Ingebjørg Bratland
© Trude Westby, Scanpix

Drømmedamer: Jeg er kanskje en gammel sjel i et ungt legeme

Da hun var 9 år, hadde bestevenninna hennes fylt 62. Da hun flytta fra hjembygda Vinje til Oslo som 16-åring, bodde hun på et aldershjem. Hvis Ingebjørg Bratland (29) skulle drømme å om å være noe annet enn hun er, har hun svaret klart: - Eldre!

18. juli 2019 av Lene Wikander

Drømmer har beveget både oss selv og verden til alle tider. Martin Luther Kings berømte ord «jeg har en drøm» ble for eksempel begynnelsen på en samfunnsomveltning så stor at den fortsatt pågår. Faktisk kan man spørre seg om verden slik man kjenner den, i det hele tatt hadde eksistert hvis ikke noen turte å drømme den først. Men drømmer trenger ikke alltid å handle om den store drømmen.

Noen ganger er det de små drømmene som får størst betydning. Hvordan driver drømmer oss i livet? Hva drømte vi om å bli da vi var barn? Hvordan har drømmene våre bidratt til å gjøre oss til dem vi er? Dette er spørsmål vi har stilt noen av Norges drømmedamer i denne serien. For som den berømte forfatteren Anaïs Nin sa det: «Kaster du drømmene dine ut i luften som en drage, vet du aldri hva de kommer tilbake med; et nytt liv, en ny venn, en ny kjærlighet, et nytt land.»

DRØMMEMØTE: Taras reporter Lene Wikander og drømmeintervjuobjektet, artisten Ingebjørg Bratland. 

Ingebjørg Bratland (29)

Ingebjørg Bratland er en av våre ledende folkemusikere med en særegen sangteknikk og formidlingsevne. Hun startet med kveding da hun var fem år gammel, og som 14-åring fikk hun Eckbo Legaters folkemusikkpris. Siden har hun gitt ut flere plater, vunnet en rekke priser, inkludert Spellemannsprisen, og fått kongen til å gråte da hun sang for ham på hans 70-årsdag.

Vil du oppleve Ingebjørg live, har du mulighet til å se henne med strykere under «Live i marka» 16. august på Frogneseteren Amfi i Oslo. 

-Jeg er vel kanskje det man kaller en gammel sjel i et ungt legeme, ler Ingebjørg og slenger seg ned på en sementbenk utenfor Salt på Langkaia i Oslo. Hun har en sånn perlende latter, ikke ulik telemarksdialekten hun snakker på utpust og innpust. Det er forrykende mye energi i den prisbelønte folkemusikeren fra Vinje. Så begynte hun også å kvede allerede som femåring. Det var sånn hun fant seg en 53 år eldre bestevenninne. Det var Ellen, moren til Odd Nordstoga.

Ingebjørg Bratland, Odd Nordstoga

Viktig ressurs: Artisten Espen Lind har vært til stor hjelp for Ingebjørg og drømmen hennes om å bli låtskriver. 

© Agnete Brun

– Ellen Nordstoga jobbet med kulturskolen i Vinje og reiste rundt til alle barnehagene og hadde sangstund med oss barna. Jeg kom hjem en dag etter at hun hadde vært der, og bare sang og sang hele tiden. Da tenkte moren min at, hm, kanskje ungen ville hatt glede av å synge litt oftere. Så hun ringte Ellen som sa ja til å ta noen ekstra timer med oss barna i barnehagen.

Men med Ellen var det ikke sånn at vi øvde, vi bare sang. Vi lærte veldig mye om sangglede, så det tror jeg er noe av det viktigste hun har gitt meg. Og etter hvert begynte jeg og Ellen å dra på turne sammen, så da var det jo meg og henne da. 

Hun hadde sitt hotellrom og jeg hadde mitt, og så var vi på kafé og spiste middag og kjørte masse bil sammen, så det var henne jeg drodla med. I musikken har alder ingenting å si. Da jeg var femten år hadde jeg mitt første band, og der var alle over dobbelt så gamle som meg. 

I dag har Ingebjørg allerede rukket å bli en prisbelønt og elsket artist, men som liten var det aldri artist hun drømte om å bli. Da ville hun nemlig bli logoped.

– Jeg har aldri drømt om å bli artist. Jeg hadde min første betalte spillejobb som seksåring, så jeg har alltid drevet med dette og aldri drømt om å bli popstjerne, komme på tv eller fylle Spektrum. Derimot drømte jeg mye om å bli logoped, ha-ha. 

