Hun ble uoffisiell talskvinne etter at 11 personer sto frem i VG i fjor og fortalte om seksuelle overgrep i den lulesamiske bygda Tysfjord i Nordland.
For Marion Anne Knutsen hadde båret på en hemmelighet i 14 år, og nå nektet hun å la skammen og tausheten ødelegge henne – slik det ødela moren.
Hun valgte åpenhet for å kunne gå videre med livet sitt. For denne åpenheten valgte Tara henne som en av fem finalister til prisen Årets modigste kvinne 2017, og tildelte henne Astrid Gunnestads minnepris 2017 og 20 000 premiekroner.
Taras sjefredaktør Torunn Pettersen er stolt over å kunne gi Marion Anne Knutsen åpenhetsprisen Astrid Gunnestads minnepris 2017.
© Aurora Leonor Jimenez LorenteBetyr at jeg har nådd ut
– Det er stort og rørende å vinne prisen, for det betyr at jeg har nådd ut, noe som var målet mitt, sier 30-åringen, som tidligere også er blitt kåret til Årets nordlending og Årets same.
Marion Anne har ikke hatt et lett liv. Hun og søsknene vokste opp med en mor som var psykisk syk.
Les også: – Det er så mange som sliter. Det var godt å kunne fortelle at de ikke er alene.
– Jeg mistet en lillebror i brann og en bror i bilulykke. For to år siden valgte min mor å forlate meg og mine to yngre søsken, forteller hun.
Under et seminar på Árran lulesamiske senter i hjembygda i april 2016 ble Marion Anne invitert til å snakke. Temaet for seminaret var fornorskning og helse. Marion Anne valgte å dele moren Anne Malenes historie om gjentatte seksuelle overgrep som barn.
– Jeg ble bedt om å fortelle om min oppvekst, om det å miste to brødre og leve med en mor som slet psykisk. Men de fleste visste ikke den egentlige grunnen til at hun slet, de trodde det var fordi hun hadde mistet to barn, men hun slet psykisk lenge før det. Jeg syntes det var viktig å få frem hvorfor mamma slet. Og fordi jeg visste at det hadde foregått masse seksuelle overgrep i Tysfjord. Det var en slags offentlig hemmelighet i bygda, forteller Marion Anne.
Et par måneder før moren døde, hadde hun selv delt et innlegg på Facebook om at hun ville at seksuelle overgrep skulle opp og frem i lyset – spesielt det som foregikk i Tysfjord.
Anne Malene Paulsen slet med psykiske problemer etter gjentatte overgrep i barndommen. Hun tok sitt eget liv i januar 2015, et drøyt år før datteren Marion Anne sto frem med både morens og sin egen overgrepshistorie.
Hedret morens ønske
– Hun ønsket å løfte lokket av saken. Hun hadde slitt psykisk i så mange år for å holde det som hadde skjedd med henne hemmelig, og nå var hun lei.
Hun ble intervjuet i VG anonymt, men saken sto ikke på trykk før etter at hun var gått bort.
– Det var viktig for meg å følge opp det, siden det var mammas ønske. Jeg har jo selv sett på nært hold hvor mye hun har slitt og hvor tøft hun har hatt det i livet. Det hun har opplevd har jo ødelagt henne, men ikke bare henne, det har jo også gått ut over meg og mine søsken, vi har også måttet lide under det. Derfor var det viktig å rette søkelyset mot både seksuelle overgrep og psykisk sykdom, sier Marion Anne.
På seminaret valgte hun å fortelle morens historie, men ikke sin egen. Sin hemmelighet var hun ikke klar til å dele ennå.
– Hvorfor sa jeg ingenting da? Det var på grunn av skammen. Man føler skammen så sterkt at det er tøft å snakke om det. Mamma levde et helt liv i skam, og i tillegg til alt det andre vonde hun opplevde, orket hun bare ikke mer. Det ble for mye å bære for henne. Men det er ikke ofrenes skyld at det skjer, det skal ikke være en skam for oss. Det er overgriperne som bør leve i skam.
