Erna Solberg: – Vi kommer styrket ut av dette

I år har livene våre vært preget av korona-viruset. Det har ført til lockdown, økonomisk krise, sykdom og død over hele verden. Men også til nyvinninger. Vi har måttet lære oss nye måter å gjøre vante ting på. Hva har denne krisen gjort med oss mennesker og måten vi lever livene våre på? Hva kan vi lære av dette? Vil pandemien og håndteringen av den skape noen varige endringer? Hvordan ser livet etter viruset ut?

Taras Lene Wikander har møtt ledende kvinner i norsk politikk, kultur og samfunnsliv til en fremtidsrettet samtale midt i et verdenshistorisk øyeblikk. Nå er det selveste statsministeren, Erna Solberg (59), sin tur.

Jeg tror vi får oppleve å leve som før koronaen igjen, smiler Erna Solberg når hun tar imot oss på Statsministerens kontor i Oslo. Men før vi får satt oss i salongen her inne i det aller helligste der statsministeren utfører mye av sine daglige plikter, har vi måttet vise legitimasjon til en rekke vakter som ba oss sprite den først, vi har skannet all bagasje og fotoutstyr, passert en sikkerhetssluse og stusset over hvor knøtta liten scenen for det siste årets mest hyppige pressekonferanser nede i lobbyen er i virkeligheten, i forhold til hvordan den ser ut på tv.

Det var på en slik pressekonferanse at Erna utførte den etter hvert så legendariske trippedansen over podiet da hun glemte seg, skulle til å ta Camilla Stoltenberg i hånden, men ble stanset av helseminister Bent Høie: «Oooops, app, app, app», sa Erna, viftet med hånden og knikset i vei over podiet. En performance som raskt ble remixet, satt musikk til og gikk sin seiersgang over nettet. For det har ikke vært så lett for noen av oss, dette her med alle nye regler for hilsing, håndvask, avstand, kohorter, metere og ingen klemming.

Heller ikke for Erna Solberg.

– Jeg opplever fortsatt at folk gjerne vil ta meg i hånden, og da må jeg jo bare vifte eller ta hånden til hjertet. Men jeg tror det store savnet til mange er å kunne gi en god klem og være nær hverandre, sier hun. Selv om statsministerens profesjonelle hverdag selvsagt har endret seg på grunn av korona-pandemien, er også privatlivet hennes preget, slik det har vært for oss alle.

– Jeg har jo også vært mindre sammen med andre mennesker på fritiden enn før. På den måten fikk jeg nok litt mer tid sammen med Sindre. Nå er jeg såpass privilegert at jeg har plass nok hjemme i statsministerboligen til at jeg kunne ha invitert en del mennesker og fortsatt holdt to meters avstand, men det er jo langt ifra alle forunt. Det har likevel blitt veldig mye mindre sosialt samvær, det har jeg merket godt. Også Erna har måttet ty til sosiale medier for å holde kontakten med venner og bekjente.

– Jeg og venninner har møttes på Zoom med et glass rødvin i hver vår stue, og jeg har vært med på bursdager via videolink. Det er selvsagt ikke det samme som å møtes fysisk, men det er bedre enn ingenting. Kanskje kan dette få oss til å verdsette det å kunne være litt mer fysisk sammen, når det blir mulig.

En ting Erna har satt pris på under pandemien, er muligheten til friluftsliv vi har her i Norge.

– Jeg tror mange har hatt en opplevelse av Norge og norsk natur på en ny måte under denne pandemien. Selv har jeg reist veldig mye i Norge. Mine barn har vokst opp på Oslo Vest, men de har i mange år tatt med seg venner til Bergen. De fleste bergensere har vært i Oslo, men det er ikke like mange oslofolk og østlendinger som har vært andre steder i landet. Det forbauser meg hvor mange som har vært flere eksotiske steder i verden, men nesten ikke har sett sitt eget land. Både i sommer og ellers har mange av oss sett mer av landet vårt. Jeg tror flere har fått øynene opp for hvor mye det er å oppleve her hjemme. Og så tror jeg mange har fått et sterkere forhold til norsk natur. Når du blir sittende mye hjemme, må du ut og lufte deg. Og i motsetning til mange andre land der du ikke har kunnet bevege deg langt fra hjemmet, har vi oppfordret folk til å gå ut, det er bra for din mentale helse.

Erna likte særlig trenden med hengekøyer, det såkalte «dinglefolket» som kom for fullt i vår og sommer.