Ingebjørg Bratland

Nytt hjem: Tiden er inne for låtproduksjon og å lukke seg inne i den største drømmen hun har fått til å gå i oppfyllelse: Sitt eget hjem i Oslo!

© Trude Westby

-Jeg lespa skikkelig som liten, så jeg tenkte at jeg må jo bare bli logoped, så fikser jeg opp i den s-en. Hvorfor gjøre det enkelt når det kan gjøres vanskelig, liksom. Heldigvis var min mor mer praktisk anlagt og sendte meg til logoped i stedet for til logoped-utdanninga og da ble jeg kvitt den s-en på én time.

Men Ingebjørg var ikke helt ferdig med munnfokuset av den grunn. Hun har aldri vært særlig utseendefokusert, men da tannlegen kom til å nevne at hun hadde litt taggete tenner, dro hun rett hjem og begynte å file dem med en neglefil. 

– Da var jeg kanskje åtte år og sta som et esel. Det er jeg fortsatt, ler Ingebjørg når hun forteller om sine skjønnhetstriks med neglefil som en slags åtte år gammel rosablogger fra helvete.

– Men det hadde ikke noe med skjønnhet og utseende å gjøre altså, forsikrer hun.

– Det handlet mer om at jeg bare ville at ting skulle være riktig. Det var ikke riktig å ha taggete tenner, så da skulle jeg ikke ha det. Latteren perler fra sementbekken som en trill fra Telemark. Ingebjørg er en utradisjonell folkemusiker, og det har hun fått merke på godt og vondt.

– Kvinner i folkemusikken har jo gjerne hatt et litt sånn Synnøve Solbakken-image, og jeg har vært i opposisjon til det melkesjokolade-idealet, kan du si. 

Ingebjørg Bratland

LITT UTRADISJONELL: – Da jeg møtte forventninger om at jeg skulle være Synnøve Solbakken-aktig, ble det enda viktigere for meg å være litt mer rocka, sier Ingebjørg Bratland

© Trude Westby

Da jeg begynte å nå ut til flere folk, merket jeg at det var litt forventninger til at jeg skulle være sånn Synnøve Solbakken-aktig, og det gjorde meg irritert. For jeg har jo aldri vært sånn, jeg bruker ikke bunad og driver ikke med rosemaling. Så da jeg møtte de forventningene ble det enda viktigere for meg å være litt mer rocka. Og det mener jeg passer rett inn i folkemusikken. Folkemusikere er noen av de hardeste festmenneskene jeg har møtt. Og det er nesten like mye skinnjakker som det er bunad og lusekofter, mener hun.

Men en gang på turné i Russland fikk Ingebjørg virkelig slengt Synnøve Solbakken-idealet rett i fleisen, og det av selveste Putin. Eller rettere sagt; hun som skulle organisere konsert for Putin. Jeg sang med et veldig kjent russisk balalaikaorkester, og det ble vist på tv. Plutselig kom en dame bort til meg mot slutten av turneen.

-Hun sa de hadde veldig lyst til å invitere meg til Kreml og en stor konsert de arrangerte for Putin, men da måtte jeg ha på meg sånn vikinghjelm, ha fletter i håret og fotsid «folkedrakt», som hun kalte det. Hun ville altså at jeg skulle se ut som Gyda i tegneserien Hårek. Det måtte jeg jo bare takke pent nei til, for det var jo helt krise.

Ingebjørg himler med øynene. Hun er opptatt av at norsk folkemusikk ikke skal være en museums­gjen­stand.  

© Scanpix

– Folkemusikken er og skal være levende og i utvikling, slik den alltid har vært. Sammen med Odd Nordstoga har jeg gjort ting for å prøve å fornye folkemusikken litt, det er det også flere andre som gjør, likevel er det dem i dette miljøet som ikke er like begeistret for det. Jeg har også opplevd at enkelte ikke har unnet meg suksess. 

Men nitti prosent er bare positive og synes det er kjempebra at vi prøver å ta folkemusikken et skritt videre. For det er jo nettopp det folkemusikk er og alltid har vært: På folkemunne. Den er overlevert fra folk til folk og derfor i konstant forandring. Vi aner ikke eksakt hvordan folkemusikken hørtes ut for 400 år siden. 

