde ikke den traileren kommet, gud vet hvor vi hadde vært nå.

Og folk ble jo kriseprofitører med et knips. Vi liker å snakke om krigsprofitørene fra andre verdenskrig som jordens avskum, men hva med de som solgte antibac på Finn for tusen kroner eller fake munnbind. De som skal sko seg på krisen. Det er mye ved Norge som er veldig langt unna dugnadsånd og rosetog. Det er nok et falskt bilde vi tegner av oss selv. Det ser ikke ut til at vi lærer, vi gjør det samme igjen og igjen. Når krisen kommer, er vår første impuls å karre til oss.

Agnes Ravatn ser likevel flere positive ting hun tror vil komme som et resultat av denne pandemien.

Psst... Test deg selv: Er du introvert eller ekstrovert? 

– Dette lover jo godt for klimaet. Nå har vi sett at alle tydeligvis er i stand til å velte om på alt hvis det bare er viktig nok og trusselen er konkret og reell nok og nær nok i tid, alt det klimatrusselen ikke er.

Klimakatastrofen kommer, det er det ikke tvil om, spørsmålet er hvor alvorlig den blir. Nå har vi muligheten til å begrense skadeomfanget, men det er vi mindre villige til. Det er fordi klimakrisen er for abstrakt og fordi den ikke vil ramme oss selv først.

Mikronesia synker i havet, men jaja, jeg har nå ikke tenkt å reise dit uansett, og det er sikkert ikke lov heller på grunn av covid-19, sier hun tørt og blir stille mens vitsen får liste seg på stille poter over bakteppet av norsk konformitet før vi ler. Høyt.

© Trude Westby

– Jeg er jo ikke egentlig så klimaskremt jeg heller. Jeg er bare teoretisk skremt. Når jeg flyr til Oslo en ukedag fordi jeg skal på en eller annen kulturgreie, er jeg stort sett eneste kvinne på det flyet. Resten er menn mellom 40 og 60 som skal på møte. Med en pc på fanget på vei til et dumt møte i Oslo og hjem igjen samme dag til den dumme oljejobben de har i Haugesund.

Det er det positive, at folk nå har skjønt at vi ikke må møtes fysisk for hver minste lille ting, og den trenden tror jeg vil fortsette etter korona. Det er bra i et klimaperspektiv.

Hun tror likevel at unntakstilstanden ikke er over før vi får en vaksine.

– Det er vanskelig å si om dette vil endre noe på lang sikt.

Folk gjør det de til enhver tid oppfatter som det normale. Vi tilpasser oss skremmende fort. Det ligger selvsagt også en styrke i det, men det er veldig tveegget. Det gjør oss i stand til å tåle mye mer enn vi trodde, men det gjør oss også i stand til å se bort fra rett og galt hvis situasjonen tilsier det. Vår evne til hele tiden å kunne godta premissene er det mest menneskelige jeg kan tenke meg. På godt og vondt. Men på den måten blir motstemmene ofte få og provoserende, men det er jo nettopp motstemmene vi trenger.

Noe annet som har kjennetegnet den offentlige samtalen om denne krisen, er at den i stor grad er blitt ført fra et øvre middelklasse-ståsted og oppover. Klasseperspektivet har vært nokså fraværende. Råd og anbefalinger har kommet fra et ganske privilegert hold: «Er det noen i familien som er smittet, så er det best om de bor i gjestehuset eller vest-fløyen». Ok, kjekt for de som er 8 i familien på 55 kvadrat, liksom.

Det er mye snakk om at vi alle er i samme båt her, men vi er jo ikke en gang i samme hav. Og ser man globalt på det, slik man bør gjøre med en pandemi, så er vi jo ikke en gang i samme univers. Dette slår utrolig forskjellig ut i et økonomisk klasseperspektiv. Når det gjelder korona, er nordmenn verdens hyttefolk.

Seneste

Kanskje er du også interessert i...