Ada Sofie Austegard: – Glad for at jeg aldri ga opp!

I år er det 20 år siden 8 år gamle Stine Sofie Sørstrønen og 10 år gamle Lena Sløgedal Paulsen ble brutalt voldtatt og drept i Baneheia utenfor Kristiansand. Like lenge har Ada Sofie Austegard – moren til Stine Sofie – kjempet for voldsutsatte barns rettigheter gjennom stiftelsen hun samme år opprettet i datterens navn.

– Da arbeidet med stiftelsen startet, var det ikke i mine tanker at vi skulle klare å utrette så mye. Vår innvirkning og arbeid for å styrke fornærmede og etterlattes rettigheter har ført til flere titalls lov- og forskriftsendringer. Å møte mennesker som i dag blir rammet av en alvorlig kriminell handling og høre om den ivaretagelsen og de rettighetene de har i møte med politi, påtalemyndighet, domstol og kriminalomsorgen, gjør utrolig godt. 

Når jeg forteller om de vår familie møtte fra samme etater og instanser, tror de dette var slik det var i «gamle dager». Det faktiske forhold er at det kun er 13 år siden vi som fornærmede og etterlatte fikk en stemme i vår egen sak. Men vi er ikke i mål.

Det gjenstår fortsatt mye arbeid, og vi anses ikke som fullverdig part ennå. Om vi klarer det før jeg legger inn årene, gjenstår å se. Det gir meg i hvert fall kraft og energi til å fortsette.

Etableringen av Stine Sofie Senteret i 2016, som har tatt imot over 500 voldsutsatte barn, deres søsken og trygge omsorgspersoner, var en drøm som ble virkelighet for Ada Sofie.

– Jeg har aldri på noe som helst tidspunkt tenkt at vi skulle klare å utrette og bli en så viktig stiftelse som vi er blitt. Jeg har bare hatt et så innstendig ønske om å bidra med noe for denne gruppen barn og unge som har vært så lite prioritert før vi etablerte oss, sier 56-åringen, som fortsetter:

– Det kan virke lenge med 20 år, og slik føles det av og til. Samtidig har årene fløyet av gårde i en rasende fart. Jeg kjenner jeg har det travelt med å få utrettet mest mulig før jeg blir for gammel til å henge med i utviklingen. Heldigvis har jeg utrolig dyktige medarbeidere, hele 56 kolleger per dags dato, forteller hun. 

I 2016 – samme år som hun åpnet verdens første kurs- og mestringssenter for volds- og overgrepsutsatte barn og unge, vant hun Tara-prisen Årets modigste kvinne for sitt langvarige engasjement for barn og deres rettigheter.

– Det var helt SUPERDUPER-FANTASTISK! En stor ære, sier hun i dag. Hun er glad og stolt av både den og de andre prisene hun har mottatt.

Men på spørsmål om hva hun er mest stolt av å ha fått til, svarer hun:

– Jeg er ikke nødvendigvis stolt, men glad! Glad for at jeg aldri har gitt opp. Veien har ikke alltid vært lett, selv om det kan virke slik med alt vi har utrettet. Jeg har kjent på kroppen å ikke bli tatt på alvor, latterliggjort og baksnakket. Det verste jeg opplever er når enkelte ikke vil gå inn i konstruktive debatter med meg fordi jeg er moren til Stine Sofie. 

Så om jeg skal svare helt konkret på spørsmålet ditt, så er jeg mest stolt over at jeg har evnet å skille mine opplevelser, sorg, savn og smerte med arbeidet i Stine Sofies Stiftelse. Jeg blander aldri de kortene.

Hun er blitt en av de tydeligste stemmene for voldsutsatte barn her til lands. Det synes hun kan være litt skremmende.

– Jeg er bare meg selv og det er mitt engasjement som driver meg videre. Det er mange mennesker der ute som gjør utrolig mye bra for voldsutsatte barn, jeg er ikke alene. Planen var å markere stiftelsens første 20 år stort, men koronapandemien satte en stopper for det.

– Vi skulle hatt et stort arrangement på Latter i Oslo med 500 gjester i mai. Vi skulle invitere alle som hadde lyst til gå til Galdhøpiggen i juni, med stort arrangement på Spiterstulen. Vi skulle ha en stor turné i Finnmark. Jeg skulle reist rundt i hele Norge og holdt foredrag. Alt er avlyst grunnet korona, forteller hun, men legger til at det skal mer til enn et potensielt dødelig virus for å stoppe henne.Finnmarks-turneen og foredragene gjennomføres på et senere tidspunkt.

Hva fikk en mor i den dypeste sorg til å opprette stiftelsen som skulle jobbe for å trygge andre barn?

– Jeg har siden jeg var veldig ung engasjert meg i overgrep mot barn og har alltid hatt lyst til å gjøre noe. Det var veldig godt, oppi det vonde, å få tankene på noe konstruktivt som ga meg energi. Mange har ment at jeg stoppet for lite opp og at jeg kan få et tilbakeslag. Det har fortsatt ikke kommet etter 20 år, så jeg satser på at det vil gå bra de neste 20 årene også. Min sorg, savn og smerte er min og ingen andres. Jeg har gjort det som var riktig for meg med å engasjere meg i arbeidet for de barna som overlever volden. Det har vist seg å være en god avgjørelse, slår sørlandskvinnen fast.

På gravstenen til Stine Sofie står det: «Du er gjemt, men vil aldri bli glemt.»

– Om to små uskyldige jenters forferdelige skjebne kan relateres til arbeidet i stiftelsen og alt vi står for, er det godt å tenke på.

Hun er opptatt av å ha perspektiv på ting – på tross av skjebnen sin.

– Når noen sier til meg at jeg har opplevd det verste en mor kan oppleve, så spør jeg tilbake: «Har jeg det? Da skal du se på nyhetene. Tenk på dem som mister alle barna i katastrofer. Jeg har mistet bare én. Jeg har to gjenlevende biologiske barn, en fosterdatter og en ektemann jeg er veldig glad i. Jeg har hus, bil, mat på bordet og en jobb jeg elsker. Jeg er heldig!»