Posttraumatisk vekst: Å akseptere at livet er urettferdig

Tøff tid på sykehuset

Heidi forteller: — Sykepleierne var hyggelige og forståelsesfulle, men det virket som om de ikke hadde opplevd noe sånt tidligere. De hadde vanskelig for å takle at jeg var forvirret og fjern, og ikke klarte å ta innover meg det som skjedde. Rett etter fødselen ble jeg spurt om jeg ville holde henne i armene, kjenne på henne mens hun fortsatt var varm. At jeg sa nei til det, har jeg angret på i etterkant. Det var dumt at ingen forsøkte å overtale meg, og forklare at det ville bety mye for minnene om henne. Jeg hadde trengt at noen tenkte for meg. Det var også sårende at pleierne la et teppe over det døde barnet da de trillet henne ut og inn av rommet. De andre mødrene, som lå lykkelig med sine levende babyer i armene, skulle skånes for å se et dødt barn. For meg var det grusomt å bli liggende på barselavdelingen og høre de nyfødte barna gråte. De burde ha lagt meg på en skjermet avdeling til jeg kom meg såpass at jeg kunne reise hjem.

Ut av sorgen på egenhånd

Heidi innrømmer at hun følte seg bitter den første tiden etter at Eiril døde. Hun opplevde livet som urettferdig, og at hun og mannen kunne ha blitt bedre fulgt opp. Bortsett fra at hun deltok i en sorggruppe i regi av sykehuset i Tønsberg, har hun famlet seg ut av sorgen på egenhånd. Den beste hjelpen har vært å komme i kontakt med mennesker som har opplevd det samme som henne. Disse fant hun ved å google på nettet.

– Man kommer aldri helt over en slik opplevelse, sier hun stille. Det vesentlige er å anerkjenne sorgen og la den bli en naturlig del av livet.

Tryggere og sterkere

Tre måneder etter opplevelsen som fikk Heidi til å stirre ned i avgrunnen, skrev hun et utførlig leserinnlegg i VG. Under tittelen «Den ubudne gjesten» gjør hun seg følgende tanker: «Jenta vår vil for alltid være åpenbaringen til mine tanker rundt livet og døden, og hun vil for alltid være den som gjorde meg til et nytt menneske.» For Heidi betyr dette at hun har innsett at ingen kan rå over naturen. Og hun erfarer at den traumatiske opplevelsen har gjort henne både tryggere i livet og bedre til å se alt som er bra.

Heidis brutale møte med døden føyer seg inn i rekken av noe de aller fleste opplever i løpet av livet, nemlig en smerte som ingen kunne forutse, som det heter i den nylig utgitte boken «Å endres gjennom smerte – historier om posttraumatisk vekst»: «Det uplanlagte er det ulykkelige som brått slår inn over oss, det som ryster og river i oss og fører til at vi mister fotfestet. Det uplanlagte rammer før eller siden alle mennesker. På ulikt tidspunkt og i ulik grad.»

Forfatterens alvorlige diagnose

Forfatteren Kjersti Wold, den ene av tre redaktører, fikk sitt livs utford­ring midt i arbeidet med boken om posttraumatisk smerte. Diagnosen var brystkreft. Som så mange som får en alvorlig diagnose – med usikkert utfall – opplevde hun følelsen av at livet ble kullkastet, og at avgrunnen åpnet seg. Hun var innom hele spekteret av vanskelige følelser, som dødsangst, fortvilelse og manglende fremtidstro. Blant annet brydde hun seg ikke om å kjøpe ny avtalebok da hun som fortsatt syk passerte et årsskifte. Hun fryktet at hun ikke ville leve gjennom det nye året.

Mer til stede i hverdagen

Slik gikk det heldigvis ikke, og Kjersti fikk bekreftet det hun egentlig visste da hun takket ja til å bidra til det hun opplevde som en viktig bok: at de færreste mennesker går gjennom livet uten å erfare et uforutsett møte med smerte, tap, motgang og kriser. Etter at hun ble erklært kreftfri da behandlingen var over, har hun blant annet fått et mindre dramatisk forhold til helse. Hun har også på en helt annen måte lært seg å verdsette alt som er bra i livet, og er langt mer til stede i hverdagen.

Aksept for at livet er uforutsigbart

Som hun oppsummerer: – Posttraumatisk vekst handler i stor grad om å gi aksept for at livet er uforutsigbart og tidvis urettferdig. Å oppleve dyp smerte kan også utløse kvaliteter og ressurser som man ikke er klar over i det vanlige dagliglivet. Å erfare at man faktisk klarer å stå i det som er vondt, gir en styrke å leve videre på.

