Jeg står på scenen med hjertet i hånden, sier Helene Bøksle, som i år er på veien med juleturneen «Det hev ei rose sprunge». I høst har hun også hatt suksess med «Lykkebobler» sammen med søstrene Björg og Dora Thorhallsdottir. Forestillingen, en kombinasjon av stand-up, foredrag og sang, var ment som en vekker om at man burde være flinkere til å ta bedre vare på egen kropp og helse – og ikke være så streng mot seg selv. Det berørte folk fra sør til nord, og forestillingen ble en gigantsuksess.
Alle har sin historie
Å ta vare på, og akseptere seg selv, er nettopp en av Helenes hjertesaker, og noe hun prøver å formidle gjennom kunsten sin.
– Mange som kommer på mine konserter er mennesker med lengsler og sorger, alle har sin historie med inn. Hver og en har tatt et valg i en travel førjulstid, og mitt ansvar er å formidle julestemning gjennom min sang, og å gi dem en best mulig opplevelse. Det er et stort ansvar, og jeg må innrømme at hjertet er i halsen like ofte som det er i hånden.
Helene er i oppladningsfasen når jeg møter henne. Hun lever rent, drikker ikke alkohol og sørger for mye hvile. Å stå alene på scenen 36 ganger i løpet av 28 dager krever at hun er frisk og uthvilt. Turneen begynte i Tromsø og hun reiser nærmere 800 mil med en gjeng på ni personer. Det er et stort apparat, lyd, lys, sjåfør og band. Helene styrer alt selv, og forberedelsene startet allerede på nyåret.
På scenen deler hun historier – og det gjør hun i virkeligheten også. Med innlevelse og engasjement snakker hun tilsynelatende rett fra leveren om turnéliv, menneskemøter, mammalykke og barndomshistorier. Hun har alltid sunget – hun sang melodiene faren spilte på piano allerede før hun kunne snakke rent.
– Jeg hadde noe som var unikt. Men jeg husker ikke at det var applausen som motiverte meg, det var musikken og gleden over å synge som var drivkraften. Foreldrene mine mente at man skulle synge uten å være drevet av et ønske om anerkjennelse. Det er sanggleden som skal være den grunnleggende motivasjonen for å synge. Det var ikke snakk om talentshow på tv da jeg var ung. Du er ikke klar, fikk jeg høre. De spurte meg: «Hvilken historie vil du fortelle? Hva ønsker du å formidle med sangen din?»
– Jeg tror jeg har gått glipp av mye fordi jeg er så selvkritisk, sier Helene Bøksle, som er blitt snillere med seg selv i voksen alder.
© Ken Ingwersen– Stemmen min er formet av det livet jeg har levd
Gjennombruddet kom da Helene deltok i «Kjempesjansen» i 2003 på NRK som 21-åring. Premiepengene brukte hun til å sette opp forestillingen «Elverhøy» i Ravnedalen i Kristiansand. Det var første gang det ble satt opp en konsert der, og nå er det blitt en etablert og populær scene i Sør-Norge. Her snakker vi gjennomført kunstnersjel. Og ikke bare det, en gammel sjel, sier de som kjenner henne godt. Kloke tanker, innsikt i mennesker, et vesen som får folk til å åpne seg for henne. Og Helene lytter, og bærer historiene til dem hun har berørt med seg i hjertet sitt. – Stemmen min er formet av det livet jeg har levd. Man blir veldig tidlig fortalt at å stå på scenen, det er toppen av suksess, toppen av lykke. «Idol», «Norske talenter» – alle skal på tv. Men har du ikke hjertet ditt med deg, da bærer det ikke i lengden. Jeg tror at hvis man skal bli god på noe, så må man sitte og nerde på rommet sitt, og være villig til å legge ned uendelig med timer. Det var i hvert fall det jeg gjorde.
Helene kalles for «stemmen fra nord» fordi hun er opptatt av å formidle nordisk tradisjonell musikk. Hun mener tradisjonell musikk verden over har noen helt klare fellestrekk, et slags universelt fundament, løsrevet fra tid, språk og landegrenser.
