Sanitetskvinnene fra Moss
Sanitetskvinnene fra Moss © Xenia Villafranca

Brystkreftforeningen: Rosa kvinnekamp!

Moss Brystkreftforening går ikke av veien for å farge hele byen rosa når det gjelder.

Farget byen rosa

Et år hadde Else-Marit Tvete (62) og resten av medlemmene i Moss Brystkreftforening satt opp rosa belysning over hele moloen i Moss. Men da de våknet neste morgen var det noen som hadde fjernet alt og lagt det i søppelkassene ved havna. Det gjorde Else-Marit fly forbanna. Hun tok kontakt med Moss avis og sa sin hjertens mening. Etter det er det ingen som har turt å tulle med Rosa sløyfe-aksjonen til damene i Moss i oktober hvert år. Og det til tross for at den er blitt svært så synlig. Rosa sløyfe i Moss har inkludert alt fra rosa brannbiler, rosa fontene midt i byen og rosa molo ved Bastøfergene for å sette fokus på brystkreft. 

SNAPPES: Brystkreftforeningen legger ut bilder av Tara- teamet på Snapchat- kontoene sine.
SNAPPES: Brystkreftforeningen legger ut bilder av Tara- teamet på Snapchat- kontoene sine. © Xenia Villafranca

I fjor auksjonerte de ut nydelige gensere de hadde strikket på sin egen strikkekafé, og standene rundt i byen er det ingen som slipper fra uten å åpne lommeboka først.

– De to siste årene har jo Rosa sløyfe gått til forskning og tilrettelegging for pasienter med senskader etter kreftbehandlingen, forteller Else-Marit da vi møter henne og resten av styret på Velferden i Moss. Velferden er et ærverdig gammelt trehus midt i byen som i gamle dager huset Moss Sykehus.

Nå møtes alle medlemmene her fire ganger i året i tillegg til alle de andre aktivitetene de arrangerer for sine godt over 200 medlemmer. På en snor langs en laftet tømmervegg henger fargerike, glade bh-er klare til fotografering. Rundt møtebordet sitter styremedlem Else-Marit Tvete (62), sekretær Kari Kristiansen (72), styremedlem Merete Eriksen Torgersen (65), styremed- lem Sandra Bolghaug (71), nestleder Lisbet Svenberg Torvelvik (67) og kasserer Karin Dahlmann (68). De har ingen leder og mener de fungerer bedre med litt flat struktur. – Men dette med senskader engasjerer både meg og resten av foreningen her i Moss veldig, fortsetter Else-Marit. 

– Brystkreftoverlevere, som andre kreftoverlevere, er plaget med mange og til dels svært alvorlige senskader etter behandlingen, noe det lenge var tabu å snakke om, men nå blir det endelig satt fokus på, smiler hun.

– Det er jo medisinene som faktisk tar knekken på de fleste brystkreftpasienter i dag, skyter Merete inn.

– Vi har liksom ikke hatt lov til å klage, vi har jo overlevd kreften og bør bare være takknemlige over at vi er i live. Selvfølgelig er vi takknemlige for å ha overlevd, noe de aller fleste brystkreftpasienter gjør i dag, men når den overlevelsen innebærer kronisk utmattelsessyndrom, store smerter og i flere tilfeller ny kreft, må det jo være lov å sette fokus på det også. Og det har heldigvis Brystkreftforeningen gjort med Rosa sløyfe, som de to siste årene har hatt fokus på senskader, sier Merete fornøyd. 

KREATIVE: Damene i Brystkreftforeningen i Moss er kreative. Her pyntes den lokale moloen foran Rosa sløyfe- aksjonen i fjor.

© Xenia Villafranca

Opptatt av kvinnesolidaritet

Kari er også opptatt av kvinnesolidaritet når det gjelder Rosa sløyfe.

– Forskningen den samler inn til, bidrar jo også til bedre behandling slik at fremtidige generasjoner unngår disse senskadene i langt større grad enn hva vi har gjort. Det er kvinnesolidaritet i praksis, mener hun.

– Da jeg ble behandlet, sa jo legen rett ut at «den behandlingen du får nå er det sterkeste vi kan gi deg uten å drepe deg», forteller Lisbet. 

