Marta Breen advarer kvinner under pandemien: – Likestilling er ferskvare

Vg har kalt henne feministstjerne. En rar betegnelse forfatter og foredragsholder Marta Breen (44) ikke forholder seg til, men hennes feministiske bøker er nå utgitt i 28 land, og selveste Margaret Atwood som skrev «The Handmaid’s Tale», som mange kanskje har sett filmatiseringen av på HBO, har stolt posert med boken hennes «Kvinner i kamp». En bok som tar for seg viktige kvinners påvirkning på historien. Da holdt Marta på å besvime.

– Margaret Atwood er en stor heltinne, så da hun lot seg fotografere med boken min, var det et fantastisk øyeblikk, smiler Marta som tar imot oss på behørig koronaavstand hjemme i Oslo. Hun er opptatt av at vi må være ekstra oppmerksomme på å ivareta våre rettigheter i en krise som denne pandemien.

– Min absolutte favorittfilosof – Simone de Beauvoir – sa en gang: «Glem aldri at det kun kreves en politisk, en økonomisk eller en religiøs krise, før kvinners rettigheter brått står på spill.» Jeg lurer på hva hun ville sagt nå under denne pandemien. Det er liten tvil om at koronaen påvirker samfunnet på alle tenkelige måter – også det likestillingsmessige. Man tenker at det er krise- og unntakstilstand, så da er ikke disse tingene så viktige, men det er faktisk omvendt.

Det er i kriser og ekstreme unntakstilstander vi må være enda mer på vakt, for da kan ting skje veldig fort, mener Marta.

– I Norge er det mange som tror likestillingskampen er vunnet en gang for alle, men det ser vi jo gang på gang ikke er riktig. At våre rettigheter kan tas fra oss med et knips, er svært tydelig når vi ser på verden utenfor Norge, men mange nordmenn tror ikke den samme reverseringen av kvinners rettigheter kan skje her i landet også. Men det kan det. Plutselig har noen satt i gang et politisk spill som setter retten til selvbestemt abort i fare, for eksempel. Så jeg er opptatt av at vi feminister må være ekstra på vakt nå under en krise som denne pandemien.

Men da Norge gikk i lockdown 12. mars, taklet Marta det imidlertid dårlig, sånn med en gang. Hun, ektemann og journalist Øyvind Holen og to døtre på 9 og 13 år, pakket umiddelbart snippesken og flyttet inn på torpet sitt i de svenske skoger for å være på trygg avstand til alt. Det de hadde trodd skulle bli noen dager der, ble raskt til en måned.

– Jeg taklet ikke det så bra. Jeg hadde jo akkurat gitt ut min siste bok, «Hvordan bli en skandinavisk feminist», og tirsdagen etter nedstengningen skulle jeg vært i London og holdt foredrag, så skulle jeg dra til Georgia, til Athen og Budapest. At denne boklanseringen ikke ble noe av, tok jeg veldig tungt. Jeg følte at alt jeg hadde jobbet med det siste året gikk i dass.

Mannen min er heldigvis litt mer positivt anlagt, han prøvde å si at det går bra til slutt, men det hørte jeg ikke på. Jeg grein masse, var redd og mista motet de første ukene. Så hjalp det jo heller ikke å være sperra inne med familien i ukevis i et lite hus i skogen. Marta himler med øynene.

– Det riktige å si er hvor fantastisk man synes det er at man fikk så mye tid til å være sammen med familien under lockdown, og at det er noe av det mest positive med denne pandemien. Man har liksom ikke «lov» til å si det motsatte. At det er sykt slitsomt å være sammen så mye. Men det er det jeg har følt. Jeg er mer enn nok sammen med familien min til vanlig. Nå ble det den normalen ganget med ti. Vanligvis lager jeg middag til ungene mens mannen min lager matpakke, men nå skulle jeg lage fire måltider om dagen når vi alle var hjemme. Plutselig ble det mange flere timer med matlaging, rydding og administrasjon i døgnet. Jeg ble liksom hotellsjef. Det var slitsomt i tillegg til aldri å få være alene. Jeg er en person som trenger mye alenetid.

