Hår og makeup: Marianne Hommo

© Trude Westby

Åse Kleveland: - Vi må ha med oss hjertet og hjernen i denne utrygge tiden

Åse Kleveland skjønte ikke at hun var dødelig før hun fikk brystkreft som 62-åring. Ikke sånn egentlig. Men det ble et tidsskille som fikk henne til å prioritere lysten. Hun tror korona vil være et historisk tidsskille for oss alle.

6. desember 2020 av Lene Wikander

I år har livene våre vært preget av korona-viruset. Det har ført til lockdown, økonomisk krise, sykdom og død over hele verden. Men også til nyvinninger. Vi har måttet lære oss nye måter å gjøre vante ting på. Hva har denne krisen gjort med oss mennesker og måten vi lever livene våre på? Hva kan vi lære av dette? Vil pandemien og håndteringen av den skape noen varige endringer? Hvordan ser livet etter viruset ut? 

Taras Lene Wikander har møtt ledende kvinner i norsk politikk, kultur og samfunnsliv til en fremtidsrettet samtale midt i et verdenshistorisk øyeblikk. Nå er det Åse Kleveland sin tur å fortelle om sin opplevelse. 

Åse Kleveland

Alder: 71

Bor: I Oslo

Familie: Gift med Oddvar Bull Tuhus. 

Yrke: Kulturarbeider, artist. 

Aktuell: Med jubileumsversjonen av «Hver gang vi møtes» på TV 2. Ga i sommer ut platen «På frihjul» med bandet The Salmon Smokers. 

BRED ERFARING: Åse er glad for mangfoldet hun har opplevd i sin karriere. Her som kulturminister i 1991 sammen med dronning Sonja under åpningen av en Munch-utstilling i Paris. 

© NTB

Åse Kleveland må sies å være et norsk ikon. Kjent og kjær artist, vinner av den norske finalen i Melodi Grand Prix i 1966 og programleder for den internasjonale finalen i 1986 etter at Bobbysocks vant for Norge året før, leder for Likestillingsrådet, kultursjef for OL på Lillehammer, kulturminister, direktør for Rikskonsertene og kommandør av St. Olavs Orden «for sin djerve innsats for norsk kulturliv». For å nevne noe. 

Både artisten og den tidligere kulturministeren Åse Kleveland er bekymret for norsk kulturliv nå. Store deler av artist- og kulturbransjen er i alvorlig krise. Med få unntak ble alle planlagte arrangement avlyst da koronaen slo til. De fleste av utøverne er frilansere som har hatt en veldig vanskelig tid. Støtteordninger bidrar nå til å få hjulene langsomt i gang, men så langt er de kortsiktige. Usikkerheten ligger som en våt ullvott over bransjen, og det vil ta lang tid før man i beste fall nærmer seg normalen. For mange vil det bety konkurser og frafall fra en bransje som i Norge holder høy internasjonal kvalitet. 

Åse Kleveland sitter ved skrivebordet i sitt vakre hjem i Oslo. Det er en gedigen antikvitet med mange sirlig utskårne skuffer, som i sin tid fungerte som skrivebord for politimesteren i Oslo. Alle rom i det nydelige huset er fylt med kunst, vakre møbler og morsomme gjenstander som hun og ektemannen Oddvar Bull Tuhus har samlet gjennom et langt liv. Hun mener kunst og kultur har en enormt viktig rolle å spille også i krisetider som den vi er inne i nå. 


I KJENT STIL: Åse er kjent for sin sikre stil. Her sammen med sin ikke mindre stilige ektemann Oddvar Bull Tuhus.

© NTB

«Vi må ha med oss hjertet og hjernen i denne utrygge tiden»

– Kunsten gir glede og trøst, den inspirerer til ettertanke og fantasier, men dessverre er nettopp denne delen av samfunnet særlig hardt rammet nå. For meg er ingenting så sterkt og viktig som den levende kunsten. Å få oppleve musikk, dans, teater og film som gjenspeiler livet, ja i beste fall gjør det rikere. Kunstnere gjør også en utrolig viktig jobb med å fortolke drømmene og den tiden vi lever i, mener hun og tror at korona-pandemien vil være et historisk tidsskille for mange fremtidige generasjoner.

