© Esten Borgos / Getty Images

-Følelser er bare på besøk; de er ikke en del av oss.

Om vi klarer å akseptere følelsene våre uten å dømme, eller prøve å forandre dem, så vil vi jevnt over takle psykisk stress bedre, rådgir Taras mindfullness-ekspert Lisbeth Pettersen.

16. januar 2020

Tenk positiv-tilnærmingen kommer til kort når det gjelder følelser. Du kan være verdens største optimist og tro blindt på verdens godhet, likevel vil du oppleve både sorg, sinne og tristhet. Og følelser er der for en grunn, de bør slippes til. Det er ikke hva du føler, men hvordan du takler følelsene som får betydning for hverdagen.

Å føle på det som gjør vondt, krever litt. Det er ikke alltid vi orker å føle så mye. Så vi fortrenger ubehaget. Ser en annen vei. Later som om vi har det fint. Problemet er at følelser ikke forsvinner selv om vi dytter dem vekk. De blir borte fra oppmerksomheten, men går under jorda. Fortsetter å surkle og syde i underbevisstheten. Og derfra er veien kort til tungsinn og depresjoner.

Berkeley-universitetet i California har søkt å finne svar på hvordan det å akseptere vonde følelser – i motsetning til å fortrenge dem – slår ut på hverdagslykken. 1300 personer deltok i tre undersøkelser og måtte blant annet svare på spørsmål hentet fra mindfulness-forskning. Undersøkelsene viste at de av deltagerne som benektet følelser som sinne, tristhet, skuffelse og bitterhet, også utviklet symptomer på angst og depresjon. De som tenkte at «dette burde jeg ikke føle», led mer enn de som aksepterte at de hadde negative følelser. 

Moralen er at om vi klarer å akseptere følelsene våre uten å dømme, eller prøve å forandre dem, så vil vi jevnt over takle psykisk stress bedre.

Men hvordan kan vi bli mer fortrolig med egne følelser? En måte er å observere, deretter sortere og sette navn på det som skjer. Innrømme for oss selv at jeg føler sjalusi, jeg føler tristhet, jeg føler sinne, jeg føler meg redd. Ikke tenke jeg er sjalu, jeg er trist, jeg er sint, jeg er redd.

Vi kan minne oss selv om at jeg er ikke følelsen. At følelser bare er på besøk. De er gjester som kommer innom og drar videre. De er ikke en del av oss. Noen følelser er flyktige, andre dypere og trenger mer tid. Men de er alltid midlertidige. Noen mennesker føler mye. Andre føler lite. Følelsesregisteret og graden er genetisk betinget, men følelser er bevegelige, de kan utvikle seg, bli sterkere, eller skrumpe inn og forsvinne. 

Gjennom å føle på det som er autentisk i oss, kan vi bli bedre til å leve oss inn i andres situasjon. Vi kan utvide horisonten, føle i større perspektiv. At vi slipper egne følelser til, gjør også at vi utvikler empati for andre. For om du ikke føler din egen smerte, hvordan kan du da gjenkjenne andres? 

© Getty Images

Vi kan bruke terapeutiske og meditative prosesser til å utforske oss selv. Bli fortrolig med at følelser, de gode så vel som de vonde, er en håndterbar del av livet. Vi ser at følelser bare er følelser. Ikke så mye å lage oppstyr av. De tennes og slukkes. Lever og dør ut. Grubling rundt følelser har lite for seg og kan gjøre vondt verre, men samtaler med venner og familie kan lette litt på trykket. 

Noen ganger i livet kan følelsene oppleves så intense at man trenger hjelp for å komme videre. Kanskje gjennom samtaler med en psykolog, eller via medikamenter som legen tilrår. Ved å ta imot kvalifisert hjelp kan du unngå at det setter seg traumer. 

Jeg er i en prosess selv akkurat nå som rommer mye følelser. Jeg sørger over et tap, en brå død. Det er lenge siden jeg har hatt så vonde følelser. Jeg hadde helt glemt hvor mye mørke en sorg kan romme – og dette faktumet at vi brått kan bli kastet ut i noe som er langt bortenfor normalen. Sjokket og sorgen forandrer alt – for en periode.

For mens følelser som sinne, tristhet og glede «lettere» lar seg observere, så er sorgen mer klebrig. Den tar plass. Krever tid og rom. I sorgprosesser blir tristheten liggende som et bakteppe i hjernen. Det er en sårbar periode. Vi er nede. Føler mer. Blir lettere emosjonelle. Minner skyter opp, utløser nye anfall av psykisk smerte. 

Sorgen gjør seg ferdig bit for bit. Og i mellomtiden gjelder det å omgås «snille» mennesker, og sørge for mye alenetid. Vi reagerer forskjellig i sorg. Jeg lar kroppen styre prosessen. Kroppen gråter når den trenger det, men jeg oppsøker ikke tristhet via tankene. Jeg slipper til det som kommer, men henter det ikke opp aktivt selv. Å holde fast på smerten kan være en ubevisst form for selvplaging. Derfor er det viktig å observere og slippe når vi kan. 

Men sårbare perioder har sin egen skjønnhet. Det er som om vi kommer tettere inn på livet. Det ekte, det som føles autentisk, blir viktigere enn det materielle og trivielle. Og på tross av alt ubehaget, så vokser det noe annet. Noe som gjør godt. Kanskje øvelse gjør oss bedre på å ta imot livet i sin fulle bredde.

Seneste

Kanskje er du også interessert i...