Marta mener vi har sett en del romantisering av karantenelivet med surdeigsbrødbaking og «familiekos». Hun sammenligner det med julehøytiden.

– Det er nemlig sånn at de tradisjonelle kjønnsrollene gjerne forsterkes i ferier og høytider. Nå mener jeg ikke å kalle dette kjipe viruset for en høytid, men det er jo visse likhetstrekk. Som dette med at hver enkelt kjernefamilie lukker seg inne i sitt eget hus, og dyrker sine tradisjoner og små særheter, mener hun.

Les også:

I kvinnebevegelsen på 1970-tallet begynte man å snakke om at å jobbe dobbeltskift var noe mange kvinner kjente på kroppen. Først hadde de sitt vanlige lønnsarbeid, og deretter måtte de ta dagens andre skift på hjemmebane, med alt det ulønnede arbeidet som finnes der. Men nå har forskerne fått øye på enda et arbeidsskift. Det tredje skiftet, kalles det, og det handler om organiseringen av familielivet.

– Det er som kjent mye å planlegge når man befinner seg i en familie. Man må koordinere ungenes ukeplaner og tannlegetimer, leketreff og treningssamlinger. Holde oversikt over alle beskjedene fra skolen, på skoleplattformen og Teams. Har vi skaffet et kostyme til karnevalet, og kjøpt nytt ullundertøy, for det er jo meldt minusgrader, og ikke glem den kaka, som jo må være glutenfri. Husk at ungene må skrive en ønskeliste til mormor, da. Har du ringt tante Laila i det siste? I motsetning til mer konkret husarbeid som klesvask og matlaging, er dette arbeidet nokså usynlig – det blir ikke registrert i disse tidsbruksundersøkelsene som Statistisk Sentralbyrå gjennomfører. Og ifølge undersøkelser er det altså i stor grad kvinner som tar på seg dette tankearbeidet. Kvinner har med andre ord selve regien på hverdagen, de delegerer, driver langtidsplanlegging, og føler på ansvaret for at det hele skal bli gjort. Mødre er ikke bare familiens administrerende direktør, hun er ofte også HR-ansvarlig. Og har ansvaret for hyggen. Selve familielykken. For at alt skal gli best mulig. Historisk sett er kvinner også blitt behandlet som reservearbeidskraft i krisetider. Når arbeidsledigheten øker, blir menn gjerne prioritert. Tidligere var det sånn at kvinner rett og slett fikk sparken i nedgangstider. I dag fungerer det ikke like eksplisitt, men en stor krise i arbeidslivet rammer enkelte grupper hardere enn andre, ikke minst dem som jobber deltid, noe mange kvinner gjør. Og når skolene stenger, blir det kanskje slik at den som tjener minst, tar hovedansvaret for ungene, og rydder tid for at den som tjener mest, kan få arbeide i fred. Vi må også kjenne igjen tilbakeslaget og kvinneforakten som skjuler seg bak lovord om å «styrke kjernefamilien og tradisjonelle verdier». Nå er det viktigere enn noen gang at vi feminister står sammen på tvers av landegrensene, sier Marta, og fortsetter:

– Det er kun hvite heteroseksuelle menn som kan ta seg råd til å være nostalgiske. For alle andre er det lite inspirasjon å hente i fortiden. For oss er det fremtiden som gjelder. Vi kan ikke lene oss for trygt tilbake. Likestilling er ferskvare, glem aldri det.

Nå har hun imidlertid kommet over det første pandemi-sjokket og fått igjen troen på at hennes karriere som internasjonal feminist ikke er over.

– Jeg begynte å holde digitale foredrag ganske tidlig. Det er viktig at vi ser korona i et kjønnsperspektiv, akkurat som vi også må se det i et klimaperspektiv og i et klasseperspektiv. Det er jo sånn man jobber politisk med å se ting som skjer i samfunnet fra ulike ståsteder, mener hun.