Blir du bitter over tanken på at kanskje åpenhet på et tidligere tidspunkt kunne ha reddet moren din?
– Jeg vet ikke om jeg vil si bitter, men jeg tenker jo mye på det, at hvis vi hadde snakket om dette tidligere, kanskje hun hadde vært i live i dag. Hvis hun hadde turt å snakke om det i barndommen etter at hun opplevde overgrepene, eller i alle fall fått bearbeidet dette tidligere.
Selv venter Marion Anne, som har hatt et hektisk år, på beskjed om det blir rettssak mot hennes overgriper eller om saken blir henlagt.
© Faksimile fra VGVille ikke være anonym
Marion Anne var en av 11 kvinner og menn som ble intervjuet til VG-saken som avslørte hva som foregikk i den lille nordlandsbygda, som senere ble kjent som Tysfjord-saken. Der fortalte hun at hun selv også hadde opplevd flere seksuelle overgrep. Saken kom på trykk to måneder etter seminaret.
– Jeg skulle i utgangspunktet være anonym i VG, men så kom seminaret før VG publiserte saken. Og da jeg sto på podiet og fortalte hvor viktig det var med åpenhet, ble det feil av meg å være anonym i avisen. Men jeg måtte gå mange runder med meg selv først, og det var en veldig tøff prosess før jeg bestemte meg. Det kostet.
På hvilken måte har det kostet?
– Det er jo ei lita bygd ... Det var tøft etterpå, jeg måtte rett og slett reise bort. Jeg var konstant sliten av å gå rundt i bygda og hele tiden måtte se meg rundt og passe på.
Rykter og negativ kritikk
Hun fikk masse positive tilbakemeldinger etter at saken sto på trykk, men det var nok av de negative også.
– Det var vanskelig, men til slutt måtte jeg bare bestemme meg for å fokusere på det positive, bare kutte bort alt det negative, slik at jeg kunne klare meg i hverdagen. Jeg følte også at mange overså meg helt, selv om de godt visste hvem jeg var etter alle medieoppslagene. Jeg tror det var Janteloven som slo inn, jeg måtte ikke tro jeg var noe, sier Marion Anne som også hadde en datter å ta vare på da det sto på som verst. Men hun vek ikke unna kritikerne.
– Enkelte av de negative tilbakemeldingene og ryktene var såpass tøffe, at skulle jeg greie å gå videre, måtte jeg møte opp på døra hos vedkommende og si at jeg ikke var interessert i at han eller hun skulle gå bak ryggen min og prate. De kunne heller komme til meg, så skulle jeg fortelle dem hva som stemte og ikke stemte.
– Jeg konfronterte haterne, for jeg ble så skuffet og sint. Noen mente nemlig at man ikke burde snakke så høyt om dette.
Da et overgrepsoffer (med ryggen til) møtte i Ofoten tingrett etter å ha saksøkt Tysfjord kommune, stilte Marion Anne (t.v.) og flere andre fra bygda opp for å støtte henne.
Overgriperne omgås ofrene sine
Helgen etter at VG-saken sto på trykk, var det aktivitetsmarked i Tysfjord. Det ble en prøvelse for Marion Anne.
– Det var helt jævlig, man kunne se et offer der og overgriperen rett i nærheten og slik fortsatte det. Jeg fatter ikke at overgriperne tør å vise seg offentlig, det er helt sykt. De går på et offentlig sted og omgås ofrene sine. Jeg syntes det var helt forferdelig å stå der og se ut over folkemengden – og se alle late som ingenting.