– Jeg husker at jeg gikk på tur i Sørmarka sammen med Sindre i påsken og så masse fargeklatter som hang innover i skogen, det syntes jeg var gøy. Vi nordmenn måtte finne på noe annet å gjøre enn å hive oss på den Legoland-turen med ungene eller jente weekend i London, vi måtte tenke nytt, og det tror jeg kan være bra, mener hun.

Selv om Erna tror vi kommer tilbake til en kjent normal, er det enkelte ting hun både håper og tror vi vil ta med oss videre fra denne pandemi-situasjonen.

– Det å vaske hendene bedre og bruke mer antibac, tror jeg vi vil fortsette med. Det har jo vist seg at vi på grunn av det blir mindre syke av andre ting også. Men noe jeg virkelig håper vi kan ta vare på videre, er hvor flinke mange har vært til å hjelpe naboer og hverandre. Særlig i den perioder hvor veldig mange var i karantene og isolert. Det ble opprettet en rekke Facebook-grupper der folk tilbød seg å handle for de i karantene. Lærerne snudde seg rundt helt i begynnelsen og laget elektroniske undervisningsopplegg som de utvekslet i en stor Facebook-gruppe der de kunne lære av hverandre. Jeg mener ikke at vi skal ha en sånn dugnad bestandig, men det å ha et sted å kunne si: Hei, jeg har en god idé her, kanskje noen flere har lyst til å bruke den? Det må vi gjerne fortsette med. Det å være mer nabohjelperen til de som av ulike grunner må være litt isolerte, det tror jeg er en viktig ting å ta med oss videre, mener hun.

Les også:

Da Erna var invitert til NRKs «Nytt på nytt» tidligere i høst, innrømmet hun at også hun begynner å bli lei denne pandemien nå.

– Det var jo først og fremst en kommentar til de som syntes de måtte få litt fri fra dette viruset med å arrangere den grottefesten, da. Vi trenger ikke bryte lover og regler selv om vi alle kan bli litt lei dette. For lei blir vi, jeg også. Jeg er litt lei av hele tiden å måtte løpe rundt med pekefingeren, innrømmer hun.

For rollen til Erna som statsminister endret seg med koronaen. Nå tar hyppige pressekonferanser, smittevern, påbud og anbefalinger stor plass.

– Samtidig som jeg kanskje har fått mer tid hjemme, har jeg også jobbet mer. Den største forskjellen er at nå skjer mye mer av arbeidet mitt på sosiale medier og over internett. Ikke minst internasjonalt. Neste uke skulle vi for eksempel vært i FN med masse møter og aktiviteter. Alt det skjer nå via videoinnspillinger og Zoom-konferanser. Man mister mye interaksjon med andre mennesker og den kontakten det innebærer. Selv om mye fungerer bra på Zoom, er det ikke alt som kan erstattes med det. Det gjelder først og fremst den mer uformelle biten du har med folk under en sånn FN-uke, for eksempel. Det er lunsjer og middager der man får snakket litt mer uformelt med folk, noe som ofte gir god lærdom om hvordan andre jobber med politiske saker.

Men blir det i det hele tatt plass til politikk nå, eller er alt korona-relatert?

– I vår var det mye korona, men vi opplever jo fortsatt at det er vanskeligere å få politikken på i media. Og det tror jeg alle partier erfarer. At det er vanskeligere å få satt de litt mer langsiktige spørsmålene på dagsordenen. Folk er mest opptatt av her og nå. Gradvis er det blitt litt mer av vanlig politisk debatt, og det må vi ha. Vi har valg til neste år, det valget skal ikke bare dreie seg om korona, det skal dreie seg om de neste fire årene og de neste tiårenes utfordringer. De utfordringene har ikke blitt mindre med koronaen, de har kanskje tvert imot blitt enda større. Vi kommer til å miste en del jobber gjennom dette, og vil trenge å skape flere nye arbeidsplasser. Det er litt av jobben til en statsminister, å holde blikket fremover samtidig som du skal passe på at folk holder en meters avstand, for å sette det på spissen. Det er hele tiden parallelt. Løse utfordringer under koronaen og samtidig tenke langsiktig

12. mars var et skjebnedøgn i norsk historie. Da innførte regjeringen det de kalte «de sterkeste og mest inngripende til takene vi har hatt i Norge i fredstid». Mange har spurt Erna hva hun tenkte da og hvordan hun så for seg at hennes rolle som statsminister skulle være.

