© Per Heimly

Kari Bremnes: – Det jeg gjør må ha en sannhet i seg

Hun kommer over scenegulvet og en fullsatt sal går bananas. År etter år, scene etter scene, plate etter plate, sang etter sang, etter sang. Hva ER det med Kari Bremnes?

10. januar 2020 av Kari Slaatsveen / Makeup: Sølvi Strifeldt

Kari Bremnes

Født i Svolvær i 1956. Journalist i Nationen og Aftenposten før musikk på heltid. 

15 solo-album, flere album i samarbeid med andre. Har vunnet bl.a. tre Spellemannspriser, Edvardprisen, NOPA-pris, Tekstforfatterfondets ærespris, Anders Jahres Kulturpris. 

Aktuell med: EP: «3 sanger». Norgesturné: 5.–16. februar. Les mer på Karibremnes.no.

Vil du høre intervjuet med Kari Bremnes? Her finner du Taras podkast!

Lengtet ut: – Musikken ble symbolet på hvor jeg ville reise, minnes Kari.

© Per Heimly

Inne i det området av Oslo som ofte kalles «Lille Vatikanet», omgitt av kirketårn og gamle trehus, har Kari kontor og øvingsrom. Et piano, hyller med bøker og musikk, et arbeidsbord mot bygården og vinteren utenfor. Stemmen hennes er dyp, rik, med den karakteristiske kanten i seg som gjør at den aldri oppleves bløt. Den er mer som, tja, mørk, bitter sjokolade, kanskje. 

Hun kommer fra en stor musikalsk familie med dikterfar, pianistmor og musikerbrødre og har selv preget norsk musikkliv i førti år. Dette er en samtale om hvordan hun ble slik hun er, hvordan det hele begynte og hvordan det fortsatte. 

– Den første plata jeg hadde var en sånn 45-sak. På den ene sida var det «Gi meg en cowboy til mann», og på den andre «Mitsu Mitsu Mitsu» ... min sjel skal bygge bro og slikt ... med Wenche Myhre. «Gi meg en cooowboy til mann! Duturdudududu, Duturdudududu, Duturdudududu, Dutamparam!» Jeg kan den ennå! Elsket den sangen! Spilte den om og om igjen.

HAN OLA, BROREN MIN, OG JEG: – Vi hadde hverandre og så hadde vi musikken som vi delte, så jeg kjente meg ikke så langt hjemmefra, sier Kari om den første tiden i Oslo på 70-tallet. 

© Privat

Hvilken plate var den første du kjøpte for egne penger? 

– Det tok lang, lang tid før jeg kjøpte musikk selv. Han Ola, broren min, og jeg, det er halvannet år mellom oss, så vi var veldig nær i alder og i musikksmak, han hadde en sånn Tandberg, en skikkelig båndopptaker, og den hadde han erverva seg ved å skjære torsketunger.

Det var jo egentlig ingen plater å få tak i, som vi syntes var interessante, i Svolvær, men Lasse, en klassevenn av Ola, importerte plater fra England, og så kunne venner få ta opp de platene. Han hadde Frank Zappa og veldig mye Beatles, og så hadde han Simon & Garfunkel og etterhvert Joni Mitchell, da. Han hadde etterhvert en hel verden på den båndspilleren sin, Ola. Det vi hadde av tilgang på musikk så tidlig, i alle fall i 12–13-årsalderen, var jo «Ønskekonserten». På radio. 

Og så var det litt sånn derre «Ti i skuddet»-ting, men da de mer rare tingene begynte å dukke opp, som Joni Mitchell, Leonard Cohen og slikt, opplevdes det som en helt annen måte å bli snakket til på. Den aller første plata som kom i huset, jeg tror vi kjøpte den i lag, var Joni Mitchells «For The Roses». Jeg husker den helt fysisk, hvordan den kjentes å holde i handa, hvordan den så ut – inni og utenpå.

Kan du huske hvordan du reagerte på Joni Mitchell spesielt? 

– Jeg syntes det var så rart at hun turte å på en måte synge det hun sang, fordi det virket som om det var så levd. Det var fra hennes liv og tanker hun faktisk hadde. Det var en genuin opplevelse av at dette var en som hadde noe hun hadde lyst til å si og turte å si det – og så var det jo det at hun var en så djevelsk god instrumentalist og låtskriver. Hun var psycho imponerende. 