– Aldri har vi vel visst så lite om vår nære fremtid som nå. Samtidig er det imponerende å se hvor profesjonelt og lojalt myndigheter, helsevesen og enkeltmennesker har fulgt opp. Vi er heldige som lever i et fredelig og velorganisert land, men spørsmålet er hvor lang tid det vil ta å nedkjempe viruset. Og hvilke konsekvenser pandemien vil få for arbeid, økonomi og vår opplevelse av trygghet. Vi må hver dag påminne oss om å holde vår medmenneskelighet levende og ha med oss både hjerte og hjerne i denne utrygge tiden, mener Kleveland.

ALLTID MUSIKK: Musikken har vært sentral i hele livet til Åse. Her ser vi henne både fra 1965. – Musikken vil stå i fremsetet helt til noen bærer meg av scenen, sier Åse. 

© Privat

– Noe som gjøres i beste mening kan ha fryktelige utslag for den enkelte. Jeg tenker for eksempel på gamle mennesker på institusjon i den aller siste fasen av livet som ikke har fått møte familie og barnebarn. Det må være en umenneskelig og angstfylt opplevelse. Så jeg tenker ofte og mye på de som lever alene, hvorav mange dessuten må arbeide hjemmefra. Jeg tror det vil komme flere debatter rundt den type tematikk med tiden. Selv har jeg et romslig hus, en grønn plen og en god mann å dele det med, så jeg føler meg dypt takknemlig og har ikke noe å klage over for egen del. De fleste av oss i Norge har det bra og trygt, ja mange av oss er ganske bortskjemte. De fleste av oss kan spise det de vil, ja kanskje mer enn de burde. Vi har større plass å boltre oss på hjemme enn de fleste i verden, og kan reise flere ganger i året. Forskjellene mellom mennesker øker, og i krisetider blir de eksisterende problemene forsterket. Verden var ikke rettferdig før korona, og den urettferdigheten vil nå forsterkes. Dette er for meg noe av det mest truende. Selv om de fleste av oss er godt vant her i landet, frykter jeg økte forskjeller mellom mennesker i både vårt eget land og verden for øvrig. Vi vet at store forskjeller og urettferdighet skaper konflikt og uro. Derfor må vi alle ta den utfordringen det er å bygge en større rettferdighet. 

Les også:

EN SAMLER: Åses berømte billesamling befinner seg i en av de mange skuffene i den innholdsrike kommoden som rommer mye forskjellig kunnskap.

© Trude Westby

Utfordringer er imidlertid ikke fremmed for Åse Kleveland. En av de største på det personlige plan kom med brystkreftdiagnosen for åtte år siden. 

– Jeg kom til noen erkjennelser da jeg var syk med brystkreft. Og en av dem var at jeg virkelig skjønte at nå kan jeg gjøre hva som helst. Det jeg har gjort så langt i livet, kan ingen ta fra meg. Og hva er det da jeg egentlig synes jeg ikke har gjort nok av ennå? Brystkreften ble en slags vekkerklokke for meg. Da tanken var født, kjente jeg en lengsel til musikken igjen. Jeg snakket med en klok lege på Ullevål Sykehus. Jeg lurte på hva jeg skulle gjøre nå som jeg var ferdig med alle disse kurene og behandlingene som heldigvis hadde virket. Jeg visste jo at mange får tilbakefall av brystkreft, og det ville jeg for alt i verden unngå. Skulle jeg begynne å trene mye, bli vegetarianer, hva skulle jeg gjøre, liksom? Da svarte legen at hans erfaring tilsa at det man gjør av lyst, det er sunt. Så han syntes jeg skulle tenke over hva jeg hadde aller mest lyst til å gjøre. Jeg ble veldig fort enig med meg selv om at nå skulle jeg gi sangen en ekstraomgang, om ikke annet bare for lystens skyld! Og da hadde jeg bokstavelig talt ikke tatt i gitaren på førti år. Åse Kleveland ler. 


© Trude Westby

– Hva jeg enn har gjort i livet, så har jeg brent for det. Men sykdommen hadde gjort meg modigere. Ingen kunne ta fra meg det jeg hadde gjort, så det var bare å stupe ut i det! Grunnen til at hennes egen dødelighet kom litt bardus på Åse Kleveland, er at hun kommer fra en slekt med usedvanlig friske og lengelevende kvinner. 

