Camilla Stoltenberg om livet etter viruset: - Verden etter korona vil se annerledes ut

I år har livene våre vært preget av korona-viruset. Det har ført til lockdown, økonomisk krise, sykdom og død over hele verden. Men også til nyvinninger. Vi har måttet lære oss nye måter å gjøre vante ting på. Hva har denne krisen gjort med oss mennesker og måten vi lever livene våre på? Hva kan vi lære av dette? Vil pandemien og håndteringen av den skape noen varige endringer? Hvordan ser livet etter viruset ut?

Taras Lene Wikander har møtt ledende kvinner i norsk politikk, kultur og samfunnsliv til en fremtidsrettet samtale midt i et verdenshistorisk øyeblikk. Første kvinne ut er Camilla Stoltenberg, lege, forsker og direktør i Folkehelseinstituttet.

Det er merkelige og uvante tider for oss alle, også de ansatte på Folkehelseinstituttet i Oslo. I lobbyen må vi sprite hendene og taste oss inn på besøkscomputeren før vi blir møtt av Camilla Stoltenbergs kommunikasjonsdirektør. Hun kommer imot oss med utstrakt hånd av gammel vane. Vi ler og vifter med hendene, som vi har gjort så mange ganger før når vi har møtt mennesker de siste månedene. Det er fort gjort å glemme seg, det er så mange nye smittevernregler å tenke på, men kroppene og hjernene våre husker best det vi har vært vant til lengst.

Da pandemien inntok landet for fullt i mars, gikk det ikke mange ukene før ellers reserverte nordmenn innså at vi egentlig er et folk av klemmere. Vi savner å ta på, vi savner å klemme, og noen av oss savner altså å danse på parketten. Men det må vi klare oss uten en god stund til, mener Camilla Stoltenberg. Og det tror hun skal gå helt fint. Noe av det vanskeligste med hennes nye arbeidssituasjon synes hun imidlertid er å stadig måtte spå om fremtiden, slik vi også er her for å be henne gjøre.

– Det er utfordrende å si noe om fremtiden under så stor usikkerhet som vi har nå. Ofte avstår vi forskere og fagfolk fra å mene noe når kunnskapen er veldig usikker, men nå er vi i en situasjon der vi må prøve å si noe om fremtiden også når kunnskapen og datagrunnlaget ikke finnes, eller peker i flere retninger. Og da vil vi nødvendigvis ta feil, eller i hvert fall være nødt til å justere måten vi ser ting på. Heldigvis tror jeg det er forståelse for det blant folk, smiler Camilla Stoltenberg.

Hun snakker fort, mye og gjennomtenkt mens Taras sminkør legger pudder og maskara for foto. Kommunikasjonsdirektøren hennes smetter inn med en oppdatering om FNs sikkerhetsråd og googler en pandemi fra 1968 som Camilla trekker noen paralleller til litt senere.

Multitasking, det er folkehelsedirektørens hverdag i et nøtteskall etter at pandemien traff Norge for fullt med lockdown 12. mars. Men selv har hun vært i full beredskap siden tidlig i januar.

– Helt fra begynnelsen av januar bekymret vi oss for om det var kommet smitte til Norge som vi ikke hadde oppdaget. Jeg husker for eksempel en sen fredag ettermiddag i begynnelsen av februar. Jeg skulle på fest, men var så bekymret for skjult smitte ute i samfunnet at jeg gikk av sykkelen i mørket i Slottsparken og ringte til smitteverndirektøren, andre mennesker her på instituttet og helsedirektøren. Det endte med at vi hadde møte i Helsedirektoratet dagen etter, og festen ble det ikke noe av for min del.

På møtet diskuterte vi om det var mulig å finne ut om det var skjult smitte i Norge allerede da.

Så det var den fredagsfesten for Camilla Stoltenberg. Og sånn har det vært for henne siden. Hun tenker på og snakker om korona og covid-19 så å si hele tiden. I sommer tok hun med seg hjemmekontoret til huset på Hvaler. Der ble det tid til svømming i havet og grilling med ektemann og arkitekt Atle Aas. Men da var det alltid han som laget maten, mens hun rigget seg til med pc og jobb i solen. Sønnene Emil og Mathias har flyttet hjemmefra for lengst, og det er Emil som nå er med på å sette Camilla og Atles første barnebarn til verden i november, midt i koronaens tid.

