– Jeg svelget mitt første glass med piller som 14-åring i et desperat forsøk på å bli hørt

Trude vokste opp med en far som var alkoholiker. Når hun tenker tilbake på oppveksten, er det skammen hun husker. Ensomheten. Redselen. Skuffelsene. Hun var ung og hadde behov for noen som SÅ henne.

Trude tok ansvar for seg selv og flyttet ut da hun var 15. Det gikk på trynet flere ganger. 

Styrken reddet henne til slutt. Hun vil formidle at alt er mulig. Når livet var på sitt mørkeste, når hun ville gjøre slutt på alt «for det var til det beste», skjønte hun at hun skulle ikke dø. Ikke nå. 

Det var folk som trengte henne og som hun trengte tilbake. Dette ga en motivasjon til ikke å gi opp.

Alkoholen forandret personligheten

Moren til Trude gjorde så godt hun kunne. Trude klandrer henne ikke. Hun har et godt forhold til begge foreldrene i dag, og ingen av dem har noe imot at hun forteller sin historie.

– Da jeg forsto min egen sykdom, forsto jeg også pappas. Jeg har tilgitt både ham og andre som har gjort meg vondt. Det har vært viktig for meg, forteller hun.

I dag vet Trude hva alkohol kan gjøre med folk. Da hun selv døyvet smerten hun bar på med alkohol, forandret hun personlighet. 

De fortrengte følelsene kom til overflaten. Trude ble tidlig medavhengig. For å flytte fokuset bort fra seg selv, ble hun en hjelper.

– Jeg tok hele tiden ansvar for at andre hadde det bra. Den jeg skulle ha hjulpet, var meg selv, men det skjønte jeg ikke.

Tok piller som 14-åring

Ingen visste hvordan Trude egentlig slet. Ingen spurte heller. Det er sårt.

– Men jeg var mye hos besteforeldrene mine. De var min trygge havn. Når jeg kom hjem til dem, sovnet jeg ofte på gulvet fordi jeg var så sliten. Mine beste minner er sammen med dem, avslører hun.

Foreldrene skilte seg da Trude var 12. Da en ny stefar, som også var alkoholiker, flyttet inn, startet helvetet.

– Jeg svelget mitt første glass med piller allerede som 14-åring i et desperat forsøk på å bli hørt.

Året etter flyttet hun hjemmefra, etter å ha kommet inn på Hartvig Nissen videregående skole. Skuespillerdrømmen tok form, men det varte ikke lenge.

– Jeg måtte etter hvert slutte for å skaffe meg en jobb. Da begynte en tid med mye festing.

Fikk sosial angst 

Trude møtte kjærligheten som 17-åring, giftet seg da hun var 21 og skilte seg da hun var 23. Sammen med eksmannen fikk hun datteren Caroline, som i dag er 28 år.

– Det var ønsket mitt om å være en god mor for henne, som til slutt reddet meg.

Trude taklet alenetilværelsen dårlig. Hun utviklet sosial angst og fikk problemer med å fungere i hverdagen.

– Jeg veide bare 41 kg og måtte ta tak i livet mitt. Planen min var å bli skuespiller. Så lenge jeg fulgte den, skulle alt løse seg.

Da hun kom inn på Teaterakademiet var hun i himmelen. På scenen levde hun ut drømmen. Hun dro til USA på audition, og tok senere utdanning ved The State Theatre of North Carolina Flat Rock Playhouse.

Etter en stund gjorde hun en audition for Burt Reynolds Institute for Film Theatre. Hun kom inn som én av 16 av 1000 søkere. I Florida ble hun i ett år. Som mor var det vondt å være borte fra Caroline.

– Jeg sa ja for å gjøre det enklere for meg å få jobb hjemme i Norge, forklarer Trude.

På teateret fikk de aldri en fridag, tøft, men lærerikt. Trude jobbet 17 timer i døgnet. Da hun sammen med en gjeng fra teateret en kveld dro ut på en bar, gikk det galt.

Hun ble dratt inn i en svart limousin, og mannens sjåfør kjørte ut av byen. Da han slo henne i hodet, forsto hun at hun var i livsfare. Men så kom kraften som sa til henne at for å overleve, måtte hun gjøre alt han ba om.

– Jeg ble bortført og voldtatt, forteller Trude utilslørt.

«Jeg er Burt Reynolds’ elev, og blir jeg borte, så får du problemer», sa Trude. Da han var «ferdig» med henne, åpnet han en koffert med penger og ga henne 100 dollar. Trude løp ned i resepsjonen for å be om en taxi.

– Blikket som resepsjonisten ga meg, kommer jeg aldri til å glemme. Det slo meg hvor livredd han så ut. I ettertid har jeg tenkt at han antageligvis speilet meg.