– Sannheten er at det bryr du deg ganske lite om i en sånn situasjon. Jeg tenkte på hvordan familier og skoler ville få dette til å fungere, hva måtte vi gjøre som neste skritt. Ja, det var et historisk øyeblikk, likevel er du mest opptatt av hvordan få ting til å fungere der og da. Det er klart at det var dramatisk da vi skjønte hvor gjennomgripende dette måtte bli. Det var likevel en opptakt til det der vi jobbet med en liste over hvilke tiltak vi skulle sette i gang. Oppdraget til alle oss som jobbet med denne listen, var at vi måtte få ned alle treffpunkter der folk kan smitte hverandre. Og denne listen jobbet vi faktisk med helt frem til bare en time før pressekonferansen. Først da visste vi hvor lang den listen ble og hva som ble omfattet av den, forteller hun om øyeblikket som for lengst har gått inn i norsk historie.

– Vi snakket om at vi måtte formidle at vi nå «trykket på den store knappen», men så kom Bent Høie og sa at vi måtte si at dette blir «de sterkeste og mest inngripende tiltakene vi har hatt i Norge i fredstid». Dette var ikke bare en helsekrise, nå var det en samfunnskrise som ville få store konsekvenser for mange. Noe av utfordringen vår var og er jo hvordan klare balansen mellom å skremme folk unødig, men samtidig få frem alvoret i situasjonen tydelig nok til at de handler. Som jeg sa i den første talen: «Mange kommer til å dø i Norge. Likevel kan vi komme gjennom dette hvis alle følger smittevernreglene nå.»

Hun tror også det har vært viktig at regjeringen har vært åpen når det gjelder usikkerheten i denne situasjonen.

– Jeg opplever at vi i Norge har vært litt mindre krisemaksimerende enn mange andre land. Jeg tror også det har vært viktig og riktig at vi hele veien har vært åpne på at vi ville komme til å gjøre feil og at det er veldig mye usikkerhet rundt dette, vi vet rett og slett for lite. Sånn er det fortsatt.

Når vi spør Erna hvordan hun tror livet etter korona blir, tror hun det blir veldig likt det som var.

– Noen sier de tror det blir mindre reising med fly og utenlands. Jeg tror at det i næringsliv og forvaltning vil bli en litt høyere terskel for den reisen til et totimers møte. Og det er jo bra. Men jeg tror ikke nordmenns hunger etter sol og varme eller givende opplevelser i andre kulturer, kommer til å være mindre etter koronaen. Vi må heller ikke glemme hvor mange jobber som er reiserelaterte på den ene eller andre måten. Noen av de i verden som rammes hardest, er jo folk i utviklingsland som har satset på turisme. I Norge er også reiselivsbransjen blant dem som tar den største belastningen nå. Vi snakker mye om de som har stått ekstra på, og det er viktig at vi ser dem, men de som har opplevd dette verst, er jo de som har mistet jobben eller blitt langtidspermittert.

De økonomiske konsekvensene av dette er nesten større enn de helsemessige konsekvensene for mange, men svaret på det er ikke at vi skulle latt være med strenge tiltak, da ville helseutfordringene blitt for store, mener hun. Erna er klar på at stengte grenser ikke er noen løsning. Om noe, mener hun pandemien har lært oss at internasjonalt samarbeid er viktigere enn noen gang.

– Er det en ting denne pandemien viser, så er det at det internasjonale samarbeidet er alfa og omega når det gjelder å finne løsninger. Det å ha åpenhet om kunnskap, at hele verdens farmasi-industri og forskere jobber med å finne vaksine og behandling. At vaksiner utvikles mye raskere enn det som er vanlig nå, skyldes jo at veldig mange mennesker jobber sammen for å skape løsninger, på tvers av landegrenser. Det er et godt internasjonalt samarbeid som gjør at vi vil klare å løse dette. Vi kan ikke låse oss inne, mener Erna.

– Det har vi alt å tape på. En ting er at vi vil tape opplevelser ved å reise, men viktigere er at vi vil tape jobber. Norge er et av de landene som har tjent mest på den globaliserte økonomien. Når Erna skal se tilbake på håndteringen av denne pandemien om 10 år, håper hun at hun vil kunne si at de klarte å ta vare på folks liv og helse, samtidig som de bevarte velferden vår.

– Så langt har vi jo fått flere positive signaler om at vi lykkes med det. Selv om vi opplever et stort fall i økonomien, er det mindre enn i veldig mange andre land. Vi har heller ikke hatt overdødelighet i Norge. Selv om alle de døde er en sorg og et savn, er det ikke flere døde enn det normale antallet dødsfall i løpet av perioden. Jeg håper tiden vil vise at vi kom sterkere ut av dette. At det samfunns-limet vi har i Norge, det fellesskapet som gjør at folk stiller opp for hverandre, blir styrket.