– Jeg snakker om korona nesten hele tiden, sier Camilla Stoltenberg kontant.

– Mannen min lager middag hver dag mens jeg jobber. Men jeg har ikke blitt lei ennå, bedyrer hun. Og da er det altså ikke bare mannens matlaging hun sikter til.

– I sommer har jeg savnet å gå i fjellet, men det skjer så mye nytt hver eneste dag på jobb at det ikke ble mange hele døgn med sommerferie i år. Arbeidet er veldig interessant og engasjerende. Både oppturene og nedturene.

Den fredagen i februar fant vi for eksempel ikke noen løsning på hvordan vi kunne avdekke eventuell uoppdaget smitte i Norge. Vi har fortsatt ikke noe grunnlag for å si at det var smitte i landet allerede da, men vi hadde vissheten om at koronaviruset ville komme til Norge før eller siden. Når og hvordan visste vi ikke.

Vi tenkte at det mest sannsynlig ville komme fra Kina. Den voldsomme smittespredningen i Italia og Østerrike var ikke blitt avdekket ennå.

Jeg glemmer aldri den uhyggelige følelsen av at dette kunne komme på en stille og snikende måte. Vi så jo at det var grunn til bekymring, for senere var det nettopp det som skjedde. Mange tilfeller ble kjent raskt, men samtidig var det mange med smitte som ikke ble oppdaget fordi vi ikke skjønte hvor utbredt dette allerede var, særlig i Italia og Østerrike, men også i resten av Europa.

Den intense følelsen av at smitte allerede kunne være i ferd med å spre seg, som vi hadde i slutten av januar og begynnelsen av februar, var et forvarsel om det som skulle komme kort tid senere.

Og dette var jo flere uker før vi oppdaget det første tilfellet av covid-19 her i landet. For de fleste gikk alarmen egentlig først med regjeringens pressekonferanse 12. mars. Da skjønte folk for alvor at det de i går trodde var noe som kanskje ville gå over eller bare var en vanlig influensa, det angikk dem i dag.

Da følte vi her på instituttet at vi kom mer på bølgelengde med resten av befolkningen. Da hadde vi bekymret oss for dette lenge.

Når man sitter på så mye kunnskap og informasjon om dette viruset som Folkehelseinstituttets direktør gjør, blir man da mer eller mindre redd enn folk flest?

– Direkte redd vet jeg ikke, men jeg er i hvert fall bekymret og på vakt. Vi ser jo at andre kanskje kan slappe av og glemme dette, mens vi hele tiden minner på at det kan komme en ny oppblussing. Det kan komme klynger av nye tilfeller, og særlig kommunene må være i stand til å håndtere det. Så ja, jeg er bekymret hele tiden.

Som datter av Thorvald og Karin Stoltenberg, søster til Jens og Nini, har Camilla Stoltenberg alltid vært et relativt godt kjent ansikt i den norske offentligheten, men nå er hun blitt et husholdningsnavn. Alle vet hvem Camilla er og hva hun driver med nå. Det mener hun kan være en fordel.

– Jeg tenker det er fint i denne situasjonen. Det er derfor jeg stiller opp på intervjuer. For å fortelle at pandemien ikke er over, at folk kan bli alvorlig syke og dø av den, og at det hver enkelt av oss gjør for å stanse smitten, spiller en rolle. Vi her på instituttet skal fortsette å gi budskap til hele befolkningen, også alle de som vanligvis ikke er så interessert i det en direktør ved Folkehelseinstituttet har å si, og i bedre tider er det kanskje de aller fleste, ler hun.

– Og nå er det enda viktigere enn det var for noen måneder siden, for nå kan folk begynne å glemme. Da er det å være et kjent ansikt fint. Da får du snakket med folk som vanligvis ikke ville lyttet til deg.

