© Getty Images // Esten Borgos

Lisbeth Pettersen: - Psykisk smerte er en del av livet, men vi kan lære oss å tåle mer

Sterke emosjoner kan gjøre oss rasende eller nummen, triste eller likegyldige – alt etter hvordan vi takler dem. Men det finnes et tredje alternativ: Følelser kan være en portal for transformasjon.

9. januar 2021 av Lisbeth Pettersen

Likegyldighet er en usexy greie. En form for følelsesmessig lammelse. En indre død. Men likegyldighet kan også være en måte å gjemme seg på. 

Det er slitsomt å føle så mye. For å få hverdagshjulet til å gå rundt, tyr vi til overlevelsesstrategier. Vi bygger skjold rundt oss slik at vi tåler mer, eller bare unngår situasjoner som gjør oss opprørt. Vi vil ikke nære frykten. Sjalusien. Sinnet. Like fullt er følelsene der. Et menneske du opplever som kald eller hard, kan være myk som en katt på innsiden. Kanskje vedkommende har erfart noe som har gjort ham redd. Fylt ham med angst for at han ikke skal klare å takle følelsene sine. Derfor stenger han hovedkranen, brått og brutalt.

 Det skjer mye ubevisst i oss mennesker. Å overleve er kroppens fremste oppgave, så hvis følelsene blir vanskelig å håndtere, kan det ende med intern lock down. Da kommer det opp en emosjonell sperre som stenger andre ute og deg selv inne. Emosjonelle blokkeringer fungerer begge veier – utover og innover. 

Det har skjedd meg flere ganger i livet at følelsene har vært så kraftige at systemet har slått seg av. I stedet for å verke av smerte, har følelsene blitt numne. I alle fall for en stund – til jeg har kommet meg over det verste, og fått mer å gå på. Slike prosesser er sjelden bevisste, man lukker seg ned, og får en slags ro, men ikke fred. Men jeg har også erfart at når jeg klarer å observere – være i følelsen uten å agere, eller stenge ned – så har kroppen støttet meg. Kroppen hjelper oss selvsagt uavlatelig, skjenker oss små gaver som det er lett å overse i følelsenes brus. 

De gangene – midt i en krise – har det kjentes som om kroppen «medisinerte meg». Pumpet kjærlighetshormoner ut i årene, for at tankene skulle roe seg, slik at jeg tålte å «stå i det.» En opplevelse som er like kjapp og konkret som en dose valium, intravenøst. 

Forståelsen kom like momentant og utløste takknemlighet over at kroppens indre apotek hjalp meg. Jeg tok det som et hint om at det er mer å hente. 

© Getty Images

Som samfunn søker man gjerne å roe ned emosjoner. For de kan skremme oss. Og de kan skremme bort andre. I meditative prosesser gjør vi det motsatte: vi åpner oss for å tåle litt mer. Vi forsøker å lytte til det som skjer i kropp og sinn. 

Vi lar en naturlig prosess slippe til, og får erfare noe som vi kanskje hadde gått glipp av hvis frykten for det ukjente vant dragkampen. 

I meditasjon vet vi dette: Jeg er ikke trist, men tristhet beveger seg gjennom sinnet mitt akkurat nå. Jeg er ikke redd, men redsel rører seg i sinnet mitt akkurat nå. Når vi unngår å identifisere oss fullt ut med følelser, blir det lettere å tåle dem. Det gir oss muligheten til å observere det som skjer inni oss – uten å frike ut.

Les også: Bli venn med dine egne følelser

© Getty Images

I vår samtid handler det mer om å slippe å føle. Man ville ikke kjenne på tristhet eller ensomhet, fordi det gjør vondt. Men hvem har sagt at livet er smertefritt? Hvem har lovet oss en skyfri hverdag? 

Les også: Våre 12 sentrale følelser

Dessuten, hvis vi velger bort følelser, kan vi gå glipp av en gyllen mulighet – at følelser transformeres. At angst blir til takknemlighet. At sinne blir til sødme. Du har kanskje erfart hvor kort vei det er mellom kjærlighet og hat …? Denne prosessen kan man oppleve i meditasjons- eller terapigrupper, ledet av erfarne spesialister på området. Eller du kan gjøre det hjemme på kammerset.

Det er ingen heksekunst, men lær deg gjerne noen teknikker som kan rense kropp og sinn for støy, slik at det blir lettere å observere. Psykisk smerte er en del av livet. Det er verken noe vi bør oppsøke eller unngå. Men vi kan lære oss å tåle mer. Og eksperimentere litt … 

Min utforskning begynte for omtrent tretti år siden, da jeg kom over en bok av en indisk mystiker, Osho, som den gang tiltrakk seg tusentalls av unge fra alle kanter av verden. Jeg dro også etter hvert til India, men før det gikk jeg i flere år rundt med en kassettspiller i vesken. Stemmen hans hjalp om panikkangsten kom. Måten han snakket på, med lange pauser, var beroligende i seg selv, men det var også spennende å lytte til ordene. Han sa ting jeg intuitivt følte var riktig, men som jeg ikke hadde hørt andre si. Han oppmuntret til økt bevissthet rundt egne emosjoner. Sa at vi ikke bør dømme våre følelser, men heller observere det som brenner i oss. At når vi blir noe bevisst, kan en spontan transformasjon skje. 

Se også: Yoga, pust og meditasjon i korona tider

«Det er lyn der, sinne, du føler deg varm, hele nervesystemet rister og skjelver, et vakkert øyeblikk, for når energi fungerer, kan du enkelt observere den, når den ikke fungerer, kan du ikke observere. Lukk øynene og mediter over det. Ikke kjemp, bare observer hva som skjer – hele himmelen fylles med elektrisitet, så mange lyn, så mye skjønnhet – bare legg deg ned på bakken og se på himmelen og observer.»

(Fra boken «EMOSJONER – frihet fra sinne, sjalusi og frykt»

Seneste

Kanskje er du også interessert i...