© Trude Westby

Ingrid Bjørnov: - Livet er en direktesending

Da hun fikk kronisk kreft, skjønte hun hvor viktig humor er for overlevelse. Nå som sykdommen er under kontroll, drømmer hun om normalitet. Og det som er normalt for Ingrid Bjørnov, er å legge ut på turné med steppesko.

23. august 2019 av Lene Wikander // Makeup og styling: Cårejånni Enderud

Ingrid Bjørnov (55)

Ble først kjent gjennom popduoen Dollie de Luxe sammen med Benedicte Adrian. Deretter fulgte en periode som kapellmester i ulike tv-produksjoner og 19 år i «Herreavdelingen» på NRK Radio. 

Som soloartist har hun utmerket seg med sceneshowene «Klassisk Hærverk» (2003), «Til Elise?» (2007), «2012-ouverturen» (2012) og «Steinway to Heaven» (2017). 

I 1999 giftet hun seg med lydteknikeren Terje Holli. Paret kjøpte et lite gårdsbruk i Hobøl i Østfold. 

Sommeren 2017 ble Bjørnov operert for kreft. I januar 2018 kunngjorde hun at kreften hadde spredd seg og at behandlingen medførte at hun måtte avlyse den resterende delen av «Steinway to Heaven»-turneen som hun etter vellykket behandling gjenopptar i oktober. 

TIL TRØST: Jeg har fått en mye sterkere drøm og visjon om å være til trøst og distraksjon på scenen fordi jeg vet at alle de som sitter der ute, har sine egne blodprøver og prøveresultater å vente på, sier Ingrid Bjørnov, som selv har vært alvorlig syk.

© Trude Westby

Faktisk har det gått så bra at hun nå er klar for å gjenoppta turneen med soloforestillingen «Steinway to Heaven» som hun måtte avbryte da det viste seg at kreften hadde spredt seg. 

– Det store for meg nå i høst er å ta opp igjen dette showet og den turneen jeg holdt på med da jeg ble syk. Da måtte jeg jo avlyse 30 forestillinger og det var fryktelig tøft på mange måter. Jeg fikk vite at jeg hadde kreft ti dager før premieren og jeg ble operert fire–fem dager etter premieren, så det var ganske voldsomt. Også jugde jeg og hinka det første halve året fordi jeg trodde jeg skulle bli helt frisk så da tenkte jeg at dette ikke var noe jeg trengte å dele med hele verden. Så da spilte jeg forestillingen med stokk i stedet for steppesko resten av høsten 2017, ha-ha. 

-Men da jeg i januar i fjor fikk påvist videre spredning, måtte vi legge ned alt. Da begynte jeg også å fortelle om det. Jeg opplever at det som har skjedd har skjerpa meg og gitt meg et annet fokus. Jeg vet ikke om det har gitt meg andre drømmer, men jeg har funnet riktig jobb, riktig mann og riktig hjem. Da kan man på en måte si at jeg var i mål. Nå drømmer jeg om fortsatt stabilitet. Kan jeg svømme, sykle eller steppe så er det en seier hver gang. Men jeg drømmer også om tidenes basilikumavling, blunker hun lurt. Men jeg legger ikke planer så langt frem i tid. Jeg viker unna langt frem. 

DRIFTIG DAME: Ingrid Bjørnov mener at drømmen hennes har vist seg å anta en annen form enn først antatt, den har heller vokst seg sakte frem.  

© Trude Westby

Men langt tilbake drømte Ingrid om å bli som vidunderbarnet Wolfgang Plagge. Han hadde briller, krøller, var på tv og spilte veldig bra piano. Ingrid hadde briller, spilte bra piano og fall i håret. Hun kunne se seg selv i ham. Men så vant Abba Grand Prix med Benny Andersson på piano, og siden har hun aldri sett seg tilbake. Det er det med drømmer. Blir de for absolutte, låser du deg fast i perfeksjon, da risikerer du å gå helt glipp av nye drømmer og muligheter som plutselig suser forbi, tror Ingrid.