Og vi lytter. Men nå vil vi gjerne lytte til hva Camilla Stoltenberg har å si om fremtiden. Hvordan ser det ut der inne i krystallkula? Kommer vi tilbake til en slags normal snart?

– Det er min jobb å minne om at pandemien ikke er over. Det er lite immunitet i befolkningen. Vi har ikke vaksine eller legemidler som virker. Smitte bryter ut i klynger og kan spre seg videre i befolkningen. Det kan skje raskt. Vi må forberede oss på at dette kan vare i flere år.

Samtidig jobber vi intenst for at det ikke skal skje. Det å holde begge de to forestillingene om fremtiden i hodet samtidig, er avgjørende.

Det er utfordrende å kommunisere dette. Vi må ha klart for oss hvor ille det kan gå og være forberedt, samtidig må vi jobbe for at det skal gå bra, slik det i stor grad har gjort i Norge hittil. Men vektlegger vi å fortelle hvor ille det kan gå, kan folk si: nei, men det går jo ikke så galt, dere tar feil.

Hvis vi vektlegger at dette går nok bra og det ikke gjør det, vil folk si: dere skapte forventninger som dere ikke har innfridd.

Derfor må vi klare å kommunisere begge budskapene samtidig, og det er utfordrende, mener Camilla, som samtidig synes at denne kommunikasjonen med oss her ute i samfunnet, er noe av det mest spennende med jobben hennes for tiden.

– Jeg merker at folk og medier er interessert i mange sider av arbeidet på instituttet nå. Det er et ekstremt ønske om kunnskap. Folk ser at forskning kan være noe man gjør i sanntid for å skaffe informasjon som kan brukes i samfunnet med en gang.

Før korona tror jeg flere så på forsking som noe fjernt, riktignok opphøyd og ærerikt, men likevel lite relevant for de fleste. Nå tror jeg flere ser hva forskning kan være. At matematikere og fysikere jobber sammen med laboratoriefolk, samfunnsvitere, veterinærer, leger og andre, og lager modeller basert på informasjonen de har tilgjengelig, slik at de kan finne et beste anslag for de neste tre ukene: Hvor mange sykehusplasser vil vi trenge? Hvor mange vil trenge respirator? Hvor mange smittede har vi ikke oppdaget? Hvor mange tror vi kommer til å dø?

Og når Camilla nevner døden, så er det jo den som er det verst tenkelige utfallet av denne pandemien. Det har fått oss som enkeltmennesker og samfunn til å ha samtaler som var helt utenkelige bare for noen måneder siden. Hva er et liv verdt? Hvor mange potensielle leveår skal du ha igjen for at du skal være verdt innsatsen fra andre? Det er jo «bare» de gamle som dør, hvorfor skal hele befolkningen lide for dem?

Camilla mener vi godt kan snakke om forventede leveår, men at det å vekte gamle liv mot unge, er uakseptabelt i denne situasjonen. Det er nå hun blar opp den pandemien kommunikasjonsdirektøren hennes googlet fra 1968.

– Hongkongsyken kalte de den, og jeg husker den fordi jeg fikk den influensaen. Det var en pandemi som tok livet av mange mennesker. Man anslår at den krevde mellom 800 000 og to millioner menneskeliv på verdensbasis.

Likevel iverksatte man ingen av de inngripende smitteverntiltakene mange land tar i bruk nå. Og det var antagelig fordi man var maktesløs. Å utvikle vaksiner kunne ta flere tiår, og å få tilgang til den i alle land var utenkelig. Gode folkehelsesystemer og demokrati var ikke så utbredt som nå. Færre hadde høyere utdanning på den måten vi har i dag. Derfor anklaget man heller ikke en regjering som ikke klarte å beskytte folket sitt mot så mye sykdom og død. Folk ble syke og døde, og jeg tror det ble opp fattet som naturlig. Som skjebne.

I nyere tid, etter spanskesyken, har vi opplevd flere slike omfattende pandemier. Men de ble hånd tert på en annen måte enn i dag. Nå er det for eksempel uakseptabelt at mange eldre mennesker vil dø av et slikt virus, og det er jo en fantastisk utvik ling, mener jeg.