At det kommer et menneske som er så totalt artistisk og dyktig, med sånne skills, og at det faktisk er ei dame, det syntes jeg bare var helt ... Jeg hørte jo også mye på Bob Dylan og slikt, men den opplevelsen av henne som snakka om seg sjøl, om kjærlighetsforhold som var gått i stykker, at jeg er for slik eller for slik, «I’m selfish and I’m sad. Now I’ve gone and lost the best baby that I’ve ever had» … det var jo veldig selvransakende, da, mens Bob Dylan er mer slik: 

«I ain’t sayin’ you treated me unkind 

You could have done better but I don’t mind 

You just kinda wasted my precious time 

But don’t think twice, it’s all right». 

Heh, det er jo ingen tvil om at han har gjort alt rett. Faen ta deg, liksom, hun har kasta bort tida hans. Med Joni Mitchell var det helt motsatt. Jeg tror faktisk at den aller første plata jeg kjøpte aleine, var på kassett. Og det var Bob Dylans «Desire». Den gikk i eninga på hybelen, et pikerom oppe på Holstein i Oslo. 

Jeg ville gjerne bli skuespiller, det var det jeg hadde villet bli fra jeg var ti år, men etter noen timer tenkte jeg at hjelp altså, jeg er skikkelig langt unna. 

© Per Heimly

Du leste med en skuespiller? Hvorfor gjorde du det? 

– Jeg ville gjerne bli skuespiller, det var det jeg hadde villet bli fra jeg var ti år, men etter noen timer tenkte jeg at hjelp altså, jeg er skikkelig langt unna. Jeg syntes det var så skummelt, og så måtte jeg jo lese det jeg fikk på riksmål eller bokmål, så det ble ganske langt unna mitt språk. 

Jeg tenkte også litt praktisk på det hele, at hvis jeg da ble ansatt på et teater, så ville jeg bli veldig prisgitt de som deler ut roller og kanskje, hvis jeg nå ikke skulle få noen roller jeg syntes jeg kunne løse bra? Skulle jeg sirkle rundt et sånt papir som henges opp i gangen, som forteller hvilke roller du får, og jeg tenkte at jeg ikke egnet meg for alle slags roller. Det å velge sine egne ting ble ganske viktig for meg. Å velge det jeg har lyst til å gjøre selv.

Når var det du tenkte at hm, nå er det på tide å gjøre noe med dette, med musikken? 

– Vi ga ut en plate i 1980, Ola og jeg, som het «Folk i husan». Dette her var en tid der du skjemtes når du hørte din egen dialekt på radio. Det var faktisk ganske rebelsk å synge på egen dialekt, det var et opprør i det. 

Det er studieår i Oslo, dette her? Hvor gammel var du da?

– Nitten. Noe sånt. Jeg vokste opp i Svolvær og det er jo en vakker plass, jeg er veldig glad i byen min, men samtidig, i de årene der, så kan man jo ikke komme seg fort nok hjemmefra. Åh, jeg lengtet sånn ut! Den musikken jeg hørte på Olas Tandberg-spiller ble symbolet på hvor jeg hadde lyst til å reise, jeg ville liksom dit, der de tingene fantes. 

Tror mange hadde det slik på steder uten utdanninger, universiteter og slikt, at enten bygde du på tomta til foreldrene dine og fikk barn tidlig, eller så reiste du ut og da tror jeg vi visste, alle vi som reiste, at vi ikke skulle tilbake. Så det var et ganske stort vendepunkt egentlig, og det kjentes helt rett at det tok veldig lang tid å reise hjemmefra. Først var det jo Skutvikferga over til Hamarøy, så buss fra Hamarøy til Fauske og så toget fra Fauske til Trondheim og til slutt togbytte i Trondheim, og så var du i Oslo neste kveld.

Og da har du rukket å bli en annen?

– Ja! Det har du virkelig. Du har fått sjela med deg, du er i gang med hele prosessen. Det var helt fantastisk å flytte! Jeg hadde så lyst til å flytte. Jeg hadde så lyst til å sitte på en kald hybel som bare var min og spille musikk så høyt jeg ville og sånn. Så kom jeg til ei ganske sur kjerring, da, på et ufattelig lite, kaldt rom, men det var det jeg ville da.

Men da tenkte du ikke på det tidspunktet at du skulle drive med musikk? 

– Nei, det gjorde jeg ikke, men Ola, broren min, bodde allerede her i byen og vi begynte å spille litt sammen. Så vi hadde hverandre og så hadde vi musikken som vi delte, så jeg kjente meg ikke så langt hjemmefra likevel. Og så var jeg veldig klar for noe annet. Jeg begynte også å jobbe på Gaustad psykiatriske sykehus, og så begynte jeg å lese med en skuespiller.