– Så på den ene siden handler det om å samle inn penger til forskning på mer skånsom behandling, på den andre siden handler det også om å få ut kunnskap om senskader slik at arbeidsgivere, familie og pårørende skal forstå det bedre.

Når du sitter hjemme etter endt behandling og ikke klarer å gå på butikken en gang, slik virkeligheten er for veldig mange brystkreftoverlevere i dag, så er det provoserende å se og lese om de suksesshistoriene som trekkes frem hele tiden. Det er liksom alltid de som klatrer opp Kilimanjaro eller løper maraton et år etter behandling vi får høre om.

Folk vil ha suksesshistoriene fordi de gir dem håp om at alvorlig sykdom kan være lett å overkomme. Ingen vil høre at du kanskje aldri blir den samme igjen, aldri kommer tilbake i jobb og får skader for resten av livet. Men det er jo det som er virkeligheten for mange. Og da må det snakkes om så folk der ute forstår, mener hun. 

STRIKKEMØTER: Det arrangeres strikkekaféforbrystkreftpasienter, de møtes en gang i måneden på Strikk Jeløy.
© Xenia Villafranca

Ufattelig krevende

– Men selv om det er ufattelig krevende å få en diagnose som brystkreft, trenger ikke alt å være grått, trist og sykdom hele tiden, skyter Karin inn.

– Da jeg fikk brystkreft, dreit jeg fullstendig i parykk og kjøpte meg masse fargerike klær. Jeg måtte omgi meg med farger når livet var så mørkt og trist.

Damene rundt bordet ler og nikker enig. Else-Marit drar lett i den sjokkrosa strikkegenseren sin i samme modell som de auksjonerte bort i fjor.

– Mange tror vi bare sitter her på møtene våre og snakker om sykdom og senskader, men sånn er det jo virkelig ikke, ler hun.

– Vi har for eksempel holdt magedansekurs med instruktør, flirer Sandra.

– Det var helt fantastisk. Vi hadde paljetter og hele pakka, men det var veldig vanskelig å koordinere hodet, magen og bare ett bryst, så det ble veldig mye latter. Instruktøren satte opp et digert speil foran oss så vi kunne studere hele sirkuset på nært hold, og herregud som vi lo.

– Ja, og så har vi faktisk holdt kurs i å lære oss å tisse ordentlig, ler Lisbet.

– Kurset ble holdt av medisinsk fagpersonell, og hun lærte oss for eksempel at når du våkner om natten og må på do, så skal du ikke skru på lyset for da bare våkner du igjen. Og så skal du sitte på doen og slappe helt av, gjøre ditt, det tar så lang tid som det tar. Etter det skal du sitte litt til, for da får du ikke urinveisinfeksjon. Og dette gjelder for kvinner generelt altså, og ikke bare oss brystkreftpasienter.

Så satt vi der på stoler alle sammen da, og øvde oss på å slappe av så vi kunne lære oss å tisse på forskriftsmessig måte, men det endte med noen blåmerker og ømme tær etter at flere av oss testet det der med å ikke skru på lyset hjemme, ha-ha.

Damene rundt bordet hyler av latter. 

MAGEDANS: Brystkreftforeningen på magedanskurs. 

© Xenia Villafranca

Lærerikt og viktig

– Men jeg har faktisk lært veldig mye av å være medlem i Brystkreftforeningen, sier Merete.

– Jeg har lært meg å mestre, å forholde meg til andres problemer og utfordringer – ikke bare når det gjelder kreft, men også når mennesker er i sorg eller sliter på andre måter. Da jeg fikk kreftdiagnosen var jeg sånn: «åh, nå skal jeg bruke hvert sekund på å løpe barbent i gresset og kjenne at jeg lever, liksom». Særlig.

Merete fnyser ut en latter med nesen.

– Jeg vet ikke hvor vi får sånt tull fra, men vi blir jo lært opp til å tenke i slike klisjeer. I virkeligheten er det jo helt andre ting enn å lukte på blomster som blir viktige for deg i en slik situasjon.

Det du verdsetter aller mest viser seg jo å være de helt vanlige tingene. Som å klare å lage middag til familien din eller å ta en kaffe med en venninne uten å kollapse helt, liksom.

Damene rundt bordet humrer. Dette er noe de kjenner seg igjen i.

