Kamzy Gunaratnam: - Uten å samarbeide kan vi ikke løse noen problemer

I år har livene våre vært preget av korona-viruset. Det har ført til lockdown, økonomisk krise, sykdom og død over hele verden. Men også til nyvinninger. Vi har måttet lære oss nye måter å gjøre vante ting på. Hva har denne krisen gjort med oss mennesker og måten vi lever livene våre på? Hva kan vi lære av dette? Vil pandemien og håndteringen av den skape noen varige endringer? Hvordan ser livet etter viruset ut? 

Taras Lene Wikander har møtt ledende kvinner i norsk politikk, kultur og samfunnsliv til en fremtidsrettet samtale midt i et verdenshistorisk øyeblikk. Nå er det Kamzy Gunaratnam sin tur å fortelle om sin opplevelse. 

Kamzy er den yngste varaordføreren i Oslo noensinne. Hun er født på Sri Lanka, men forlot landet med familien på grunn av borgerkrigen da hun var fire år. Hun ble banket opp på skoleveien i Norge på grunn av hudfargen sin, og femten år senere måtte hun flykte fra kulene på Utøya fordi hun var en del av arbeiderbevegelsen som støtter det flerkulturelle Norge. Sju år etter terrorangrepet mente et mangeårig medlem av nobelkomiteen at hun ikke kunne være leder av 17. mai-komiteen i Oslo fordi hun ikke var «kronisk norsk». Så Kamzy er opptatt av at alt ikke står så vel til i Norge som vi liker å tro. Hun er for eksempel ærlig på at rosetogene vi var så stolte av etter 22. juli, ikke ga henne noen verdens ting.

– Jeg tror det var riktig det vi gjorde i starten med disse rosetogene, men at vi mye tidligere burde ha kommet på banen med det politiske. Jeg har vært ærlig på at rosetoget ikke ga meg noe. Jeg synes ikke det var det minste hyggelig. Jeg sto der og tenkte hva faen er de rosene, liksom. Gi meg ett politisk tiltak for hver rose!

Kamzy tar imot oss på hjørnekontoret sitt på Rådhuset i Oslo. Hun er engasjert, snakker fort og ivrig, banner litt og er «veldig Grorud», som hun sier selv. Innimellom bøker, et regnbueflagg og en imponerende samling sko i vinduskarmen, står et skilt med påskriften «What would Beyoncé do?»

«Da koronaen kom, tok jeg valget å pakke sammen og flytte hjem til foreldrene mine. Jeg ville ikke bli sittende alene i lockdown»

Det slår oss at Kamzy ikke bare må være et friskt pust, men en aldri så liten frisk kuling i gangene her oppe i hovedstadens ærverdige storstue.

– For hvert år som har gått siden 22. juli har jeg blitt mer og mer utålmodig. Det handler jo om at det ikke har blitt bedre, det viser også all forskning og rapporter. Jeg tenker tilbake på det nasjonale løftet om mer åpenhet, mer demokrati, men hva gjør vi egentlig med det? Så 22. juli har for meg blitt en sterk motivasjon til fortsatt å være i politikken med fokus på sosiale ulikheter og det som skapte en terrorist som ABB.

Det betyr ikke at jeg går rundt og tenker på ham, jeg tenker på skolen, barnehagene, skolehelsetjenesten, alt som er med på å forme mennesker og deres fremtid. Det var jo det som skjedde med Breivik også, han opplevde omsorgssvikt på flere nivåer som barn, og ingen tok imot ham. Så jeg mener fellesskapet er løsningen. Nå kan man jo innvende at det er politisk propaganda fra en sosialdemokrat, ler Kamzy.

– Men det har jo funka! Det er jo fellesskapet som løfter oss som individer. Det handler alltid om fellesskap, penger og hvordan de brukes, sier 32-åringen som mener dette gjelder håndteringen av pandemien også.

– Jeg synes ikke det er et problem at folk er privilegerte, jeg synes det er et problem når de ikke anerkjenner at de er privilegerte.

Jeg satt og snakket med en kompis om korona og hjemmekontor og noen kvinner som uttalte at korona har bevist at det er helt greit å være hjemmeværende med barna. Det er lett for deg å si hvis du har en jobb som kan kombinere tre småunger med hjemmekontor. Sånn er det jo ikke for alle.

