Den ene dagen i denne sommeruken da sprutregnet klasket ned i bygatene, trakk vi inn på Saga kino for treff, fotoshoot og mulig drikke fra Kaffebrenneriet i vestibylen. Felles, og etter hvert ganske fortrolige kaffestunder har de tre damene hatt flere av over en lengre periode. Det var slik de fant ut at temaet kvinnehelse måtte ut av tabuland og inn i lyset.
Tanken på hvor langt bak i køen
kvinner generelt stiller i norsk helsevesen, fremkaller både hoderysten
og oppgitthet.
Men debattdisiplinerte som de er, snakker de ikke i munnen på
hverandre. Alle tre er lydhøre for de andres argumenter og erfaringer.
Først ut er Hadia Tajik. Som relativt nybakt mamma til Sofia, er
hun den av de tre som det siste året har vært mest synlig i helsedebatten. Da hun endelig lyktes å bli gravid med
prøverørsbehandling, fortalte hun åpent om de
smertene – og frustrasjonene – sykdommene
endometriose og adenomyose hadde påført
henne.
Sammen med tre stortingskolleger signerte hun for en kronikk i Dagbladet som startet slik: «Det er for mye taushet om helt vanlig levde kvinneliv og kvinners helse. Det fører til unødvendig smerte og usikkerhet. Det er på tide å bryte tausheten og spre mer kunnskap.
Det er underlig hvor lite det forskes på kvinnehelse
Kvinners helse er både underkommunisert og underfinansiert. Det trengs mer forskning, bedre behandlingstilbud og økt kunnskap hos både kvinner selv og helsepersonell.» I den ovale sofaen i kinoens underetasje slår hun med en enkel håndbevegelse fast:
– Vi ønsker oss et helsevesen som tar kvinners helse mer på alvor. Så mange lidelser som primært rammer kvinner, har diffuse symptomer og tar tid å diagnostisere. Mange opplever at legene bare sender dem hjem.
Kirsti Bergstø følger ivrig opp:
– I et så utviklet og likestilt samfunn som det norske, er det underlig hvor lite man vet, og hvor lite det forskes på kvinnehelse. Det norske helsevesenet gjør systematisk forskjell på kvinner og menn. Vi må ha som bevisste mål å ta igjen det forsømte.
Anne Beathe Tvinnereim sukker tungt før hun stiller et spørsmål som hun selv også besvarer:
– Hvorfor er det så lite prestisje å ta seg av kvinnehelse? Mye handler om kirurgi og akuttmedisin fordi bestillingssystemet tvinger sykehusene til å prioritere de mest lønnsomme pasientene. Dette går særlig ut over kronikere – og kvinner. Finansieringssystemet favoriserer enkle, kjente diagnoser. Det må være et overordnet mål å etablere et helsevesen som bruker mer tid på å behandle – og forebygge – i stedet for å måtte sitte fordypet i skjemaer.
UNDERKOMMUNISERT: De tre politikerne Anne Beathe Tvinnereim (t.v.), Hadia Tajik og Kirsti Bergstø er alle enige om at det trengs mer forskning og bedre behandlingstilbud for kvinners helse.
© Svein FinneideMen Hadia Tajik, Anne Beathe Tvinnereim og Kirsti Bergstø har mer enn nestlederverv i hvert sitt politiske parti til felles. De har også personlig erfaring med sykdommer som bare kvinner får.
Hadia Tajik var godt ut i 30-årene første gangen endometriose ble nevnt på et legekontor. Da hadde hun i mange år levd med uvisshet og smerter. For Anne Beathe Tvinnereim tok det hele 13 år fra siste fødsel til hun fikk diagnosen diastase, en tilstand hun aldri hadde hørt om, og hun erfarte at hun befant seg innenfor en svart flekk på helsevesenets kunnskapskart.
I motsetning til sine to kolleger fikk Kirsti Bergstø en sykdom som for altfor mange kvinner har hatt en dødelig utgang. Kirsti både overvant den lumske kreften – og ble mamma, og Kirstis store kampsak som politiker er mer oppmerksomhet rundt kvinnehelse.
Les også: Man får ikke kunnskap om kvinnehelse ved å forske på menn