Samtidig må det være på det rene at håndteringen av koronapandemien er historisk. Det var ikke gitt at det skulle være politisk vilje til å stenge ned sam funnet over tid. Det har aldri skjedd før.

Og kanskje er det fordi man har tenkt at det ikke lar seg gjøre, eller at det ville være altfor ødeleg gende for samfunnet.

Så hvordan det regnskapet vil bli gjort opp lenger frem i tid, er vanskelig å si nå. Vi vet jo ikke hvordan ringvirkninger av tiltakene vil være på lang sikt. Og vi vet ikke hvilke konsekvenser pandemien vil ha globalt.

Jeg tror likevel vi skal være åpne for at mye ved denne pandemien kan komme til å se annerledes ut om noen år enn det gjør i dag. Vi må åpne for at det er mulige forklaringer vi ennå ikke har tenkt på, at det er mulig å sammenstille det vi allerede vet på andre måter som vil gi nye perspektiver.

Samtidig må vi gi råd, fatte beslutninger og handle her og nå. Det betyr at vi må konsentrere oss og ta valg, ofte svært raskt, men at valgene gjøres under enorm usikkerhet.

Hun tror likevel at vi har mye å lære av situasjonen vi nå er i.

– Vi ser jo at de landene som så langt har lyktes best, er land der folk har høy tillit til sine politikere, der det er et tett samarbeid mellom faglige og utøv ende myndigheter og medier. Jeg har nok aldri satt mer pris på demokrati, ytringsfrihet og folkelig medvirkning enn nå.

Camilla Stoltenberg mener vi må lære oss å leve med dette viruset i lang tid fremover.

– Vi kan ikke mure oss inne i flere år, det vil ha altfor store helsemessige og samfunnsmessige kon sekvenser. Derfor er det aller viktigste at vi alle har et like personlig forhold til smittevern som vi har til å pusse tennene. At vi vasker hendene ofte og grundig, holder avstand, blir hjemme og lar oss teste med en gang vi har symptomer. At hver enkelt av oss er årvåkne, bryr oss om hverandre, er avgjørende for smittevernet.

Vi kommer til å finne måter å være nær hverandre på selv om vi må holde fysisk avstand. Vi kommer til å finne måter å leve et mest mulig fritt liv på, selv om smitten truer. Personlig har for eksempel den fysiske radiusen min aldri vært mindre enn nå. Jeg har ikke reist et eneste sted, og konferanser og sammenkomster er avlyst. Samtidig har jeg vel aldri hatt mer jevnlig kontakt med flere mennesker enn nå.

I et større perspektiv, mener Camilla Stoltenberg at vi også kan lære mye globalt.

– Det er åpenbart at sterkere internasjonalt samar beid er nødvendig. Samtidig settes det på prøve, blant annet med sterk innflytelse fra WHO og en president i USA som vil trekke landet ut av organisasjonen.

Jeg mener vi må støtte, styrke og utvikle internasjonale organisasjoner som WHO, og bruke denne anledningen til det.

Og så må vi se på betydningen av statene og det mellomstatlige arbeidet med nye øyne. Vi kan ikke ha et åpent marked, fri flyt av varer, tjenester og folk, hvis vi ikke har sterke statlige og nasjonale funksjoner som tar seg av for eksempel folkehelse. Og det har etter min mening vært nedprioritert i lang tid i altfor mange land.

Likevel ser den blivende bestemoren relativt optimistisk på fremtiden, og gleder seg til at hennes første barnebarn skal få oppleve verden.

– Jeg håper flere vil føde barn fremover, også i denne tiden, smiler hun.

– Men selv om jeg ikke tror at dette er slutten på verden slik vi kjenner den, tror jeg den vil forandre seg som følge av pandemien. For at forandringen skal bli så bra som mulig, mener jeg det er avgjørende at hver enkelt av oss tar ansvar og engasjerer oss.

Så vi vil igjen få se Camilla Stoltenberg svinge seg på dansegulvet?

– I første omgang må det bli med én meters avstand til alle andre dansepartnere enn min mann, men jeg har trua på dansepartneren, og jeg har trua på at vi skal få danse flere sammen igjen, det har jeg.