Hvis vi tror at fordi noe funka for oss selv, så funker det også for andre, så kommer vi ingen vei. Det finnes vel knapt noe mer egoistisk enn akkurat den tankegangen der.

– Det som har skjedd under koronaen, er at de faktiske problemene i samfunnet som har eksistert i mange år, har kommet enda bedre til syne.

De kidsa som sto på idrettsbanene til tross for flere plakater om at de ikke skulle bruke banen, det er kidsa som bor i trangbodde hjem. De har bokstavelig talt ingen andre alternativer. Og hva gjør man da?

Da koronaen kom, tok jeg valget å pakke sammen og flytte hjem til foreldrene mine. Jeg ville ikke bli sittende alene i lockdown, og foreldrene mine har et tre-etasjers rekkehus. Der kunne jeg boltre meg fritt og samtidig ha nærhet til familien. Det er et privilegium å kunne gjøre det, det er jeg klar over.

Er du en familie med sju barn i en liten leilighet, så er det umenneskelig, pandemi eller ei, å snakke til dem om hvordan de bør oppføre seg, uten å anerkjenne dine egne privilegier, sier hun og fortsetter:

– Du må spørre deg selv: hvor hadde jeg vært hvis jeg var en aktiv 13-åring med seks søsken i en liten leilighet?

Hvis du ikke kan svare ærlig på det spørsmålet, skal du heller ikke komme med en moralsk pekefinger, tenker jeg. Ja, vi kan løpe rundt og minne dem på at de ikke kan bruke fotballbanen, men da må vi også bruke to sekunder på å spørre oss selv om hva alternativet er.

Jeg håper denne pandemien har åpnet øynene våre for hvor store sosiale utfordringer vi har her i byen og hvor mye vi må satse i årene som kommer. Vi har satset mye, men koronaen har vist oss hvor stort etterslepet er og hvor mye vi må gjøre for de fattigste og mest trangbodde.

Til syvende og sist handler det om penger, og da må vi som fellesskap stille med pengene, vi har ingen å miste, tenker jeg.

Les også:

• Forfatter Agnes Ravatn om livet etter korona: - Vi tilpasser oss skremmende lett
• Camilla Stoltenberg om livet etter korona: - Verden etter korona vil se annerledes ut 

Oslo har fått mye kjeft under pandemien. Fra distriktene ser mange på hovedstaden som et smittesentrum med både dårlig kontroll og smittemoral. Hva tenker Kamzy om bysbarnas innsats under pandemien?

– Smittepresset i Oslo har vært større enn mange andre steder fordi vi er mer utsatt. Vi er mange flere mennesker enn noe annet sted i Norge, og i tillegg kommer folk rett inn hit fra utlandet via Gardermoen. Men så har vi jo etter beste evne hatt noen av de strengeste tiltakene også, da.

Jeg har reist mye rundt i Norge, og merker jo hvordan folk snakker til deg når du er fra Oslo, og særlig når du er politiker. Da må jeg alltid dra den som Raymond (Johansen, leder av Oslos byråd, red. anm.) drar: Det er like langt fra Hammerfest til Oslo som det er fra Groruddalen til rådhuset.

Og jeg har faktisk bodd i Hammerfest! Det var dit vi først kom da vi flyttet til Norge, smiler hun.

– Og grunnen til at jeg synes det er en illustrerende beskrivelse, er jo fordi de sosiale forskjellene i Oslo er like store som avstanden mellom Oslo og Hammerfest er lang.

Kamzy har ikke så mye til overs for smitteskammen man har forsøkt å påføre folk både i Oslo og andre steder.

– Vi har negativ sosial kontroll, og så har vi positiv sosial kontroll. Den negative er påføring av skam som virker mot sin hensikt, og den positive er nabokjerringene, det at vi passer på hverandre og hjelper hverandre når ting ikke går bra. Selvfølgelig skal vi si ifra når vi kan hjelpe andre.

Kamzy tror vi vil lære mye av pandemien, både som samfunn og enkeltmennesker.

– Jeg tror for eksempel at vi kommer til å innstille beredskapen på en annen måte i fremtiden. Dette blir jo dessverre ikke den siste pandemien, og i hvert fall ikke den siste krisehåndteringen. I politikken må vi alltid spørre oss selv hvor vi vil være om 30–50 år, ikke bare hvor vi vil være neste år.