Prøvde å ta livet sitt

Vrangforestillingene begynte etter denne hendelsen. Trude gikk inn i en psykose og forsøkte å ta livet sitt, noe som er ulovlig i USA. Politiet hentet henne på akutten, satte på henne håndjern og sendte henne til psykiatrisk avdeling.

Å komme ut av psykosen var beintøft. Hun oppdaget at noe av det hun trodde hadde vært livet hennes de siste seks månedene, bare var fantasi.

– Den eneste formen for behandling jeg fikk, var medisiner. Jeg måtte jobbe hardt for å komme ut igjen, sier Trude.

Tilbake i Norge mente moren og eksmannen hennes at Trude var for syk til å ta vare på Caroline selv.

– Det var den tøffeste dagen i mitt liv!

Konstant ruset

Trude blir stille og ser ned i bordplaten før hun fortsetter:

– Da datteren min spurte meg om hun kunne kalle den nye kjæresten til faren sin for mamma, fortalte jeg henne at hun hadde en mor, og at det var meg, og at jeg elsket henne over alt på jord. Jeg var nødt til å sette mine egne behov til side, men jo vanskeligere livet ble, desto mer ruset jeg meg. Jeg var deprimert og blandet både alkohol og piller for å ta bort smerten.

På sitt verste var Trude konstant ruset. De eneste gangene hun tok seg sammen, var når Caroline var hos henne.

– I dag har vi et godt forhold, og hun er det jeg setter øverst på CV-en min, sier Trude stolt.

Flere ganger forsøkte Trude å ta livet sitt. En gang tok hun alt hun hadde av piller og la seg ned for å dø i sengen.

– Det neste jeg husker er at jeg våkner på Ullevål og har blitt pumpet. Det var romvenninnen som fant meg og som ringte etter ambulanse.

I denne perioden ble Trude tilbudt en rolle i en av Riksteatrets oppsetninger. På turné ble hun kjent med komiker Rigmor Galtung, som tidligere har stått frem med sin bipolare lidelse.

– Rigmor så at ikke alt sto så bra til. Hun ble min redning, sier Trude og smiler takknemlig.

Leve eller dø?

En morgen våknet Trude etter at hun nesten hadde satt fyr på sengen kvelden i forveien. Hun bodde på en liten hybel, isolert fra omverdenen.

Hun måtte ta et valg: Skulle hun leve eller dø?

Hun fikk en åpenbaring hvor hun så et lys og ansiktet til Caroline. «Jeg kan ikke ødelegge livet hennes.»

Trude ringte Rigmor. «Jeg vil leve, men jeg vet ikke hvordan», begynte hun. Rigmor kjørte henne til psykiatrisk legevakt, og Trude ble lagt inn på Trasoppklinikken.

Hun ble der et halvt år. Hver dag ble en kamp. Trude sto hele tiden mellom valget om å gå ut og ruse seg igjen, eller å gå i gruppeterapi og ta livet av den avhengige personligheten.

Tok tak i livet

En dag da hun satt på trappen utenfor klinikken, sa en av terapeutene til henne: «Nå skal du for en gangs skyld stå i følelsene dine.» Hun dro Trude i armen og med tilbake i gruppen. «Jeg gir opp, jeg orker ikke mer, jeg ER rusavhengig», sa en gråtende Trude foran gruppen.

Der og da begynte hun å si ja i stedet for nei. Hun fikk høre at hun hadde to ører og en munn av en grunn. At hun skulle lytte mer enn hun pratet.

– Jeg ble nødt til å ta tak i livet mitt. Det å kunne stå i følelsene sine, er en viktig del av tilfriskningsprosessen.

Hjemme begynte hun å gå i selvhjelpsgrupper, samtidig som hun hadde en sponsor å lene seg på. I dag er hun sponsor for andre. De siste 15 årene har vært en eneste lang opptur. Da Trude lærte seg selv å kjenne, fikk hun et annet syn på livet.

– Livet ble mye enklere å leve da jeg fikk ryddet opp i verktøykassen min, sier hun.

Vil hjelpe andre

Det har gått over 15 år siden Trude valgte livet foran rusen. Men er du først blitt avhengig, er du det for livet.

– Jeg håper jeg dør nykter, sier Trude Bjercke som de siste 14 årene har jobbet med andre rusavhengige og deres pårørende. Hun jobber på klinikker både i Norge og i Sverige, tar imot klienter og reiser hjem til folk og jobber med familier der det er behov.

– Da jeg ble skrevet ut, begynte jeg å tenke nøye over hva jeg ville med livet mitt. Skulle jeg fortsette som skuespiller, eller skulle jeg vie livet mitt til å hjelpe andre rusavhengige. Jeg valgte det siste, selv om jeg fortsatt spiller og elsker teater, sier Trude. Men mest av alt valgte hun livet. 

Søk hjelp: Er du rusavhengig eller kjenner du noen som er det? Her får du hjelp!