For Kjersti har det vært viktig at hun verken har dyrket eller fortrengt smerten.

– Posttraumatisk vekst er for meg å finne en balansegang og kunne integrere de vonde opplevelsene uten å miste motet eller bli full av selvmedlidenhet.

Som så mange som mister et lite barn, forsøkte Heidi og Thomas å bli gravide på nytt. Etter tre spontanaborter kom Iris til verden – i februar 2016. Hun sitter i dag fornøyd på mammas fang og flørter kokett med fotografen.

– Å få et nytt barn ble nok nesten en besettelse for oss, innrømmer Heidi. – Men jeg tror faktisk at vi ville ha klart oss likevel.

Vesle Iris ble nemlig ikke mirakelet som «ordnet alt». Som Heidi uttrykker det:

– Selvsagt er vi uendelig glade og takknemlige over å ha fått Iris. Likevel må vi erkjenne at hun ikke erstatter det barnet vi mistet, henne som jeg aldri ble kjent med og ikke har noen gode minner om. Mennesker som har levd kan man prate om. Et menneske du ikke fikk oppleve, befinner seg i et mørkt hull.

Å snakke med noen kan hjelpe!

Tsunamien i Sørøst-Asia i 2004 ble starten på Gertrud Sofie Hafstads studier i traumatisk smerte – og vekst.

Psykologen, som tok sin doktorgrad på ettervirkningene av flodbølgen som tok så mange liv, er nå forsker ved Nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk stress. Også hennes erfaring er at mange mennesker opplever positive endringer hos seg selv etter å ha gått gjennom en traumatisk opplevelse. Hun understreker imidlertid at denne type vekst ikke er noe som kan og bør forventes i alle tilfeller. De som føler at livet har gitt dem et banesår de aldri helt vil komme over, har sine grunner til det. Hvordan det vanskelige bearbeides, er vesentlig for veien videre.

– Det ser ut til at de som har fått hjelp til å snakke om det som skjedde, og gjennom støtte fra andre har jobbet seg gjennom smerten, kan komme ut av det med en opplevelse av personlig vekst.

Reaksjoner varierer ut fra hva man har opplevd

Hafstad legger til at en del forskning tyder på at det har liten hensikt å oppfordre til positiv tenkning rett etter en traumatisk hendelse. En slik forsering kan bidra til at den som er rammet, legger lokk på vanskelige følelser som det er viktig å få bearbeidet. Reaksjonene i etterkant vil variere ut fra hva man har opplevd. Det er forskjell på brått å miste noen eller rammes av livstruende sykdom, og om man selv har overlevd en skremmende eller dypt krenkende hendelse.

Hun forklarer: – De vanligste reaksjonene etter en traumatisk hendelse er at man plages av gjentatte minner eller ufrivillige bilder av det som skjedde. Man kan bli mer skvetten, kjenne seg trist og nedtrykt og ha vansker med å sove og konsentrere seg. I tillegg vil man ofte ønske å unngå både steder og personer som minner en om det som skjedde. Samlet sett kan dette føre til at man har vansker med å fungere i dagliglivet. Når man får disse plagene, kan derimot variere fra person til person.

Sosial støtte er viktigst!

Er det viktig å få profesjonell hjelp når man har vært gjennom en traumatisk opplevelse?

– Det aller viktigste er å være sammen med mennesker man har en relasjon til og er trygg på, og å ta imot hjelp fra de rundt seg. Sosial støtte har vist seg å være av den største betydning for mennesker som er i, eller har vært igjennom, en krise eller en traumatisk hendelse. For mange vil plagene gå over mer eller mindre av seg selv dersom man er i et miljø man kjenner seg trygg i. Mange vil like fullt trenge ekstra hjelp. En psykolog vil kunne hjelpe til med å forklare hva som er vanlige reaksjoner, og hvorfor vi reagerer som vi gjør på store belastninger. Dette vil kunne bidra til at man forstår at reaksjonene er normale, og at de vil kunne gå over. Psykologen kan lære bort ulike avslapningsteknikker, som både kan hjelpe til med å redusere angst og bidra til å bedre søvn. I tillegg kan det være nyttig å få snakket gjennom opplevelsen med en fagperson for å bedre forstå sammenhengen i det som skjedde, og få plassert ansvar. Mange strever for eksempel med skam og skyld etter en traumatisk opplevelse. En psykolog kan bidra med hjelp til å rydde opp i det følelsesmessige kaoset, og gjøre det enklere å finne retningen videre.