Det er mye galgenhumor i Brystkreftforeningen i Moss, og noen av vitsene er det bare de som forstår.

– Det er noen ting man bare må gå igjennom selv for å kunne forstå her i livet, sier Kari.

– Ute blant kolleger, familie og venner, kan man oppleve at de ikke forstår deg, men her i Brystkreftforeningen forstår alle hva det går i. Her er ett ord nok. Vi forstår fordi
vi har gjennomlevd det selv. Det gir deg trygghet og støtte. Du kan jo se helt normal ut på utsiden, men inni deg kan det være et opprør og da er det de som har vært i samme situasjon som forstår deg best.

PÅ TUR: Styret på Nordisk møte på Island.

Brystkreftforeningen er uvurderlig for mange kvinner som rammes 

Brystkreft er den kreftformen som rammer flest kvinner i Norge. Hvert år får rundt 3500 nye norske kvinner diagnosen. For mange av dem blir Brystkreftforeningen uvurderlig.

– Foreningen oppsto jo ut fra selvhjelpsgrupper, forteller Sandra.

– Det sier mye om hva personlig initiativ kan bety og bli. Likepersonsbegrepet er hele fundamentet til Brystkreftforeningen. Da jeg lå på sykehuset selv for mange år siden, hadde jeg besøk av en slik dame som kunne fortelle at hun nettopp hadde vært på svømming. Jeg var jo helt i sjokk, men hun virket så frisk og fin at det ga meg håp om at det gikk an å bli et levende menneske igjen. Det opplever jeg fra den andre siden nå når jeg besøker pasienter selv. At jeg gir dem håp og livsgnist. Det er veldig verdifullt, mener Sandra.

Else-Marit fikk mye hjelp til å akseptere sin nye kropp med bare ett bryst av å gå på svømming med andre brystkreftdamer.

– Før jeg begynte å gå på svømmetreningene vi arrangerer med fysioterapeut her i Moss, gikk jeg alltid i høyhalset genser med protese. Men svømmetreningen hadde veldig stor betydning for min selvfølelse og trygghet, mener hun.

– Det er bare tull at det viktigste for en brystkreftoverlever er å få seg nytt bryst. Noen av oss har ikke behov for det i det hele tatt. Vi er jo ikke mindre kvinner av den grunn. Vi møtes også på yoga og styrketrening med fysioterapeut, det er et fantastisk kvinnefellesskap, forteller Merete.

– Til jul har vi alltid treff med ribbe, surkål, riskrem og det hele, og en gang i året drar vi på sommertur. Da lodder vi ut vin på bussen og koser oss. 

STØTTER HVERANDRE: Lisbet og Sandra har blitt gode venninner gjennom foreningen.

© Xenia Villafranca

Mange nye venner

– Vi har alle sammen fått utrolig mange nye, gode venner av å være med i Brystkreftforeningen, sier Else-Marit. – Det å bli kjent med alle disse damene er helt fantastisk. Vi drar på samlinger og turer sammen, og snart skal vi til Færøyene på Nordisk Brystkreftkonferanse. Men det aller mest givende med å være aktivt medlem i Brystkreftforeningen, er den meningsfulle følelsen det gir å være med å bidra til en bedre hverdag for kvinner i Norge, mener hun.

– Rosa sløyfe samler inn millioner av kroner hvert eneste år, og sist bidro vi med over
100 000 av dem. Det er jo et lite drypp i havet, men til sammen er det alle disse små dryppene som utgjør den store potten som er med på å redde og forandre liv.

Vi har helt unge medlemmer også, og det er et stort aldersspenn i foreningen. Vi er blitt så trygge på hverandre. Før var vi kanskje mer sjenerte, men nå er det bare å kjøre på.

Kvinnefellesskapet oss imellom gjør at vi styrker hverandre, og vi brenner veldig for Rosa sløyfe fordi det er den aksjonen som gjør en reell forskjell for folk. Hadde det ikke vært for forskningen den finansierer, hadde ingen av oss levd.

Brystkreftkampen er kvinnekamp. Vi har noe å kjempe for, vi er ikke bare damer som kan steke vafler og strikke, vi har en mening bak det hele. 

Seneste

Kanskje er du også interessert i...