Tove Steen: – Jeg føler Theas nærvær

Det var en grå maidag i fjor at Tara møtte mor og datter Steen i Theas leilighet i Oslo. Fortsatt hadde de begge et sterkt håp om at alt skulle gå bra. Full av livsmot og optimisme, men med en sober og klar forståelse av alvoret, fortalte Thea Steen om sin kamp mot kreften, som hun der og da aktet å vinne. Hun hadde nettopp vunnet Kreftforeningens hederspris, men selv var hun mer opptatt av å prise sin støttende mor, som satt i armkroken hennes, tydelig stolt over datterens kampvilje og mot.

Men virket det ikke litt som om det var hun som hadde minst å frykte, som fryktet mest? Uansett skulle Tove Steen altfor snart få oppleve sin verste redsel – å miste datteren sin.

For det gikk aldri slik de begge håpet, og dette skulle bli det siste intervjuet Thea Steen ga. Knappe to måneder senere hadde kreften tappet henne for den siste rest av motstandskraft – og en julinatt i fjor døde Thea, fortsatt med mor Tove ved sin side.

– Det gikk mye fortere nedover enn vi hadde trodd, og de siste ukene gikk hun inn og ut av en slags døs. Men hun fikk god pleie på sykehuset, og heldigvis klarte de å holde de verste smertene unna, forteller Tove Steen til Tara i dag.

– Hun ville bare leve

Det har gått sju måneder siden datteren gikk bort, men selv om det hadde gått sju år, ville nok tårene fortsatt rent nedover Toves kinn, slik de gjør nå, når hun snakker om Theas siste tid.

– Selv om hun skjønte hva det innebar da legene fortalte at de ville avslutte all behandling, sa hun til meg: «Vi finner på noe, ikke sant, mor?» Det var sånn hun var, hun ville bare leve – og fighte til det siste. Men de aller siste dagene var hun sliten, da husker jeg hun sa til meg: «Nå tror jeg ikke jeg greier mer, nå er det nok.»

Du hadde levd med frykten for at dette skulle skje i halvannet år. Hvilke følelser kjente du på da hun faktisk døde?

– Jeg så jo at hun forsvant dag for dag, og innså etter hvert at det ikke var noen utvei. Og så hadde hun jo smerter, så det kom til et punkt hvor jeg ønsket at hun skulle få slippe. Den siste timen trøstet jeg henne med at nå skulle det bli bedre, nå som hun skulle få dø. Og da hun faktisk døde, var det en lettelse, også for meg. Hun hadde smerter, det var ikke noe å trekke ut – det var ikke lenger noe liv.

Da Thea Steen i fjor ble tildelt Kreftforeningens hederspris, var det for sin åpenhjertige blogging om sykdommen etter at hun fikk påvist livmorhalskreft i mars 2015 – og ikke minst for hennes påfølgende initiativ til #sjekkdeg-kampanjen, som førte til at rekordmange kvinner tok celleprøve. Thea frontet selv kampanjen, og bidro indirekte til at mange liv har blitt reddet.

– Selv fra sykesengen fulgte hun nøye med på utformingen av fjorårets oppfølgerkampanje. Hun var superengasjert helt til det siste, sier Tove.

Etter at Thea døde, har det fortsatt å strømme inn heder, priser og nominasjoner. Blant annet fikk hun prisen som «Årets forbilde» på Kjendisgallaen og prisen for «Årets engasjement» på Norske helter-prisutdelingen, i tillegg var hun nominert til «Årets navn» i både Dagbladet og VG, og nominert i en rekke kategorier i diverse bloggprisutdelinger.

– Flere ganger har jeg tenkt «Å, nei – hun skulle jo fått tatt del i dette selv!» – hun ville vært overveldet over dette. Samtidig er vi selvsagt stolte og glade for at arbeidet Thea gjorde har blitt lagt merke til og verdsatt.

Tove forteller at hun jevnlig får støtte og oppmuntringer, også fra helt ukjente mennesker.

– Stadig vekk! SMS-er, e-poster, meldinger i sosiale medier, en blomst på trappen – all slags oppmerksomheter som viser at Thea har berørt folk og betydd mye for mange – gjerne fra mennesker vi aldri har møtt!

– «Fremmede er generelt fine folk», sa Thea da vi tre møttes sist ...

– Hun sa det, og sånn er det. Det er så mange varme, hjertelige mennesker der ute. En ting er at det strømmet på med meldinger da hun døde, men så dukker det opp rørende meldinger lang tid etter, for eksempel før jul. Fra noen av de samme menneskene, som verken jeg eller Thea har truffet. De må jo ha hjerter større enn huset mitt!