Jeg tror og håper også at fellesskapstanken blir styrket av dette. At vi innser at når vi er ute og kommer borti noen eller er uforsiktige, så kan det faktisk skade et liv. Det bør bety noe for oss alle. Også i andre sam- menhenger enn smittevern.

Det er litt rart med de bedriftene som synes det er greit med hjelp nå under pandemien når det går dårlig, men ikke vil dele når det går bra. Det gjelder selvfølgelig ikke alle, men noen.

Og sånn kan vi vel være noen og enhver. Når det går bra med oss, glemmer vi litt at vi er et resultat av samfunnets prioriteringer når det gjelder barnehagen, fellesskolen og subsidier, men når det går bra så er det liksom bare oss selv som har fått det til helt alene.

Jeg har flere gode venner som sier sånn: «ingen har gitt meg noe, jeg har jobbet for alt jeg har selv». Og da svarer jeg bare: «så du har gått på skole i utlandet og betalt alt selv, du da?»

Hvordan måler man antall terrorangrep som aldri skjedde i Norge? Det går ikke. Men tenk hvis barnehagen din ikke hadde nok ansatte, at fellesskolen ikke fantes, du måtte betale for å gå på skole med folk som var kliss lik deg selv fordi vi hadde kristne skoler, muslimske skoler og tamilske skoler? Jeg tror ikke det ville gått så bra med oss da.

De som vil lukke og bygge mur, tar alltid feil, mener Kamzy.

– Du kan argumentere akkurat som du vil, men hvis du vil lukke, bygge mur og sensurere, munner det alltid ut i noe vondt. Vi kan ikke hjelpe folk fra hver vår tue, dette føler jeg at korona virkelig har bevist: Vi er hundre prosent avhengige av hverandre, menneske til menneske, by til by og nasjon til nasjon.

Og så mener jeg vi må bygge fremtidens by. Pandemien har satt økt fokus på hvor viktig digitaliseringen blir for fremtiden. Men da hjelper det ikke å snakke om digitalisering som bare noen utvalgte har tilgang til. Alle må være med på den utviklingen, mener Kamzy som har fått et ganske så stort digitalt utbytte av denne pandemien selv, kan man vel si. Et søk etter turkamerater på Tinder, har nemlig resultert i at hun har funnet mannen i sitt liv.

– Med pandemien ble mange oppdrag trappet ned, så jeg fikk bedre tid og lasta ned Tinder for å finne folk å gå tur med i marka. Selvfølgelig med to meters avstand. Som Bent Høie har sagt: du kan ligge, bare ikke ligge rundt, ha-ha.

Men at det skulle ende opp med kjæreste, hadde Kamzy aldri trodd.

– Jeg har egentlig aldri drømt om kjæreste, og tenkt at jeg skulle leve singellivet. Jeg er ikke så opptatt av det tradisjonelle familielivet, og det har aldri vært et mål for meg å gifte meg og få barn, til mamma og pappas store fortvilelse, smiler hun lurt.

– Men så var den tredje korona-daten min fra Tinder, David, som jeg er sammen med nå. Og han var så spennende, han ga meg noe jeg ikke visste at jeg trengte, så vi bare fortsatte å møtes, og så ble det seriøst.

Jeg er sikker på at jeg har funnet mannen i mitt liv, og det tror jeg faktisk ikke jeg hadde hatt roen til uten korona-konsekvensene med lockdown og sosiale begrensninger.

Jeg elsker jobben min, så jeg hadde ikke hatt tiden og oppmerksomheten som skal til for at noe sånt skal skje, hvis det ikke var for at jeg ble tvunget til å gire ned på grunn av pandemien. Så ja, for meg personlig har koronaen absolutt ført til noe positivt. Med min privilegerte rumpe og fast lønn, kan jeg si at jeg har fått puste mer disse siste månedene. Jeg tror at de fleste som er like privilegerte som meg, også har satt ned tempoet litt, og det tror jeg kan være bra for mange, det har i hvert fall vært bra for meg.

Men det aller viktigste vi alle må ta med oss etter koronaen, er at vi er helt avhengige av hverandre. Uten å samarbeide kan vi ikke løse noen problemer. Har du ikke lært det nå, så har du ikke lært noen verdens ting av denne pandemien.

Neste kvinne ut i serien er artist og tidligere kulturminister og direktør, Åse Kleveland.