Tysfjord har i underkant av 2000 innbyggere og omfanget av overgrepssaken er enorm. Ifølge Nordland politidistrikt er det opprettet i overkant av 120 saker som omhandler seksuelle overgrep i Tysfjord og som de karakteriserer som alvorlige straffesaker. Det dreier seg om voldtekt og andre former for seksuell omgang, samt andre seksuelle krenkelser. Det er registrert mer enn 70 fornærmede, i all hovedsak jenter som var i alderen 7–16 år da de seksuelle overgrepene ble begått. I 11 av sakene er det tatt ut siktelse mot en gjerningsperson. Det er registrert mer enn 80 mistenkte.
En styrke i å være flere
Det er blitt hevdet at dette er en sak med utspring i det lulesamiske miljøet i bygda.
– Det har nok vært mest der, men jeg vet om mange saker utenom det samiske miljøet også. Jeg vil heller si at det er et samfunnsproblem enn et samisk problem. Mange har visst hva som har foregått, uten at noe er blitt gjort. Det har vært trasig å se at tallene på ofre bare øker og øker. Det berører meg veldig, men samtidig er det godt å se at så mange har gått til politiet, sier Marion Anne.
Føler du at du blir trodd når du forteller hva du har opplevd?
– Mange tror nok på oss, men så er det en del som mener det bare er overdrivelser, at det ikke var slik. At folk sier at vi «bare overdriver» føles som et nytt overgrep. Jeg blir tom for ord når jeg hører slikt. En sa også at «dere må huske på at overgriperen også har familie». Jeg blir så sint, for det er liksom vårt ansvar? Det er en styrke i at vi er flere ofre, men selv med så mange av oss er det fortsatt folk som mener at vi overdriver og lyver.
Hun er blitt et symbol på saken, et ansikt utad. Det har ikke bare vært lett.
– Det har vært tøft, klart det har vært tøft. Jeg synes det er vanskelig bare å snakke med dere om dette nå. Jeg har heldigvis hatt en familie som har støttet meg og en samboer som har vært der for meg. Og det har vært en lettelse å sette ord på det som har skjedd og være ærlig. Uansett hvor tøft det har vært, kommer jeg aldri til å angre på at jeg har valgt åpenheten, for det har hjulpet meg så mye i livet mitt. Og jeg vet at det har hjulpet veldig mange andre også – ikke bare i Tysfjord, men i hele landet.
Akkurat som moren, opplevde Marion Anne også flere seksuelle overgrep i oppveksten, det siste og mest alvorlige da hun var 16 år. Det tok henne 14 år å fortelle om hemmeligheten.
Hjulpet andre til å åpne seg
Du har jo opplevd mye av det samme vonde som moren din gjorde. Hvordan har du taklet det så det ikke skulle få ødelegge ditt liv også?
– Det først nå jeg føler at jeg begynner å takle det. Nå tør jeg å prate om det, nå tør jeg å fortelle om hva jeg har opplevd. Og bare det å slippe å føle skammen har hjulpet masse. Det har vært en stor lettelse, det er som en bør har blitt løftet fra skuldrene mine, sier hun og forklarer:
– Det tok meg 14 år å snakke høyt om dette, det har vært tøft å bære på det i så mange år.
Marion Anne synes det er sårt at moren ikke fikk opplevde hva som skjedde etter at tausheten ble brutt.
– Mamma opplevde ikke å få høre min historie. Jeg skulle gjerne ha snakket med henne om dette, det er en sorg, det skulle jeg ønske jeg hadde fått gjort. Jeg tror hun hadde satt pris på den åpenheten det er blitt rundt saken. Og hadde ikke jeg hatt mammas støtte bak meg på seminaret, tror jeg ikke at jeg hadde greid å snakke der. Jeg føler at jeg har henne med meg i denne kampen, sier hun stille.
Verdt å stå frem
Hun er ikke i tvil om at det har vært verdt alt å stå frem.
– Det har vært verdt prisen jeg betaler, for mange har kontaktet meg og sagt at min historie har hjulpet dem til å åpne seg, det har hjulpet mange i Tysfjord til å åpne seg, vi ser jo omfanget i dag.