Da Thea døde, opprettet Tove og lillesøster Tonje et minnefond, med ønske om å fortsette Theas engasjement for livmorhalskreftsaken og #sjekkdeg-kampanjen. Thea Steens minne-fond har til nå generert godt over 600 000 kroner til Kreftforeningen. Pengene går til forskning og informasjonsarbeid knyttet til #sjekkdeg-kampanjen, og Tove forteller at alt av administrasjonskostnader dekkes av egen lomme, slik at hver krone går rett til formålet.

– Arbeidet med dette har for både meg og Tonje vært med på å gi en mening til Theas død – midt i alt det meningsløse. Thea var de siste ukene veldig tydelig på at vi måtte gjøre henne stolt av oss – når den tiden kom, forteller Tove.

Og den tiden, den kom så altfor fort.

– Thea sa at vi fikk sørge, men ikke for lenge, og så måtte vi gå videre, og altså gjøre henne stolt – hun snakket akkurat som om det var hun som var moren, erindrer Tove.

– Så det er det vi prøver på nå, å hedre Thea ved å videreføre det viktige arbeidet hun gjorde.

En drøy måned etter Theas død, hadde Tove og lillesøster Tonje allerede sin fulle hyre med arbeidet med minnefondet, samtidig som Tove vendte tilbake til rektorstillingen ved en barneskole i Stavanger, en jobb hun en tid hadde hatt permisjon fra for å kunne støtte Thea under sykdomsforløpet.

– Hvordan er dagene dine nå?

– De går opp og ned. Noen er ok, noen er ikke det. Jeg har jo en flott jobb og masse fine mennesker rundt meg, men jobben er også krevende, og jeg har slitt med konsentrasjonen i disse månedene. Men en opptur er jo at jeg nå forstår barna med konsentrasjonsvansker bedre, humrer Tove. Så blir hun stille en liten stund.

– Men det å kjenne den ordentlige gleden, det savner jeg. Men den kommer nok, en eller annen gang.

– Thea ville vært stolt

Da Tara møtte Tove sist, var hun tydelig på at hun i situasjonen hun sto i, måtte være bevisst på å være mor også for den datteren som ikke var syk. Nå er det bare henne igjen, og de har kommet enda nærere hverandre etter Theas død, i dobbel forstand. Theas lillesøster Tonje solgte leiligheten hun og søsteren delte i Oslo, og flyttet tilbake til Stavanger før jul.

– De to var veldig knyttet til hverandre, men Tonje klarer seg greit, hun har på en måte begynt på nytt nå. Og hun bidrar så flott i arbeidet med minnefondet. Jeg må nesten tilbake til det Thea sa om å gjøre henne stolt: Jeg tror Thea ville vært ekstremt stolt over Tonje nå, for hun har virkelig stått på i dette arbeidet. Og det er veldig fint, det er jo Theas spor på jord vi forvalter her.

– Hva savner du selv mest ved Thea?

– Den helt spesielle kontakten vi hadde. Hun var så lik meg, det var så mye vi ikke trengte å si, vi forsto hverandre nesten like godt uten ord. Det er mulig sykdomsforløpet gjorde denne nærheten enda sterkere, men jeg savner kjærligheten og varmen hennes. Og jeg savner å kunne stryke henne over håret og holde rundt henne.

Tove foreller at hun ved flere anledninger har følt Theas nærvær – etter at hun døde.

– Ikke ofte, men når det skjer, kjenner jeg nærværet hennes så plutselig, og så sterkt. Når jeg kjører bil, for eksempel. Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det. Det føles nærmest fysisk, som et lunt dusjregn som omslutter meg og stryker over ryggen på meg. Og så forsvinner det like brått som det kom.

– Tenker du at dette er Theas måte å si at hun har det bra på?

– Jeg tenker i hvert fall at det er hennes måte å fortelle meg at hun er fortsatt – på en annen måte. Kanskje litt som hun var på en annen måte da hun var et foster i magen min enn da hun var i live. Men hva vet vel jeg ...

– Sist snakket vi litt om gudstro. Thea var heller skeptisk til noen gud og etterliv, du var mer på glid. Tror du at du får møte Thea igjen en gang?

– På en eller annen måte, i en eller annen dimensjon, ja. Det håper jeg på.

– I så fall kan du jo møte henne med et «Hva var det jeg sa?»

– He-he, jeg satser på det.