– Det gjør at når jeg for eksempel synger en gammel, norsk folketone som «Heiemo og Nykkjen» langt ute i ørkenen for emiren av Qatar, så treffer det. Emiren sa selv etterpå:
«I love that Syrian folk-tune».
En beskyttet barndom
Selv kommer Helene fra det dype sør, Frydnes, et småbruk ca. 17 km utenfor Mandal på Sørlandet. Far var visesanger og mor var dramalærer, og familien skilte seg ut i bibelbeltet. Helene og tvillingbrødrene, to år yngre, ble fritatt fra kristendomsundervisningen etter foreldrenes ønske. Likevel er det kirkekonserter og julestemning Helene er mest kjent for. Livet kan så visst ta underlige vendinger.
– Jeg hadde en beskyttet barndom der ute på neset, langt fra folk. Lekekameratene var i hovedsak brødrene mine. Savnet etter en bestevenninne var stort. Det var ikke mange lekekamerater å velge mellom. Det var brødrene mine og dukkehuset og musikken. Jeg har ikke tall på alle timene jeg satt på rommet mitt og lyttet til musikk. Jeg var en drømmer. Jeg drømte eventyr. Store eventyr. For eksempel at jeg skulle bo i Canada og gå med sånne lange kjoler de brukte i gamle dager. Jeg var et fantasifullt barn. Men jeg er glad for at jeg har vokst opp på bygda, så langt fra byen. Det har gjort at jeg er ekstremt tilfreds i mitt eget selskap, og er god til å være alene. Jeg trenger ikke å være sammen med andre for å føle at dagen er bra.
– Å være så mye alene ga meg samtidig en sterk motivasjon. Jeg visste at jeg måtte fikse ting selv. Internett fantes knapt den gang, det var cd og kassettspiller, og jeg spilte inn sanger selv. Følelsen da jeg lå på stupebrettet med walkman og så utover fjorden – kanskje kommer det en båt som tar meg med? Utferdstrangen var sterk. Men det kom aldri noe skip i horisonten.
– På mange måter var jeg nok litt sær. Jeg gjorde mine egne ting. Jeg kan forstå at det var vanskelig å bli klok på meg.
– Jeg ble mobbet fordi jeg var annerledes
Den uskyldige barndommen tok brått slutt da Helene begynte på skolen.
– Jeg elsket tanken på å begynne på skolen. Læreren var fantastisk. Men dessverre er det mye som skjer utenfor klasserommet og lærerens oppmerksomhet. Jeg skilte meg ut. Dette var på midten av 80-tallet, da man skulle ha dunjakke, og der kom jeg med lange lyse fletter, briller, kjole og Dr. Martens-sko – som ikke var innafor den gangen – og rød kåpe med hette. Det var jo bare å vente på ulven. Og ulven kom. Jeg ble mobbet fordi jeg var annerledes. Når du hele tiden får høre vonde og sårende ting, så samles det som en stikkende knute i magen. Jeg danset ballett i tretten år og stilte meg lenger og lenger bak, helt til jeg sto helt bakerst. Jeg måtte sørge for ikke å se på meg selv i speilet, for jeg syntes jeg hadde litt for stor mage og følte meg ikke noe fin. Hele tiden var jeg oppmerksom på hvordan jeg så ut. Jeg klippet opp klærne mine med saks i ren frustrasjon. Foreldrene min sto opp for meg, mamma ringte rundt uten at det hjalp. Alt dette gikk på selvtilliten løs. Til slutt innså jeg at jeg aldri kom til å bli 1,80 høy og aldri kom til å ha flate pupper.
– Jeg tror jeg har gått glipp av mye fordi jeg er så selvkritisk. Det er først nå, i en alder av 36, at jeg begynner å bli snillere mot meg selv.
Helene snakker om årene med mobbing uten synlig sårhet eller bitterhet. Hun har kommet seg videre, hun har funnet sin vei. Men det hun har opplevd, sitter nok i henne på et vis, for hun utbryter lidenskapelig: – Jeg fikser ikke jenter i flokk. Da blir jeg redd! (...)
Denne teksten er et utdrag fra en større sak. Les resten av intervjuet med Helene Bøksle i Tara nr. 17, som er i butikkhyllene fra fredag 1. desember!
Tara viser deg hvordan du får mer ut av livet! Bli abonnent!