– Espen Lind og Geir Hvidsten gjorde hele forskjellen. Jeg sendte dem en haug med dårlige demoer jeg hadde spilt inn, og de kom med veldig konstruktive tilbakemeldinger som at «der er refrenget veldig bra, men du må bytte ut verset», osv. Og plutselig hadde jeg skrevet masse låter jeg kunne gi ut, og det var dritgøy. Da løsnet det og jeg følte at jeg blomstret opp. Så det lønner seg å følge drømmen sin selv om man ikke har helt trua, mener Ingebjørg.

– Man må ikke la seg farge så mye av hva andre mener, livet er jo så langt, du kan alltids justere, smiler 29-åringen som akkurat har tilbakelagt en lang norgesturné og nå skal i gang med å skrive nytt låtmateriale. Da lukker hun seg inne i det som er den største drømmen hun har fått til å gå i oppfyllelse så langt i livet: Sitt eget hjem i Oslo.

Ingebjørg Bratland

Drømmer ikke om barn: – Jeg elsker den friheten det gir å ikke ha egne barn.

© Trude Westby

– Da jeg flytta fra Vinje som 16-åring for å gå på videregående i Oslo, hadde jeg allerede turnert i ni år. Jeg hadde et rom hjemme, men bodde nesten mer på hotell. Da jeg kom til Oslo bodde jeg på et eldresenter den første tiden. De skulle renovere, men ville ikke kaste ut de gamle før de døde, så de leide ut ledige rom til studenter og ungdom. Noen synes kanskje det høres litt grotesk ut, men for meg passa det finfint.

– Men etter det bodde jeg på Majorstuen, St. Hanshaugen, Grünerløkka og Bislett i tillegg til å turnere masse, så det jeg har drømt aller mest om her i livet, er mitt eget hjem. Det har jeg endelig fått. Det er en åpen og lys leilighet med eget hjemmekontor der jeg kan skrive musikk, og i gården bor det bare gamle folk. Naboen inviterer stadig på portvin, og det er jo helt i min gate.

Ingebjørg mener likevel at det ikke er alle drømmer som bør gå i oppfyllelse her i livet, særlig hvis du ikke er helt sikker på at de er dine egne. 

– Tidligere var jeg i et forhold der hans drøm var barn og hus og hjem. Etter en tid ble det nesten min drøm også, siden jeg levde så oppi det. Men til slutt stakk jeg heldigvis, og det er noe jeg fortsatt kan kjenne en voldsom takknemlighet for; at jeg hoppet av den drømmen som ikke var min egen.

Ingebjørg har nemlig aldri drømt om å få barn.

– Jeg har fire yngre søsken og en mor som er beredskapshjem for barnevernet, så jeg er glad i barn, men jeg elsker den friheten det gir å ikke ha egne barn. Jeg sier ikke at det er umulig å kombinere barn med egne drømmer, men for min del ville det vært en begrensning i tillegg til at jeg selvfølgelig ikke har hatt lyst på barn, forklarer Ingebjørg som mener drømmene er noe av det viktigste vi mennesker har.

– Det er drømmene våre som gir oss kamplyst og ork til endring. 

Ingebjørg Bratland, Odd Nordstoga

Fornyer sammen: Ingebjørg Bratland og Odd Nordstoga deler hjembygd og ofte scene. Og jobber for at folkemusikken stadig skal ta et skritt videre. 

© Scanpix

Drømmere er folk som gjør det utenkelige mulig, mener Ingebjørg som fortsatt drømmer om en gang å gjøre noe helt annet enn å drive med musikk. Kanskje er ikke logoped-drømmen fullstendig skrinlagt?

– Ha-ha, nei, kanskje ikke. Denne jobben jeg har nå er jo sjukt selvsentrert og egosentrisk. Her sitter jeg for eksempel og blir fotografert og intervjuet og snakker om meg selv. Sånn er det jo på scenen også. Jeg kjenner at det kan bli litt mye av og til, så det hender jeg drømmer om å gjøre noe helt annet, kanskje jobbe som sykepleier eller ta opp logoped-drømmen, ja.

Men når det er sagt, så er det jo selve drømmejobben jeg har i dag, og jeg gir meg ikke før jeg har gjennomført min optimale artistdrøm, og det er å skrive de fem beste låtene mine. De har jeg nemlig ennå ikke skrevet. 

Kanskje er du også interessert i...