– Sitter du der og spiser kaninfôr?

Det var søndag, det var solskinn og jeg gikk tur med en kvinne jeg nettopp hadde møtt. Så heldig kan man være, å få møte en ny venninne langt ut i voksenlivet.

Vi gikk ved siden av hverandre på en skogsvei, samtalen sprang fra det ene til det andre, det var så lett å snakke at det virket som om vi hadde kjent hverandre bestandig.

– Helt ærlig, så bryr jeg meg ikke så mye om mat, innrømmet den nye venninnen.

For å føye til det jeg også ville ha føyet til, at hun selvfølgelig ville at mat skulle være god og sunn, men at hun ikke kunne noe med trendene der maten enten er den nye religionen, med alle sine forbud, eller den nye pornografien, med alle sine bilder av noe som ligger og glinser under skum.

Tilbakeblikk

Det fikk oss begge til å tenke tilbake. Det er lang vei fra sushi og Tom kha gai, eller fra andebrystsalat med roseblader og bringebærvinaigrette, til skolekjøkkenet vi vokste opp med.

I kjøkkenklassen min regjerte fru Svensson mellom blanke kjeler og kummer, hun sto som en general i sitt stramme forkle og formante oss å være renslige og sparsomme.

Vi lærte å koke brødsuppe, sagosuppe og grynsodd. Vi stekte oppbløtte loffskiver som ble kalt noe så trist som arme riddere. Vi raspet kål og løk til noe som ble kalt polsk suppe.

Lyst på noe varmt? Ni sunne supper som metter!

Slumrende vegeterianer

Alt gikk an å smake på, helt til fru Svensson en dag dukket opp med en diger rull under armen. Papiret ble viklet av, og der, på skolekjøkkenbenken, lå en oksetunge og en oksehale.

Vi skulle kappe halen i biter og koke oksehalesuppe og vi skulle lage pålegg av oksens tunge. For den som ikke har sett en hel oksetunge, kan jeg opplyse at den er forskrekkelig lang og ikke så rent lite ulekker der den ligger med alle smakstottene blottlagt.

Mens fru Svensson la ut om proteiner og næringsinnhold i godt kjøtt, våknet den slumrende vegetarianeren i meg.

Jeg kunne ikke spise noens tunge, like lite som jeg kunne spise noens hale, det var utelukket. Jeg bet tennene sammen og nektet å smake, fru Svensson straffet meg med dårlig karakter.

Forut for sin tid

Hjemme serverte mor animalsk så det holdt. Pølser og kjøttpudding, mørbrad og bog, kalveschnitzel og svinekoteletter.

Alt gikk ned, helt til jeg en dag, tidlig på 70-tallet, kom over en artikkel om industriell kjøttproduksjon. Artikkelforfatteren var forut for sin tid, hun opplyste både om mangelen på dyrevelferd og om farene ved dyrefôr iblandet antibiotika.

Dermed ble det farvel til svinekoteletter for meg. I flere år var jeg konsekvent vegetarianer, fanatisk ville noen si, jeg nøyde meg med surkål og poteter selv på julaften.

Testosteronsprengte menn

I hine, hårde dage var det ingen spøk å takke nei til kotelettene.

– Sitter du der og spiser kaninfôr? var standardreplikken.

Særlig en viss type testosteronsprengte menn kunne hisse seg opp over synet av en tallerken uten kjøtt.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har svart på aggressive utfall om hvorfor jeg ikke forsto gleden ved en blodig biff.

Jeg kunne ha sitert Leonardo da Vincis mer enn femhundre år gamle ord, om at min kropp ikke skal være en grav for kadavre. Det gjorde jeg aldri, til det var jeg for høflig.

Elsker parmaskinke

I gamle dager var vi vegetarianere på defensiven, klar over at vi ble sett på som blodfattige raringer med dødsangst i stedet for humor.

Velkommen etter, tenker jeg nå, når det lanseres kjøttfrie dager i statlige kantiner og enhver restaurant med respekt for seg selv har vegetarretter på menyen.

Nå vet alle at veggismat ikke består av kaninfôr, men av rødbeter, linser, bønner, rødløk, spinat, grønnkål, tomater, falafler, hummus og alt det andre som gir vann i munnen.

Lyst til å spise mer grønt? Disse grønnsakene bør du spise nå!

«Men så jeg ikke nettopp deg med parma­skinke i handlekurven?» vil noen som kjenner meg spørre. Å joda. Det konsekvente liv er det få forunt å mestre. Jeg elsker parmaskinke.

Ingen skyldfølelse

Og jeg husker en venn som var hardere grønnsakforkjemper enn meg, han var veganer før ordet ble tatt i bruk og kunne holde foredrag om hvor skadelig kjøtt var for kroppen.

En dag fersket jeg ham utenfor en pølsebod med dobbel wiener i lompe. Aldri, hverken før eller siden, har jeg sett noen spise med en så åpenbar blanding av skyldfølelse og salighet.

Når jeg inviterer min nye venninne på middag, skal all skyldfølelse forvises. Maten skal være enkel og pen å se på, med mange farger.

Vi skal drikke vin og nyte en av de største gleder, å bli kjent med et nytt menneske langt ute i livet.