I tillegg har pandemien endelig gitt henne og venninnen Anette Garpestad tid til å lage podkasten de har snakket om lenge. Den har de kalt «Patriarkatet faller».

– Tittelen er et utslag av vår optimisme, men også et forsøk på å finne ut hva i all verden det var som skjedde underveis i historien her. Vi liker å nerde i feministisk historie og gå i dybden på temaer vi vanligvis ikke hører så mye om. Hvordan ble det for eksempel sånn at menn fikk flere rettigheter enn kvinner, og hvordan har menn begrunnet og forsvart dette gjennom tidene? Vi har for eksempel tatt for oss Aristoteles og de gamle greske filosofene, som har sagt utrolig mye dumt som påvirker oss den dag i dag. En gjeng med mansplainende gamle leger og tenkere i Hellas som forklarer ting som at når kvinner har mensen, dør åkeren. Eller som i Norge for 100 år siden, da legene hevdet at kvinner ikke har seksuelle drifter. Det er så utrolig mye idiotisk som er blitt hevdet opp igjennom. Disse gutta har jo ikke en gang giddet å spørre damer eller sett på kvinners anatomi. Og Aristoteles er på mange måter kjernen i det hele. Han var veldig opptatt av forskjellene mellom menn og kvinner, og alt han skrev om dette var helt borti natta. Likevel danner hans tanker grunnlaget for veldig mye av det som står på pensum til ex. phil. den dag i dag.

Det er litt som med disse statuene av Columbus og slavedrivere som enkelte innen Black Lives Matter bevegelsen ønsker å rive i dag, mener Marta.

– De var jo bare «barn av sin tid» og visste ikke bedre, sier folk som er mot slik riving. Men det er jo ikke helt riktig. Det var ganske mange mennesker i deres egen samtid som ikke var enig med dem. Som sa at det var feil, men det brydde jo ikke disse gutta seg om. Platon diskuterte for eksempel masse med Aristoteles, og var rykende uenig, men dessverre vant Aristoteles debatten så det sang. I tillegg har det vært flere kvinnelige filosofer som protesterte mot det dårlige kvinnesynet. Da tenker jeg at det ikke er noen grunn til å være så forståelsesfull. De kunne ha visst bedre hvis de bare gadd.

Når det gjelder tiden fremover er Marta Breen både optimist og pessimist.

– Ting skjer parallelt og er ikke enten/eller. For hvordan reagerer man når noe så ekstremt som en pandemi skjer? Jo, man kryper inn i kokongen sin og blir skeptisk til det fremmede. Vi ble også veldig autoritetstro med en gang dette skjedde. Selv om man kanskje egentlig er misfornøyd med regjeringen, støtter man veldig opp om myndighetene i krisetider. Mange reaksjonære og konservative politiske ledere har benyttet anledningen til å trekke ting i feil retning. Abortklinikker er blitt stengt under diverse påskudd, og i Polen har kvinner mistet muligheten til å ta abort. De siste årene har man også innført «homofri soner» i Polen, fjernet kjønnsstudier i Ungarn og fjernet forbudet mot å slå kona si i Russland. Min bekymring er at den pågående krisen skal føre oss i en mer konservativ retning ved å forsterke denne bølgen som startet lenge før koronaen i de nevnte landene, men også USA, Brasil, Tyrkia og mange andre land. Pandemien kan bidra til å gjøre kjernefamilien og nasjonen viktigere, mens det som er mer fremmed, blir skumlere. Når det er krise blir alle mer opptatt av å beskytte det bestående og det man har. Det ser jeg som min oppgave å minne folk på gjennom mine bøker og foredrag, samtidig som jeg ute i verden promoterer alt det vi har lykkes med på likestillingsfronten her i Skandinavia. Så ja takk, begge deler. Vi er nødt til å ha flere tanker i hodet samtidig dersom dette skal gå bra, mener Marta Breen.