– Jeg mener, hvor ofte dundrer et lokomotiv som manager og produsent Ole A. Sørli og det som ble Dollie de Luxe, inn på stasjonen? Du kan kaste deg på eller la være. Jeg kastet meg på. I Norge er vi for opptatt av å ha beina godt planta på jorda. Men hvis du kan fly, finner du jo aldri ut av det hvis du hele tiden er opptatt av å plante beina.

DYRKJØPT ERFARING: – Jeg har dirigert min egen musical i Londons West End. Det er det ikke mange som har gjort, sier Ingrid om musikalen «Which Witch» som hun og Dollie de Luxemakkeren Benedicte Adrian satte opp i 1992.

© Scanpix

Med Dollie og Benedicte Adrian skulle Ingrid fly høyt. Helt til West End og oppføring av sin egen musical «Which Witch» i London. Da det hele krasjlandet i harde anmeldelser, rettssak og gjeld var det mange som mente det hele bare var en knust drøm, men det er ikke Ingrid enig i. 

– Det ble riktignok dyrt, men erfaringen kan ingen ta fra meg. Jeg har dirigert min egen musical i Londons West End. Det er det ikke mange som har gjort. Veldig mange av de teaterjobbene jeg fikk senere, var jo tuftet på den erfaringen. «Which Witch» var en fantastisk lang og komplisert reise som aldri hadde blitt til uten drømmen, og det er jeg glad for.

TØYSETE ALVOR: – Humorister blir ofte antatt å være tøysete hele tiden, men vi prøver jo bare å overleve, sier Ingrid Bjørnov. 

© Trude Westby

På den annen side har drømmene mine alltid vært litt mer spesialpedagogiske og fornuftige. Jeg er så flasket opp på at man må ha en ordentlig jobb ved siden av. Jeg hadde en far som burde ha levd av musikken, men sånn ble det ikke av forskjellige grunner. Også har jeg en mor som er spesialpedagog og kan motivere en stein. Jeg tror at den kombinasjonen har vært veldig god.

Min drøm var liksom at jeg skulle ta ett år etter videregående og teste ut det å leve av musikken – og det driver jeg egentlig med ennå. Drømmen har vist seg å anta en annen form enn først antatt, kan man vel si. Den har på en måte vokst frem sakte. Det har vært riktig for meg, i hvert fall. Bare se på de som får drømmen sin oppfylt veldig tidlig; russeprinsessene her i livet liksom. De går en krevende tid i møte etter at de har rundet 40. Da kommer alle de litt triste eksemplene som er sånn «se så godt hun holder seg», men skal man for enhver pris prøve å fryse tiden, spør Ingrid retorisk.

– Selv har jeg fått en helt ny karriere etter 40. Det er det dessverre ikke mange kvinner i underholdningsbransjen som får. Da må du vente, da er det ikke mange roller som passer, før du er så gammel at du kan spille Mor Åse. Så et eller annet sted mellom Solveig og Mor Åse er det juv. 

LANDFAST: – I Norge er vi litt i overkant opptatt av å ha beina godt planta på jorda. Men hvis du kan fly, finner du jo aldri ut av det hvis du hele tiden er opptatt av å plante beina, sier Ingrid

© Trude Westby

Ingrid tror at nettopp det at den store musikaldrømmen krasjlandet, kan være en av de tingene som har gitt henne den riktige drivkraften i livet. 

– At den store musikaldrømmen ikke fikk det nedslaget vi drømte om, har kanskje bidratt til det som utgjør motoren min i dag. For det er nemlig mitt største talent; at jeg har en veldig god motor å gå på. Jeg klarte å jobbe meg gjennom de årene med gjeld, godt hjulpet av en mann med fast jobb. Da var det en velsignelse å ikke bare være popstjerne, for jeg kunne brukes til andre ting og fortsatt ha en god årslønn. 

Det er litt som med grønnsaksdyrking. Det er proporsjonalt med tiden du legger ned. Du får avling etter innsats, været er det eneste usikkerhetsmomentet og det kan ingen kontrollere. Så man kan vel si at mine drømmer i dag er av botanisk art, blunker hun lurt. 

– Av dem er nok normalitet min aller største drøm. Men så viser det seg jo at det er ganske normalt.

Seneste

Kanskje er du også interessert i...