© Per Heimly

Jeg husker jo godt i ungdomstida, når folk som ble intervjuet på radio snakket dialekten min og hvordan jeg da ble helt rød i fjeset og tenkte at «dere kan ikke snakke sånn på radioen!» Og det husker jeg, da jeg skulle lese for han store skuespilleren, H.C. Andersen-tolkeren ... Per Aabel! Og han sa at «du kan jo ikke ha det språket, vet du, det sproget, du kan ikke snakke sånn», sa han. «Hvis du skal bli skuespiller.»

Hvordan tenker du på stemmen din selv, når du sammenligner noe av det første du gjorde med det du gjør i dag? 

– Jeg tenker jo særlig på den første plata Ola og jeg ga ut. For det første ligger de fleste av sangene der i feil toneart, det tenker jeg jo på.

Alt ligger lysere? 

– Alt ligger i FEIL toneart. Ha-ha! Plata er spilt inn i en toneart som passet gitaren til han Ola veldig godt, og jeg tenkte jo ikke da på at vi måtte få en toneart som passet meg. For en ting er å klare å synge lyst, noe helt annet er hvordan det låter. Det var en grusom opplevelse da vi kom i studio hos Arne Bendiksen og det gikk opp for meg at det var umulig å transponere.

Bjørn Kruse hadde skrevet noen ypperlige arrangementer og alt var spik spenn ferdig. Så jeg måtte enten lage helvete og gå, eller bare bli med, da. Så den første plata der, «Folk i husan», den ligger generelt altfor høyt. He-he. Så traff jeg Torsten Föllinger, svensk sanger og stemmepedagog. Han underviste på Scenskolan i Stockholm. Mari Boine og jeg møttes hos ham. Han var en trollmann, en magiker av en fyr som bare hørte på meg i noen sekunder og sa: «Men hur i all sina dar ska du kunna sjunga der uppe, va? Du har jo så långa stämband!» Föllinger, som selv var klassisk sanger, hadde ett stort forbilde, og det var Elvis. Han sa «Lyssna på Elvis! Herregud vilken röst!»

Föllinger mente at riktig toneleie var utrolig essensielt, at du er nødt til å finne den tonearten som passer deg. Det er ikke snakk om du kommer opp eller ned, men at du finner hvor du kan fortelle best, og det ble et slikt mantra for meg. Det var et ordentlig vendepunkt for meg å treffe ham, for først da begynte jeg å finne min egen stemme.

–Jeg synes at det jeg gjør skal ha en slags sannhet i seg, noe som kan gå inn i ørene til folk som noe relevant.

© Per Heimly

Hvis du skulle valgt en helt annen musikalsk retning, hva kunne det vært? 

– Det var jo en periode der jeg oppdaget P.J. Harvey, og lenge før det, Nick Cave, og det var jo noe helt annet, det var en sånn råskap i det som tiltalte meg veldig, altså. Jeg likte så godt det uhøflige, det opprørte. Jeg syntes det var vanvittig tøft. Jeg synes det er artig å sprenge litt form, men etterhvert velger man seg jo det man kjenner man har dekning for å gjøre, ikke sant, og jeg har ingen slik stemme Torsten Föllinger ville beskrevet som «EN RIKTIG KALASRÖST!» så derfor er det viktig i de tingene jeg lager å ha et «rom» rundt stemmen. 

Bengt Hanssen, som jeg jobber med, er veldig flink til å høre når det blir for fullt i lydbildet, når det blir for mye rundt meg. Skal en stemme være bærende som forteller, må den stemmen ha plass og autoritet nok, og jeg tror at jeg i et punkband ikke ville fått gjort noe særlig, altså. Jeg synes at det jeg gjør skal ha en slags sannhet i seg, noe som kan gå inn i ørene til folk som noe relevant, som kan touche noe i folks liv.

Jeg opplever deg som relativt direkte. Gjør du det selv? 

– Ja, etterhvert gjør jeg det, og det liker jeg egentlig ganske godt, for vi tåler det. Jeg tåler det. Folk tåler det, men jeg tror nok at jeg har vært mer sky før.

Du har jobbet med de samme musikerne i mange år, opplever du fortsatt den samme formen for, la oss kalle det eufori, lykkefølelse, når alt klaffer under en konsert, for eksempel? 

– Ja, ja, det er helt fantastisk når det skjer. Det fineste ved å ha gjort så mange konserter er at det blir lettere og lettere å glemme seg selv. Og det er en forutsetning for å gå inn i musikken og ut til publikum, at jeg ikke står og lurer på om jeg vil treffe tonen eller om jeg ser teit ut i den buksa og slikt. Altså at du ikke står der og hele tiden ser deg selv utenfra. 

Å bare glemme det totalt, bare være i noe, sammen med musikerne, være i musikken som en del av noe som skal et sted, det er helt fantastisk

Seneste

Kanskje er du også interessert i...