Det tok mange år, men Marion Anne anmeldte til slutt et overgrep, og venter i dag på å høre om det blir tatt ut tiltale. Hun setter imidlertid ikke livet på pause i påvente av en eventuell rettssak.
– Jeg prøver å tenke minst mulig på det, og nå har jeg gått gravid store deler av det siste året og lagt det hele litt bak meg, så jeg får heller bare vente og se. Jeg har ingen forhåpninger om at det blir tatt ut tiltale. Foreldelsesfristen er visst bare 15 år på overgrepssaker, noe som er merkelig, når man vet at forskning viser at det i snitt tar 17 år for et menneske å åpne seg om seksuelle overgrep, sier hun.
Nordland politidistrikt opplyser i et tilsvar at foreldelsesfristen for sedelighetssaker varierer fra sak til sak, hvor den lengste foreldelsesfristen er 25 år.
– Uansett hvor tøft det har vært, kommer jeg aldri til å angre på at jeg har valgt åpenheten, for det har hjulpet meg så mye i livet mitt, sier modige Marion.
© Espen SolliFlyttet fra Tysfjord
Sammen med samboeren og datteren har hun i ettertid flyttet fra Tysfjord. I september ble hun mamma til en liten gutt.
– Det har hjulpet litt å flytte fra Tysfjord, å få alt litt på avstand. Jeg slipper å møte overgripere, ofre, bygdesladder og Janteloven, og det er veldig godt, jeg har fått et pusterom. Å bli mamma på nytt har også flyttet fokuset, jeg føler at jeg har fått en ny start. Dette er et nytt kapittel i livet mitt, det andre kapitlet lukker jeg igjen. Det er jeg trygg på at jeg greier. Jeg har oppnådd det jeg ønsket – åpenhet, så da er det lettere å prøve og legge saken bak meg. Det har vært helt greit for meg å fronte denne saken, men det skal bli godt å kunne lene seg litt mer tilbake og leve et mer normalt liv.
Hva håper du kommer ut av denne saken?
– Jeg håper at alle ofrene blir trodd og får hjelp, det er jeg mest opptatt av. Det er ikke straffen som er viktigst for meg, jeg vil at Tysfjord skal bli et trygt sted å bo. Jeg ønsker at vi skal fjerne skammen og tabuene rundt seksuelle overgrep. At man ikke tør å prate om det, ødelegger så masse. Det kan til og med ta liv, sier Marion Anne.
Marion Anne ble nylig mamma til lille Johan. – Jeg føler jeg har fått en ny start og at det er lettere å se fremover nå, sier 30-åringen. Stolt storesøster er Ailin.
Når hun spør, så svarer jeg
Hun har vært åpen med datteren på ti år om hva som har skjedd.
– Når hun spør, snakker jeg med henne om det. Hun vet jo hvorfor jeg har fått disse prisene. Jeg synes det er ekstra viktig å være åpen med henne som ung jente om disse tingene, og å lære henne at det ikke er offeret som bør sitte igjen med skammen. Jeg tror datteren min er veldig stolt av meg. Her om dagen spurte hun om jeg ikke skulle være med på «Kjendis-Farmen», ha-ha.
At Tara synes hun er så modig at vi valgte henne som en av årets finalister til Årets modigste kvinne og i tillegg ga henne åpenhetsprisen Astrid Gunnestads minnepris 2017, synes hun er rørende.
– Jeg synes ikke at jeg har vært så modig. Men jeg må kanskje være litt stolt av meg selv for å ha tatt både min og mamma sin kamp, å ha turt å stått opp for oss begge – og for andre overgrepsofre. Det er alltid lettere å holde kjeft, men jeg er stolt av at jeg turte å åpne kjeften. Saken ble mye større enn jeg hadde forventet, men jeg er glad for at det ble som det ble. Jeg kommer aldri til å angre på at jeg valgte åpenhet. Vi er mange som går rundt med litt mindre skam nå, på grunn av det, sier modige Marion Anne Knutsen.