– Mine formødre har jo levd nesten evig. De har alle vært 90 pluss, moren min også. Så jeg har vel alltid tenkt at så gammel må jeg også regne med å bli – minst. Derfor kom brystkreftdiagnosen som et ekstra sjokk: Er det mulig, skal jeg ikke få det sånn likevel? Men mest har diagnosen styrket følelsen av at man aldri kan vite hva som skjer her i livet. I mitt tilfelle har den følelsen vært veldig produktiv. Jeg ble bevisst på at det er greit å bruke tiden på de tingene du har lyst til, det er ikke lenger noe poeng i å utsette det. 

Så i fjor rigget Åse Kleveland seg til i diamanten på toppen av det gamle flytårnet på Fornebu for å spille inn låter til albumet «På frihjul» som ble sluppet i sommer, midt i koronaens tid. Der hadde hun utsikt over hele østlandsområdet fra samme sted som hun tok flytimer som 19-åring. Artisten Åse Kleveland var klar for å bre vingene ut på nytt. 

– Det viktigste for meg i den fasen av karrieren min som jeg er i nå, er å møte et stort publikum og lage musikk sammen med strålende musikere. Det er mye vanskeligere med spillejobber nå, med alle korona restriksjonene, men det dukker opp nye konsertformer. Det har blitt noen fantastiske bakgårdskonserter, og ofte flere forestillinger per kveld. Det blir en veldig fin og intim stemning både for oss artister og publikum, men for dem som skal leve av musikken sin er dette veldig tøft, det betyr jo at jobbene blir færre og hyrene lavere. Det er rett og slett ikke bærekraftig.

PÅ SENGEKANTEN : Taras reporter Lene Wikander møtte Åse Kleveland hjemme i Oslo. Her bor Åse sammen med ektemann Odd Bull Tuhus i et hus ikke bare fylt av kunst og antikviteter, men også god stemning.

© Trude Westby

«Det gjelder å ikke bli i den samme skuffen hele livet»

Likevel sysler Åse Kleveland med nye plateplaner. Hun er tydelig på at hun er heldig som ikke har samme behov for mange spillejobber for å tjene til livets opphold, men når det gjelder musikken blir hun stadig yngre. Åse Kleveland var 15 år da hun som første norske artist spilte inn en cover-versjon av en Bob Dylan-låt. Rett etter brystkreftbehandlingen ledet hun en norsk jubileumskonsert til hans ære. Hun har også bidratt med tribute-låter til David Bowie, Leonard Cohen, Raga Rockers og sunget med Penthouse Playboys. Så nå kan vi ikke se bort fra at det kommer et rockealbum fra Åse Kleveland snart. 

– Det morsomme er at både unge og modne fans har bedt om nettopp det, så det har jeg veldig lyst til, blunker hun lurt. 

– Jeg vokste jo opp med rocken på 60-tallet. Den sitter i ryggmargen. Det gjelder å ikke bli i den samme skuffen hele livet, sier hun og slår ut med en elegant hånd mot det sirlige skuffesystemet til Oslos gamle politimester. 

– Jeg har egentlig aldri vært mer enn fem eller seks år i samme virksomhet. Enten jeg har vært fagforeningsleder, sjef for Tusenfryd, kulturminister eller svensk filmdirektør. Så jeg synes egentlig jeg har gjort en viss innsats for å hoppe mellom skuffer allerede. Men fra hvert område jeg har engasjert meg i, har jeg tatt med meg ny kunnskap og erfaring. Det er fint å samle på skuffer, men målet er en proppfull kommode. Når folk spør meg hva jeg drømmer om, så har jeg aldri hatt et ferdig og fiksert mål i livet, ting har blitt til på veien. Åse Kleveland knipser rytmisk med fingrene for å illustrere hvordan livet bare plutselig kan skje.

 

© Trude Westby

– Jeg har alltid ment at det gjelder å holde seg myk i knærne så man kan ta ballene i luften. Og nå i disse koronatider kanskje mer enn noen gang. Derfor har jeg ikke noe konkret mål nå heller, bare å sørge for at det man gjør, blir best mulig. Men en ting er jeg sikker på, og det er at musikken vil stå i førersetet helt til noen bærer meg av scenen. Musikken vil være sentral i livet mitt til det er over. 

Neste kvinne ut i serien er forfatter, feminist og foredragsholder Marta Breen. 

Seneste

Kanskje er du også interessert i...