ISTDP-terapeuten: - Slik blir du kvitt din indre uro

Etter å ha skrevet flere artikler om følelsenes viktige rolle for god psykisk helse, tok Cecilie imot utfordringen om å systematisere tanker, kunnskap og erfaringer i bokform. Hun startet så smått i 2016, og måtte forsere en del humper på veien. For eksempel kostet det å være såpass personlig at «Hva føler du nå? Enkle råd om uro» kunne bli noe mer enn nok en fagbok om menneskers følelsesregister. Selv om hun misliker betegnelsen «selvhjelpsbok», fordi sjangeren ofte gir inntrykk av «quick fix», innser hun at det er det hun har skrevet. Med boken håper hun både å vekke nysgjerrighet – og kanskje litt debatt – rundt det å ta de følelsene vi alle må hanskes med, litt mer på alvor.

Hun skutter på skuldrene der hun sitter smilende og avslappet bak arbeidspulten på det romslige kontoret i en eldre sentrumsgård i Oslo. På bordet står kaffe, en skål med oppskåret appelsin og en pakke cookies med sjokoladebiter. 

– Jeg er ganske skeptisk til det jeg kaller «forbedringsindustrien», og frykter at vi psykologer også sklir inn i, eller blir tatt til inntekt for en optimaliseringskultur der vi skal tenke, føle og handle så riktig og effektivt som mulig, innleder hun, og fortsetter: 

– Dette er en holdning som suger livet ut av livet. Vi mennesker er hele tiden i endring, og livet er noe som skjer. Det strenge mestringskravet er i virkeligheten en forkledd selvkritikk som forteller oss at vi ikke holder mål, at vi må skjerpe oss. Kanskje det går an å bytte ut mantraet «jeg må bestrebe meg på å bli flinkere på de fleste områder» med en aksept for både oss selv og andre? Livet er tross alt ganske rotete. Poenget er ikke å bli stadig bedre, poenget er å leve et liv der det er plass til å leve, sier hun.

Innledningskapittelet til boken er en presentasjon av hunden Pelle. Han er en lånehund, og lever i beste velgående på Grünerløkka i Oslo. I boken er han tegnet. I fortellingen går det frem at vi ikke skal ha tilbrakt mye tid sammen med Pelle for å bli eksponert for også våre egne mest grunnleggende følelser: sinne, redsel, glede og tristhet. Etter å ha knurret sint mot en annen hund på sin luftetur, blir Pelle engstelig når han innser at den andre hunden er mye større enn ham selv. Han logrer glad med halen når matmor klør ham bak ørene, og blir trist når hun likevel ikke gir ham en ekstra godbit. 

Ideen til å beskrive skillet mellom hunders ganske opplagte følelsesliv og menneskets langt mer kompliserte, fikk Cecilie ved å kikke ut av kontorvinduet. På den andre siden av gaten ligger en Kiwi-butikk. Mens eierne er inne og handler, blir hundene bundet fast i et stativ utenfor. Der viser de tydelig sin misnøye gjennom kroppsspråk og småpiping. Det er helt åpenlyst hvordan hundene har det. Den klienten som sitter sammen med psykologen i terapirommet, har derimot ofte vondt for både å snakke om følelser, og ikke minst å vise dem. 

– Jeg er fascinert av hvor enkelt det er å være hund, fastslår hun med en liten latter. 

– Pelle opplever de samme gleder og skuffelser som menneskene rundt seg, men slipper å ligge grublende om natten når noe er vanskelig. Hunden reagerer med følelser der og da. Kort tid etterpå er alt glemt. Menneskets evne til å tenke, forklare og tolke gjør at vi kan ha en konstant følelse av uro. Årsaken er at våre følelser utfolder seg, eller hemmes, i samspillet med andre mennesker. Gjennom oppveksten øver vi opp evnen til både å skjule og legge lokk på det vi anser som «upassende» følelser. 

I boken forklarer ISTDP-terapeuten hvordan oppveksten former vårt følelsesliv og bidrar til å skape uro: 

«Vi forsøker hele tiden å kontrollere følelsene våre for å passe inn, høre til, ikke såre, ikke skade. Som barn kunne vi ha så mye følelser som de voksne rundt oss tålte, men ikke mer. Som voksne fortsetter vi å dekke til, gjøre om, minimere eller omdirigere følelser som overvelder oss. Så selv om det er lett å føle, så lett at en hund gjør det automatisk, ligger ofte våre egne følelser godt gjemt. Vi må grave etter dem for at de skal kunne virke fritt og gi oss livskraft. Det er det denne boken handler om, og for meg har den vært et frigjøringsprosjekt.» 

Les også: 5 steg til bedre selvtillit

Selv om de aller fleste kjenner på uro, er det ofte vi ikke aner hvor disse ubehagelige følelsene kommer fra. Har du gode råd? 

– Du kan se på indre uro som en sladrehank som prøver å peke deg i retning av noen underliggende følelser. Det er dem vi er på jakt etter. I det lille øyeblikket der følelsene våre bare er kroppslige signaler, og ennå ikke er blitt eltet av tenkning, tolkning og vurdering, er de små vinduer inn til vårt ubevisste. Å jobbe med følelser er å observere uroen med så nøytralt blikk som mulig, og la den vise vei til de levende følelsene du har i deg. 

 En slik prosess kan være lettere sagt enn gjort? 

– Emosjonell uro kan beskrives som innvendig rot. Når vi føler mye på en gang, filtrer følelsene seg sammen til en knute. De trekker oss i mange retninger samtidig, og det gjør at det kjennes kaotisk eller fastlåst inni oss, sier hun. 

Cecilie forklarer at hver og en av oss takler denne indre uroen, som oftest har røtter helt tilbake til barndommen, helt forskjellig. Allerede som barn begynner vi å utvikle strategier for å vifte vekk den uro som oppstår i forholdet til mennesker rundt oss. Løsningen er gjerne å gjøre noe for å unnvike disse følelsene. Hvis du er interessert i hva du gjør for å unnvike vanskelige følelser, kan du spørre deg selv om hva du gjør når du eller noen rundt deg får det vanskelig. Svarene du finner frem til, vil hjelpe deg å bli kjent med dine egne forsvarsmekanismer. 

– Se litt nærmere på dine egne mønstre, men gjør det med et vennlig blikk, oppfordrer psykologen. 

– Det går ikke an å leve uten forsvarsmekanismer, og de har alltid oppstått som en hjelp. Forsvarsmekanismenes jobb er å dempe uroen. Det er også viktig å huske på at følelser ikke kan være objektive. De er bare sanne i den forstand at de forteller oss noe om hvordan vi reagerer på verden, de sier ikke noe om hvordan verden er. Det er også en trøst at selv om følelser kan være svært ubehagelige, så varer de ikke lenge. Det er for eksempel ikke mulig å være fysisk sinna i mange år. Det er tenkt, altså stivnet sinne. Ved å være mer til stede i nuet, og i kroppen, vil du oppdage at følelser kommer og går. Trøsten er at det da også blir mindre plass til bekymringer, tankegnag og uro.