"Jeg har ikke grått én eneste gang siden partneren min døde. Sørger jeg feil?"
En psykolog forklarer sorg til en leser som skammer seg over å ikke sørge «nok».
Spørsmål: I vår mistet jeg partneren min etter 20 år sammen. Siden han døde, har jeg ikke grått en eneste gang – ikke engang i begravelsen.
Jeg skammer meg over det, for hvem gråter vel ikke når noen som står en nær, dør?
Jeg prøver å fortsette hverdagen så godt jeg kan, selv om jeg iblant blir overveldet av en følelse av tomhet.
Er det noe galt med meg, siden jeg reagerer på denne måten? Og hva er en fornuftig tilnærming til sorgprosessen?
Svar: Først og fremst, jeg er lei for å høre om partneren din.
Og la meg si det helt klart: Det er absolutt ingenting galt med deg eller reaksjonene dine.
Når det gjelder sorg, finnes det mange uskrevne forventninger til hvordan prosessen bør se ut. For eksempel at vi skal gråte – men ikke for mye, ikke ukontrollert eller «hysterisk», og helst på de «rette» tidspunktene – som i begravelsen.
Det finnes også en forestilling om at sorg følger faste og lineære faser – som om det var et dataspill der vi skal nå ulike nivåer, og til slutt kommer vi i mål, og sorgen er «overstått».
Men denne «regelboken» for sorg stemmer overhodet ikke med hvordan sorg faktisk oppleves i praksis.— Hanna Delby, psykolog
Men denne «regelboken» for sorg stemmer overhodet ikke med hvordan sorg faktisk oppleves i praksis.
Snarere minner sorgen om et pendel, hvor den ene siden rommer sorg, tristhet, frustrasjon og tomhet, og den andre siden er hverdagen som fortsetter, nye livsvilkår å forholde seg til, og øyeblikk hvor vi kanskje kjenner glede, eller hvor sorgen rett og slett ikke fyller tankene.
I en sorgprosess pendler vi mellom disse to sidene, ofte i ujevn og uforutsigbar rytme.
Så tillat deg selv å pendle: mellom hverdagen og ting du vanligvis liker å gjøre, og når tomhet eller andre følelser dukker opp – øv deg på å møte dem og deg selv med omsorg og trøst.
Minn deg selv på at det er helt greit å føle akkurat det du føler, uansett hva det er. Sorgen din er din alene, og den må få lov til å være akkurat slik den er.
Det beste du kan gjøre, er å fokusere på egenomsorg og møte deg selv og dine reaksjoner med varme og forståelse.
Dette er en redigert og oversatt versjon fra Bonnier News Local.